Tag: FPSO

Den pragmatiske kommunismen som etterfulgte Mao-tiden staket ut en ny kurs for Kina. På 1980-tallet ble det gjennomført en rekke reformer i landet. I petroleumssektoren ble styringen overført til hele tre nasjonale oljeselskaper: China National Petroleum Corporation (CNCP) for oljevirksomhet på land, China Petroleum and Chemical Corporation (Sinopec) for foredling og salg av petroleumsprodukter og China National Offshore Oil Corporation (CNOOC) for oljevirksomhet til havs (opprettet 1982).[REMOVE]Fotnote: Inkpen, Andrew, Moffett, Michael H., Ramaswamy, Kannan, The Global Oil and Gas Industry: Stories from the field, 2017: 151–155.

Flere veier inn i leteboring i Kina

Det var det sistnevnte selskapet Statoil forhandlet med for å få innpass på kinesisk sokkel. I 1985 kjøpte Statoil seg inn i to konsesjoner på kinesisk kontinentalsokkel. I Beibuwan i Tongkin-bukten deltok Statoil med 9,8 % i et prøveproduksjonsprosjekt ledet av Total. I Gulehavet gikk Statoil inn i en konsesjon som var operert av Cluff Oil.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1985. Engasjementet i Kina ble styrt fra hovedkontoret i Stavanger. Selskapet hadde også et representasjonskontor på den norske ambassaden i Beijing.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1989.

Den strategiske alliansen med BP førte Statoil enda litt dypere inn i letevirksomhet i Kina. «The Protocol» ble signert 28. august 1990. Avtalen omfattet 1) internasjonal leting og produksjon i Angola, Nigeria, Kina og Vietnam offshore og Sovjetunionen, 2) produksjon og salg av gass og 3) forskning og utvikling (FoU). BP-alliansen var viktig for Statoil som i strategiplanen satte som mål at omkring en tredjedel av selskapets oljeproduksjon skulle komme fra områder utenfor norsk sokkel omkring år 2010.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1994.

I Kina hadde BP allerede før alliansen ble inngått sikret seg konsesjon på et område sørvest for Hongkong. Det var et havområde sør for den tropiske øya Hainan, ikke langt fra grensen til Vietnam. BP var operatør for letevirksomheten og ledet operasjonene fra London. Statoil hadde personell med i alle deler av virksomheten. Resultatene av leteboringen var imidlertid skuffende, og i 1994 besluttet BP og Statoil å trekke seg ut av samtlige prosjekter selskapene drev sammen i Kina.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1994.

Viktig operatørskap på Lufeng

Statoil fortsatte likevel å engasjere seg i Kina på egenhånd. Det folkerike landet med over en milliard innbyggere hadde en voksende økonomi. «Hele verdens fabrikk» hadde stadig større behov for olje som energibærer i tillegg til kull, som landet var en storforbruker av. Kina var dessuten interessert i å lære mer om teknologien knyttet til utvinning av olje og gass offshore.

I 1996 kjøpte Statoil eierandeler i oljefeltet Lufeng 22-1 i Sør-Kinahavet, om lag 250 km sørøst fra Hongkong. Feltet lå på 330 meters dyp, og ble oppdaget av Occidental i 1983. Selger var oljeselskapet Ampolex.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/news/archive/2009/04/17/Lufeng170409

Statoil hadde 75 prosent av rettighetene i Lufeng og det kinesiske statsoljeselskapet CNOOC de resterende 25 prosentene. Beslutningen om utbygging ble tatt i 1996. Selv om feltet ikke var så stort, hadde det stor betydning siden det ga Statoil mulighet til å prøve seg som operatør i internasjonalt farvann for første gang.

