USA får øynene opp for norsk gass

På begynnelsen av 1980-tallet hadde vesteuropeiske land mistet mye av tilliten til forsyningsstabiliteten til de oljeeksporterende landene i Midtøsten. Oljekrisen i 1973, den iranske revolusjonen i 1979 og krigen mellom Iran og Irak hadde gjort at mange så seg om etter alternative energileverandører.

I 1981 ble derfor «århundrets energiavtale» inngått mellom Sovjetunionen og flere vesteuropeiske land. Amerikanerne mislikte denne tilnærmingen, ikke bare fordi det ga Sovjetunionen hardt tiltrengte valutainntekter, men også fordi det økte Europas strategiske energiavhengighet av stormakten i øst. Det hjalp heller ikke at kontrakten ble inngått i en periode der forholdet mellom USA og Sovjetunionen var svært dårlig, blant annet på grunn av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979.[REMOVE]Fotnote: På sportsfronten ble konsekvensene at USA boikottet de olympiske sommerlekene i Moskva i 1980. Sovjet gjengjeldte dette i sommerlekene i Los Angeles fire år senere.

Stort funn og amerikansk interesse

I denne storpolitiske konteksten vakte det betydelig oppmerksomhet da  leteboring på norsk sokkel sommeren 1979 resulterte i et meget lovende funn. Oljedirektoratet betegnet funnet som «[d]en største oppmuntringen» dette året.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratets årsmelding 1979, s. 22 (f.)  Brønnen avdekket «en mektig gass-sone over en oljesone», og allerede på dette tidspunkt kunne direktoratet fastslå med rimelig grad av sikkerhet at gassen var «produserbar» og at «eventuelle tilstedeværende oljereserver kan være store.»[REMOVE]Fotnote: Ibid,  s. 44.

Oljedirektoratet skulle få rett i dette, men forutså også betydelige utfordringer med å få utnyttet ressursene. For det første burde oljen i hovedsak utvinnes før gassen.[REMOVE]Fotnote: Ibid, s. 44-45. For det andre var funnet av dette feltet, som fikk navnet Troll, gjort på dypt vann – rundt 300 meter.

Disse og andre utfordringer skulle bli brikker i et komplekst samspill mellom amerikansk energistrategi og norsk innenrikspolitikk.[REMOVE]Fotnote: Se Aarab 2018 for utdypende drøftelser. Aarab, Walied Færevik, 2018. Geopolitical and Commercial Aspects of Troll Gas (1981-1983): Norway’s Increased Significance in European Energy Security. Masteroppgave i historie, UiO. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/63061/Geopolitical-and-Commercial-Aspects-of-Troll-Gas–1981-1983-revised.pdf?sequence=8&isAllowed=y

Som om ikke forholdet mellom USA og Sovjetunionen var kjølig nok fra før av, kom i 1981 en konservativ administrasjon til makten under president Ronald Reagan, der den anti-sovjetiske retorikken ble trappet opp. Krefter i administrasjonen var ivrige etter å forsere utbyggingen av norske gassreserver, fremfor alt Troll, for å svekke fienden i øst. Saken var viktig nok til å bli behandlet i det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) flere ganger.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar 2002. Dråper av svart gull. Statoil 1972-2002. Statoil, s. 194. Et eksempel er NSC-direktivet av 16. november 1982 der viktigheten av «accelerated development of alternative western energy resources, principally Norwegian gas reserves» ble trukket frem.[REMOVE]Fotnote: National Security Decision. Directive Number 66, datert 16. november 1982. Hentet fra faksimile i Lerøen, Bjørn Vidar 1996. Troll. Gass for generasjoner. Shell, s. 79.

Denne energistrategien hos Norges viktigste allierte utfordret sider ved norsk innenrikspolitikk.

