Operatørkampen om Troll

Troll er ikke bare en gassgigant, men har også store oljeforekomster. Hvilken rolle skulle Statoil spille i et så viktig felt på norsk kontinentalsokkel? Spørsmålet ble heftig diskutert på 1980-tallet og avdekket grunnleggende motsetninger, men også pragmatisk kompromissvilje hos politikere og oljeselskaper.

Av Ole Jone Eide, Norsk Oljemuseum

- Deepsea Bergen på Trollfeltet. Foto: Leif Berge/Equinor

Den første bekreftelsen på Trolls rikdommer kom i 1979 med leteboring på blokk 31/2, der Shell var leteoperatør. Her ble det funnet store mengder gass og noe olje. Det viste seg snart at reservoaret ikke var avgrenset til denne blokken, men også var forbundet med de tilgrensende blokkene i sør og øst (31/3, 31/5 og 31/6). Statoils sjef Arve Johnsen forsøkte da å overbevise olje- og energiminister Bjartmar Gjerde (Ap) om en ting: I et så stort og strategisk felt var det kun Statoil i en operatørrolle som kunne sikre statens interesser.[1]

Stortingsmelding nr. 123 (1980-1981) gjenspeilte Johnsens syn. Olje- og energidepartementet påpekte her betydningen av at de nevnte tre tilgrensende blokkene hadde den samme operatøren. Departementet hadde riktignok fått med seg Norsk Hydros ønske om å bli operatør, samt Oljedirektoratets advarsel om at Statoil ville få «alvorlige kapasitetsproblemer om selskapet pålegges ytterligere oppgaver.»

Likevel var departementet klar i sin anbefaling: «Under hensyntagen til Statoils store eierinteresse i feltet, størrelsesorden av reservene og mulige fremtidige inntekter, samt behovet for koordinering av aktiviteten med den øvrige utbygging og produksjon på norsk sokkel, finner departementet at Statoil bør overlates operatøroppgaven.»[2]

Nye koster

Etter planen skulle meldingen behandles av Stortinget høsten 1981. Slik gikk det ikke. Høyre overtok regjeringsansvaret, og med Vidkunn Hveding i statsrådstolen i Olje- og energidepartementet hadde Johnsen god grunn til å forberede seg på motbør i den kommende stortingsperioden.[3] Han behøvde ikke å vente lenge. Kort tid etter regjeringsskiftet ble stortingsmeldingen trukket tilbake.

I juni 1982 kom den nye regjeringen til Stortinget med sin melding om tildelingen av 31-blokkene. Her ble viktigheten av at flere norske selskaper var operatører på sentrale felt på norsk sokkel understreket.[4] Statoil ble foreslått som operatør av blokkene 31/3 og 31/5 i leteperioden, mens Norsk Hydro ble foretrukket som operatør på blokk 31/6.[5] Det ble imidlertid ikke endret på forslagene i den forrige meldingen når det gjaldt eierandelene i de tre blokkene. Dermed beholdt Statoil 85 prosent, Hydro 9 prosent og Saga Petroleum 6 prosent.[6]

Krav om samordning

Stortingsmeldingen møtte betydelig skepsis i Stortinget. Energi- og industrikomiteens medlemmer fra blant andre Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mente Saga ikke var tilgodesett godt nok. For å gjøre opp for dette, burde Saga tildeles en operatørrolle. For å sikre at utbyggingen av 31/3, 31/5 og 31/6 ble koordinert best mulig, ble det på komiteens initiativ (og med stortingsflertallet i ryggen) også opprettet en operatørkomite bestående av de tre norske selskapene.[7]

Oljedirektoratet krevde imidlertid en enda større grad av samordning for å kunne utnytte Troll-feltet på en samfunnsøkonomisk mest mulig gunstig måte. Bakgrunnen for kravet var de tidligere nevnte forbindelsene mellom blokk 31/2 og de andre tre blokkene. Om partene ikke samarbeidet tett nok om å bygge ut feltet som en helhet, risikerte en at store deler av reservene kunne gå tapt.

Denne innsikten førte til at Oljedirektoratet meddelte at samordning av utbyggingen av hele Troll var et ufravikelig krav.[8] Med dette trådte direktoratet inn i en meget tydelig rolle som ressursforvalter på et overordnet nivå.[9]Fotnote: Lerøen 2020, s. 295.

Samordningen innebar i praksis at Shell, som var leteoperatør i blokk 31/2 (og satt på en 35 prosents eierandel i blokken),[10]Fotnote: Lerøen 1996, s. 11. skulle samarbeide med de tre norske selskapene på de andre tre blokkene om at både oljen og gassen ble tatt opp.

Operatørkabalen går opp

I 1985 ble det inngått en avtale om samordning mellom de involverte partene, Troll Unit Management Committee.[11]Fotnote: Lerøen 2020, s. 296. Året etter ble det oppnådd enighet om flere pragmatiske omrokkeringer av de opprinnelige posisjonene til de involverte oljeselskapene.

Proposisjon til Stortinget om «Utbygging og ilandføring av petroleum fra Trollfeltet og Sleipner Østfeltet m.v.»

Stortingets endelige godkjennelse av operatørskapene på Troll i desember 1986 markerte slutten på en av de mest bemerkelsesverdige dragkampene på norsk sokkel noensinne.[12] Den over to år lange prosessen har blitt kalt «en rå maktkamp» og «et bikkjeslagsmål».[13] Resultatet ble som følger:

Shell ble operatør for gassplattformen Troll A (blokk 31/6) i utbyggingsfasen. I 1996 overtok Statoil.[14]Fotnote: Lerøen 2020, s. 297.

Norsk Hydro ble operatør for oljeutvinningen på Troll-feltet med utgangpunkt i plattformene Troll B og C. Disse utgjør utbyggingen av Troll i fase 2 (olje fra Troll Vest).

Etter fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og energidivisjon i 2007 ble StatoilHydro, senere Statoil og Equinor, driftsoperatør for hele Troll-feltet.[15]

I 2018 ble plan for utbygging og drift (PUD) godkjent for fase 3 av Troll-utbyggingen (gass fra Troll Vest).[16]

West Vanguard-ulykken Trollgass til kontinentet