Det ble etablert en driftsorganisasjon i Shekou i Kina.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1996. Der var det bare et fåtall nordmenn fra Statoil i store deler av driftsperioden. Ellers bestod arbeidsstokken av lokalt ansatte. Kineserne som ble ansatt hadde begrenset internasjonal erfaring, og nordmennene var avhengige av tolk for å kommunisere.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021).  Nordmennene hadde også litt å lære når det gjaldt kulturforskjeller. Kineserne var svært autoritetstro og svarte alltid ja når sjefen spurte om noe. Slikt kunne det bli misforståelser av. Nordmennene måtte derfor lære seg kinesernes uskrevne regler i samarbeid med dem.[REMOVE]Fotnote: Roald Riise i mail 14.06.2021. Utbyggingen og driften skjedde i samarbeid med CNOOCs datterselskap China Offshore Oil Nan Hai East Corporation.

I en radius på 200 km fra Lufeng var det påvist et dusin større og mindre oljefelt. Det ga håp om at det ville åpne seg flere muligheter for Statoil. Anslått utvinnbar oljemengde fra Lufeng var om lag 130 millioner fat. Det skulle utvinnes i løpet av tre til fire år.

Produksjonsløsningen som ble valgt med et flytende produksjonsskip (FPSO) tilknyttet havbunnsbrønner i en brønnramme, lignet det som ofte ble brukt på norsk sokkel på 1990-tallet.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Nergaard, Arnfinn, Subseahistorien. Norsk undervannsproduksjon i 50 år: 169. Statoil brakte dermed norsk teknologi og norske leverandørbedrifter til Kina.

Produksjonsskipet «MST Munin» ble tilknyttet fem havbunnsbrønner i en brønnramme. Skipsløsning var egnet for vanndypet på 330 meter.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin (trykt utg.). 1995 Vol. 17 Nr. 3.

Et produksjonsskip kunne bevege seg med vær og vind samtidig som det var oppankret. Nordmennenes erfaring med produksjonsskip fra Nordsjøen og Norskehavet med tøffe klimatiske forhold kom godt med. Det subtropiske klimaet i området var preget av perioder med tyfoner og monsunregn. Tyfonene hadde vanligvis en varighet på litt over et døgn og førte til bølger på åtte meters høyde i snitt. Et annet værfenomen var kalde havstrømmer fra Sibir som også medførte sterk vind.[REMOVE]Fotnote: https://www.offshore-technology.com/projects/lufeng/

Boring i Sør-Kinahavet

For Statoils folk som deltok på boringen fra boreriggen Nanhai 5 på Lufeng-feltet i 1997 var det spennende saker. Bjørn Risvik forteller at det var «utfordringer med logistikken, orkaner, pussige havstrømmer og uvant språk». Det som var givende, var å få praktisere Statoils subsea-kompetanse i et annet land. Statoil hadde ansvaret for å lære opp kinesere. Det var også kjekt å knytte nye vennskap over landegrensene, syntes Risvik.

Boring av de fem produksjonsbrønnene gikk raskt. Hver brønn var knyttet til et ventiltre med nytt horisontalt design. Da Lufeng-feltet startet produksjonen 27. desember 1997, var oljeprisen på vei ned mot et lavpunkt på 10 dollar fatet. Men selv om det var et lite felt og lønnsomheten ikke var så god, hadde feltet stor symbolsk betydning, som det første Statoil-produserte i utlandet.[REMOVE]Fotnote: Fortalt av Bjørn Risvik på Equinor 50 års facebookside, 26.11.2019.

Regulariteten på driften var på nærmere 99 prosent.[REMOVE]Fotnote: Lufeng skulle feltet bygges til «low cost», «fast track» og med ny teknologi (flerfasepumper fra en MST). Det ble skrevet en 15 siders Lufeng Functional Requirements-rapport som ble avviksbehandlet av Johan Bruun Olsen i raskt tempo slik at en unngikk forsinkelser. Kilde: Hans Jørgen Lindland i mail 14.06.2021. Det vellykkede resultatet gjorde at produksjonsperioden ble forlenget fram til 2002, og deretter til 2004.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1999. Høsten 2003 viste det seg imidlertid at det trengte så mye vann inn i brønnene at over 90 prosent av væsken som kom opp, var vann. Feltet måtte enten stenges ned, de gamle brønnene «friskes opp» eller det måtte bores nye brønner.

