Ro i rekkene på land

Både administrerende direktør Arve Johnsen, styreleder, Jens Chr. Hauge, og hans etterfølger Finn Lied hadde sterke røtter i Arbeiderpartiet. Under deres ledelse var det i Statoil en selvfølge at fagforeninger skulle være en part i lønnsforhandlinger, ved inngåelse av avtaler om arbeidstid og andre forhold på arbeidsplassen.

Dette var ikke den vanlige holdningen i de internasjonale oljeselskapene med datterselskaper i Norge. Amerikanske selskaper som Phillips Petroleum Company og Mobil så helst at de ansatte ikke var medlemmer av noen «union» i det hele tatt. De kunne til nød akseptere organisering i husforeninger – det vil si lokale fagforeninger uten tilknytning til Landsorganisasjonen i Norge (LO).[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978–1987, (1988): 171.

Etter Johnsens mening var slike husforeninger en uting, siden de ikke var opptatt av å tilpasse seg reguleringene som eksisterte i arbeidslivet på land.[REMOVE]Fotnote: Fossen Lange, Alexander, Den solidariske petroleumskapitalist, Masteroppgave historie (2020) . Han la derfor vekt på å tilrettelegge forholdene i bedriften for fagforeningsarbeid.

De første fagforeningene i Statoil

Så lenge Statoil ikke var operatør, hadde ikke bedriften noen ansatte offshore.[REMOVE]Fotnote: De første Statoil-ansatte operatørene som jobbet offshore hadde arbeidssted på stigerørsplattformen 2/4 S på Ekofisk i januar 1984. De Statoil-ansatte jobbet på land, og det var de som opprettet de første fagforeningene i selskapet.

Personalforeningen som ble opprettet i 1976, og som tok opp saker som angikk de ansattes ve og vel, kan likevel ikke klassifiseres som en fagforening.

Den første fagforeningen var Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) avdeling Statoil som ble opprettet i mars 1977, bare kort tid etter at NOPEF var blitt opprettet som et LO-forbund. I juni samme år ble det inngått en hovedavtale mellom NOPEF avdeling Statoil og arbeidsgiveren Statoil. Den nyopprettede, lokale foreningen hadde da 30 medlemmer, og formann var Jon Bakken. Hovedavtalen baserte seg i stor grad på Hovedavtalen mellom LO og staten, men også på Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.). Partene drøftet lønnsforholdene i selskapet og ble enige om å samarbeide videre om disse.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 10/77, «Avtale mellom Statoil og NOPEF undertegnet».

I rask rekkefølge ble det så opprettet egne avdelinger i Statoil for Norske Sivilingeniørers forening (NIF), Norges Ingeniørorganisasjon (NITO) og Norsk Funksjonærforbund (NF).[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978–1987, (1988): 172. I 1978 var cirka en fjerdedel av de 600 ansatte organisert.

Innføringen av arbeidsmiljøloven, fra 1. juli 1977, var med på å understreke at det skulle være ordnede arbeidsforhold i bedriften. Ledelsen i Statoil ønsket at selskapet skulle være en foregangsbedrift når det gjaldt arbeidsmiljø.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 10/77, «Ny lov om arbeidervern og arbeidsmiljø». For å oppfylle lovens krav, ble det opprettet et Arbeidsmiljøutvalg (AMU) i 1977 som ganske raskt ble slått sammen med bedriftsutvalget som hadde eksistert siden 1974.[REMOVE]Fotnote: Bedriftsutvalgets oppgaver hadde vært saker som arbeidsreglement, etterutdanning, bedriftslegeordning, vernearbeid, fleksitid, kantinedrift og barnehage.

Ikke lønnsledende

Selv om Statoil var hundre prosent statseid, var det samtidig en industribedrift og aksjeselskap av samme type som de andre bedriftene tilsluttet N.A.F. Når det gjaldt lønnsspørsmål, var Statoil i utgangspunktet moderat. Arve Johnsen ønsket ikke at bedriften skulle være lønnsledende.

