Undersøkelser på New Zealand

Under Helge Lunds ledelse, i perioden 2004–2014, var det en tydelig prioritet å styrke globale offshore-posisjoner. Det gjaldt å få tilgang til nye områder med høyt potensial, bore flere brønner hvor det allerede var vekst og i uutforskede felter.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2013.

New Zealand var et typisk uutforsket område som på begynnelsen av 2000-tallet ønsket å kartlegge landets muligheter for å produsere olje og gass. Det uttalte den konservative energiministeren Simon Bridges i forbindelse med tildelingen av letelisensene i 2013.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 05.12.2013, «Statoil-offensiv i New Zealand». For Statoils strategi passet det derfor som hånd i hanske da selskapet sammen med australske Woodside Petroleum Ltd. ble tildelt en letelisens for Reinga-bassenget som ligger rundt 85 kilometer utenfor kysten av Nordøya i Stillehavet.

I 2014 fikk selskapet dessuten, sammen med Chevron (USAs nest største oljeselskap), tildelt tre letelisenser utenfor sørkysten av Nordøya på New Zealand.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 12.06.2017, «Statoils oljedrøm i New Zealand møter kraftig motstand». Erling Vågnes, Statoils letedirektør for østlig halvkule var tilfreds; dette var helt i tråd med selskapets letestrategi.

Seismikk og dramatikk

Oljeletingen utenfor kysten var kontroversiell. Få dager etter at letetillatelsene var i havn i desember 2014, aksjonerte Greenpeace. Inngangen til Statoils kontor i 21. etasje i Vodafone building i Wellington ble låst med ekstra låser og forseglet med treplanker av aktivister.

Greenpeace hadde samlet 19 000 underskrifter som protest mot Statoils planer om mulig framtidig olje- og gassutvinning. Miljøorganisasjonen hevdet at store deler av befolkningen var bekymret for at innsamling av seismikk ville skade hval- og delfinbestanden.[REMOVE]Fotnote: 24, 10.12.2014, «Statoilskontor på New Zealand sperret av».

De seismiske undersøkelsene fortsatte likevel. Men i 2016, etter å ha studert seismiske data fra søkeområdet utenfor Northland, bestemte Statoil seg for å avslutte og tilbakelevere letetillatelsene til kronen.[REMOVE]Fotnote: Offshore Energy, 14.10.2016, «New Zealand: Statoil abandons offshore exploration project». NTB, 14.10.2016, «Statoil trekker seg ut av New Zealand».

Maorier med kraftig motstand

Letevirksomhet pågikk også på sørsiden av Nordøya. Statoil hadde der 30 prosent i en annen letelisens hvor det østerrikske oljeselskapet OMV var operatør. Oljeletingen møtte stor motstand fra urbefolkningen. I likhet med urbefolkningen i Canada og i Australia møtte representanter for maoriene opp på Statoils generalforsamling i Norge og protesterte mot selskapets aktiviteter som de fryktet skulle skade fisket i deres tradisjonelle fangstområde.

I juni 2017 hadde de dessuten med seg 23 000 underskrifter til FNs havkonferanse i New York der de ba Statoil om å trekke seg ut av New Zealand.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 12.06.2017, «Statoils oljedrøm i New Zealand møter kraftig motstand».

Maoriene fikk moralsk støtte fra norske samer. De påpekte at Statoil brøt menneskerettigheter gjennom virksomheten på New Zealand. Det gikk frem av et brev fra Sametinget signert av sametingspresident Aili Keskitalo, sendt til New Zealands statsminister John Key. Brevet ble sendt i kopi til flere ministre på New Zealand, samt Statoil og det norske olje- og energidepartement.

Pressetalsmann for Statoils virksomhet i utlandet, Knut Rostad, svarte følgende på spørsmål fra Teknisk Ukeblad om Statoil forholdt seg til regelverket på New Zealand, og FNs retningslinjer: «Det er viktig for oss, uansett hvor vi er, at vi gjør dette på en forsvarlig måte. Vi tar deres syn til etterretning. Vi har informert dem løpende om våre aktiviteter og vil fortsette å gjøre dette fremover.»[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 30.09.2015, «Sametinget frykter Statoil bryter menneskerettighetene. På New Zealand.»

Statoil og Chevron fortsatte sin letevirksomhet i de fire utvinningstillatelsen selskapet hadde utenfor sørøstkysten av Nordøya i 2015 og 2016.[REMOVE]Fotnote: Offshore Energy, 14.10.2016, «New Zealand: Statoil abandons offshore exploration project».

Oljekrise og ny strategi

I 2015 overtok Eldar Sætre sjefsstolen i Statoil. Mens det i Lunds sjefsperiode var stigende og høye oljepriser som ga god lønnsomhet, fikk Sætre oljekrisen med lave oljepriser rett i fanget. Driftsresultatet i 2015 var 86 prosent lavere enn året før. Det måtte gjøres en nedskalering i selskapet etter flere års raus pengebruk på nye investeringer.

Strategien for utenlandsvirksomheten endret seg likevel ikke over natten. I 2015 var målet fortsatt at selskapet skulle utvikle betydelige og lønnsomme internasjonale posisjoner. Men ettersom den lave oljeprisen holdt seg i flere år og ikke viste skikkelig tegn til oppgang før i 2018, var det lite rom for nye investeringer.

Ingen nye letelisenser

Det politiske skiftet etter valget i New Zealand i 2017 gjorde at rammevilkårene for oljevirksomheten i landet endret seg. Labours Jacinda Ardern ble statsminister med støtte fra miljøpartiet Green Party.

Frem til da var det tildelt 22 utvinningstillatelser med muligheter for å drive utvinning av petroleum i 40 år dersom det ble gjort funn. New Zealand ble regnet som en miljøsinke. I forbindelse med Parisavtalen hadde ikke landet lovet noe kutt i utslippene av CO₂. Tvert imot hadde landet signalisert en utslippsvekst på 44 prosent fra 1990 til 2030.[REMOVE]Fotnote: https://climateactiontracker.org/countries/new-zealand/

Med en ny regjering på plass kom landets klimapolitikk under lupen. Det ble vedtatt en lov om at landet skal være klimanøytralt innen 2050, og i 2018 avlyste regjeringen den årlige tildeling av offshore letelisenser for olje og gass. Det ville ikke bli utlyst flere nye runder fra den sittende regjeringen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 12.04.2018, «New Zealand dropper å dele ut nye oljelisenser av hensyn til klimaet.»

Dette var kanskje medvirkende til at Chevron og Equinor, som selskapet nå het, i 2019 konkluderte med at de ville gi fra seg de tre letelisensene selskapene hadde på østkysten av Nordøya. Det 25 000 kvadratkilometer store sjøområdet lisensene omfattet utgjorde en fjerdedel av New Zealands aktive leteareal. Lisensene gjaldt for 15 år, men verken Chevron eller Equinor ønsket å fortsette letevirksomheten ut fra selskapenes målsettinger om å konsolidere virksomheten.

Bryn Klove, Equinors landsjef i New Zealand, mente at mange ville spekulere i om beslutningen om å forlate New Zealand skyldtes endringene i landets letestrategi.[REMOVE]Fotnote: NZHerald, 18.06.2019, «Chevron, Equinor depart NZ exploration scene». Selskapene hadde imidlertid ikke kommet så langt som til leteboring enda, og når selskapets strategi var fokus på kjerneområder, var det det som var den mest tungtveiende årsaken til at Equinor forlot landet.