Norske vurderinger

Norske myndigheter mente prosessen fram mot en eventuell gasseksport fra Troll-feltet til vesteuropeiske kunder var vanskelig å framskynde på grunn av at forekomsten befant seg under så store havdyp. Framstående norske representanter ble i 1982 sendt til Washington D.C. blant annet for å forklare de byggetekniske utfordringene. Daværende statssekretær i Olje- og energidepartementet, Hans Henrik Ramm, tok i et møte på pedagogisk vis i bruk det han hadde for hånden:

Han lot tre glass på møtebordet representere hvert av de tre beina på Troll-plattformen. Hvert av disse var på høyde med Empire State Building, de skulle være fylt med teknologi og i tillegg ha en fabrikk på toppen (Ramm satte et fjerde glass oppå de andre tre). I tillegg skulle denne gigantiske konstruksjonen taues ut på havet og settes på et havdyp på rundt 300 meter. Ramm avsluttet med at «[s]uch a project would have taken its time, even for American industry.»[REMOVE]Fotnote: Aarab 2018, s. 97. Appendix 1. Sitat fra Ramm.

Myndighetene med Oljedirektoratet i spissen måtte i tillegg vurdere hvordan Troll-feltet kunne utnyttes på den mest samfunnsøkonomisk gunstige måten for Norge. Størrelsen på feltets reserver, kombinasjonen av olje og gass, samt at trykkommunikasjon mellom flere leteblokker med ulike selskaper involvert, gjorde dette til en komplisert og langtrukken prosess.[REMOVE]Fotnote: Statoil fikk til slutt ansvar for gassutvinningen, mens Norsk Hydro skulle utvinne oljen.

Fra norsk side var det også et viktig spørsmål hvor store markedsandeler det var realistisk å kunne få som leverandør til vesteuropeiske gasskunder. I tillegg kom vurderinger av utsiktene til noenlunde stabile gasspriser som kunne rettferdiggjøre ikke bare utbygging, men også forsering av utbyggingen, slik amerikanerne ønsket. Energiprisene var på vei ned, og til slutt ble konklusjonen at det ikke var ønskelig å framskynde prosjektene på grunn av de lite gunstige markedsforholdene.[REMOVE]Fotnote: Aarab 2018, s. 87.

Prosessen skred dermed fram med nordmennene i førersetet og i «norsk tempo». Selv om det tok sin tid, ble gassen fra Troll i 1986 avtalt solgt til kunder i Europa i den største eksportavtalen i norsk historie – med levering fra 1996 av.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm 2019. Giganten. Det norske oljeeventyret. Statoil – Equinor. Kagge, s.  172. Se også Arve Johnsens egen framstilling av forhandlingene i Johnsen, Arve 1990. Statoil-år. Gjennombrudd og vekst. 1978-1987. Gyldendal, s. 258- 265. Statoils administrerende direktør Arve Johnsen ledet forhandlingene på norsk side.

I 1995 ble Troll A-plattformen slept ut til feltet – med sine 472 meter verdens høyeste flyttbare konstruksjon. Det var da gått 13 år siden Ramms håndgripelige forklaring til amerikanske myndigheter.

Historien om Troll viser at prosessen fra leting, via utbygging og salg av gass ikke er gjort i en håndvending, selv med betydelig press fra vår viktigste allierte.[REMOVE]Fotnote: Historikeren Gunnar Nerheim har definert forskjellene mellom olje og gass når det gjelder transport og salg slik: «Det er lett å frakte og selge råolje. Gassmarkedet er langt mer rigid. Når ledningene først er lagt, er kjøper og selger mer eller mindre henvist til hverandre. Det må inngås langsiktige og forpliktende avtaler som gjør at selgeren, og ikke minst bankene, som skal finansiere utbyggingen, kan forrente investeringen. Kjøperne ønsker på sin side sikkerhet for at den gassen som skal distribueres til kundene, leveres når den skal og i riktig mengde.» (Nerheim, Gunnar 1996. Norsk oljehistorie, bind 2, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet, s. 283.)

Alle utfordringer til tross – prosessen overlevde en av de daværende supermaktene med god margin: Da gassleveransene fra Troll til Europa startet på 1990-tallet var Sovjetunionen blitt historie.

Krigshandlingene i Ukraina kan imidlertid være med på å åpne et nytt kapittel i Trolls historie med en fornyet strategisk tyngde i europeisk og amerikansk energipolitikk.