I 2004 ble det besluttet å velge det siste alternativet. Produksjonen ble stoppet, produksjonsskipet fjernet fra feltet og leid ut til en annen operatør i produksjonsstansen.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021). Dette innledet fase 2 i feltets historie.

Nytt liv for Lufeng

Initiativtaker og pådriver for fase 2 på Lufeng var Roald Riise, statoilveteran med lang erfaring fra boring og brønn. Han mente at det var muligheter for en lønnsom oppgradering på Lufeng-blokken. I tre av de gamle brønnene ble det boret nye sidesteg. I juni 2005 var skipet på plass igjen og produksjonen startet opp.

Hele operasjonen ble gjennomført uten uhell eller fraværsskader. Lufeng fikk konsernsjefens HMS-pris i 2005, da hadde feltet vært uten fraværsskader i over tre år.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/news/archive/2005/12/14/LufengWinsTopHSEAward

Produksjonen ble til slutt dobbelt så stor som det som lå til grunn ved utbyggingsbeslutningen. Det vil si at utvinningsgraden økte fra om lag 20 prosent til over 40 prosent. I de siste årene av feltets levetid steg oljeprisen opp mot 100 dollar fatet og ga god lønnsomhet for eierne. Feltet ble nedstengt 16. juni 2009 – det første kinesiske offshorefeltet som offisielt ble stengt ned.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021).

Stopp for flere prosjekter

Statoil hadde også et kontor i Beijing hvor det ble jobbet med nye mulige prosjekter og med teknologisamarbeid med kineserne. I 2005 var olje- og energiminister Thorhild Widvey på besøk. Hun var naturlig nok interessert i hvilke fremtidsmuligheter norske oljeselskaper hadde i Kina. Hennes kinesiske kollega, Sun Wensheng, sa de ønsket utenlandske oljeselskaper velkommen til å delta, særlig på dypvannsprosjekter. Fram til 2005 hadde det kinesiske statsoljeselskapet samarbeidet med 20 utenlandske oljeselskaper, og investeringene på kinesisk sokkel var kommet opp i 100 milliarder dollar.[REMOVE]Fotnote: https://www.tu.no/artikler/kina-vil-laere-om-olje-og-vann/263312 TU, 11.02.2005. Kinesiske oljeselskaper hadde imidlertid enerett på all landbasert oljevirksomhet.

I likhet med Statoil var kineserne selv i ferd med å internasjonalisere sin oljevirksomhet på 2000-tallet. For eksempel prøvde CNOOC ltd., som ble børsnotert i New York og Hongkong i 2001, å kjøpe seg inn i USA i 2005, men ble stoppet av amerikanske myndigheter. Selskapet lyktes bedre i land i Afrika og Sør-Amerika, hvor Kina ga lån i bytte mot tilgang til ressurser. Særlig i Afrika satset kineserne stort for å få tilgang på olje, gass og mineraler.[REMOVE]Fotnote: Inkpen, Andrew, Moffett, Michael H., Ramaswamy, Kannan, The Global Oil and Gas Industry: Stories from the field, 2017: 156–161. Kina var en stormakt med stor økonomisk fremgang. En kan derfor spørre seg om hvor interesserte kineserne var i Statoil.

En kan også spørre om hvor interessert Statoil var i Kina. Helge Hatlestad, som hadde med teknologisamarbeid å gjøre, var av den oppfatning at det ble modnet frem minst to prosjekter hvor det hadde vært mulig for Statoil å bli operatør/deltager i Kina. Men etter fusjonen med Hydro i 2007 var ledelsen i selskapet mer opptatt av å etablere seg i Russland og Midtøsten. Aktiviteten i Beijing ble ikke prioritert.

Da den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010 var Statoils engasjement på et lavt nivå. Uansett satte det en stopper for det meste av kinesisk samarbeid med norske bedrifter for en lang periode.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.