Lønnspolitikken bygde på individuell lønnsfastsettelse som skulle gi vederlag for prestasjon med vekt på faglig dyktighet, arbeidsinnsats, effektivitet, initiativ, samarbeidsevne, ansvar og lojalitet. Reguleringen skulle ha en lavtlønnsprofil.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 10/77, «Mer om lønnsregulering 1977».

Lønnstillegg ble gitt basert på veiledende lønnsplaner utarbeidet av Statoil på grunnlag av offisiell statistikk fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og sammenligning med andre bedrifter. Lønnsforhandlingene baserte seg i all hovedsak på det sentrale LO/N.A.F.-oppgjøret.[REMOVE]Fotnote: https://www.nb.no/items/81b2b8a1faa11545b2b7eee300178fc9?page=1&searchText=  Statoil viste en klar lojalitet overfor den norske arbeidslivsmodellen.

I 1977 var bedriftens målsetting en gjennomsnittlig reallønnsøkning fra 1976 til 1977 på 2,5 prosent. De ansatte oppnådde likevel et langt bedre resultat med et gjennomsnittlig lønnstillegg på 10,9 prosent. De Statoil-ansatte var dermed privilegerte sammenlignet med ansatte i mange andre norske bedrifter, men ikke nødvendigvis like privilegerte sammenlignet med ansatte i andre oljeselskaper i Norge.

I styremøte 29. juni 1978, i en tid med økonomisk krise i Norge, ble det manet til nøkternhet, særlig for de med de høyeste inntektene i selskapet. Det var en utfordring siden lønnsnivået i operatørselskapene Mobil, Phillips og Elf ofte var betraktelig høyere enn i Statoil.

Det var stor konkurranse om ingeniørene i den raskt voksende oljesektoren. Siden Statoil enda ikke var blitt operatør, manglet selskapet de mest utfordrende og interessante oppgavene. Likevel var det mange som hadde lyst å arbeide i det nye norske oljeselskapet som var under oppbygging. For å belønne teknisk personell fikk de dette året en ramme på 8,2 prosent mot 5 prosent for andre med høyere lønninger.[REMOVE]Fotnote: Statoils styreprotokoll, Sak 7/78-13, «Den generelle lønnsregulering i Statoil per 1.7.1978». https://media.digitalarkivet.no/view/22486/202

Etter at regjeringen vedtok lov om inntekts- og prisstopp for norsk næringsliv fra 12. september 1978 og ut 1979, strammet det seg til. Men etterslepet som oppsto, ble tatt igjen allerede i 1980. Da hadde Statfjord kommet i produksjon, og Statoil hadde begynt å tjene penger. Resultatet av lønnsoppgjøret dette året endte med et snitt på 13,58 prosent. Det var innenfor rammene pålagt av selskapets styre og i samsvar med rammene fra LO og N.A.F., og en ren justering av satsene i lønnssystemet.[REMOVE]Fotnote: https://www.nb.no/items/81b2b8a1faa11545b2b7eee300178fc9?page=1&searchText= 

Konfliktene var offshore

Mens lønnsoppgjørene for de landansatte i Statoil gikk knirkefritt for seg, ble forholdene mellom ansatte i oljeselskapene og leverandørindustrien på sokkelen mer dramatiske utover 1980-årene. Det var mange streiker som resulterte i økte lønninger for oljearbeiderne. Staten svarte med jevnlig bruk av tvungen lønnsnemnd.

Da Statoil ble operatør på Statfjord i 1987, kom også Statfjordansattes forening (SaF) inn i Statoils rekke av fagforeninger. Fagforeningen som hadde startet som en husforening på Statfjord, og etter hvert ble med i Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS), hadde tradisjon for å streike for å nå sine mål. Dette skapte mer turbulens enn en var vant med i Statoil-systemet og resulterte i den hardeste streiken i Statoils historie.