Olav Fjell – med bakgrunn i bank

Olav Fjell er født 28. juni 1951 i Bardu i Troms. Han utdannet seg til siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i 1975. Siden han kom fra en militærfamilie, flyttet han mye rundt i oppveksten. Selv tok han befalsskolen for infanteriet i Sør-Norge.

Fjell startet sin yrkeskarriere som økonom i Kongsberg Våpenfabrikk i 1975. Han hadde en direktørstilling der, men fratrådte i 1987, samme år som selskapet gikk konkurs. Deretter var han ansatt i Bergen Bank, senere DNB.[REMOVE]Fotnote: https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Fjell Han fortsatte sin bankkarriere som administrerende direktør i Postbanken i 1995–1999, til han ble hentet til Statoil av styreleder Ole Lund, som også var styreleder i Postbanken og dermed kjente Fjell godt.

Fjell var kjent som en hardtarbeidende og rettskaffen mann, men han hadde ingen erfaring fra oljeindustrien. Han hadde derfor mye å lære i sin nye stilling som øverste leder for Statoil.

Delprivatisering og kjøp av SDØE-andeler

Fjells forgjenger Harald Norvik, som hadde måttet gå på grunn av overskridelsene på Åsgard-utbyggingen, satte mye av kursen for sin etterfølger. Fremfor alt gjaldt det målet om delprivatisering.

Etter den store fusjonsbølgen i oljeindustrien rundt tusenårsskiftet, var konkurransen mellom oljeselskapene internasjonalt blitt enda hardere. For å kunne opptre som en internasjonal aktør trengte Statoil etter Norviks mening å frigjøre seg fra en del av de politiske begrensningene som fulgte av å være et oljeselskap som var 100 prosent statseid, og som rapporterte til olje- og energiministeren som generalforsamling og i siste instans til Stortinget. Ved å bli delprivatisert og gå på børs, men med staten som hovedaksjonær, ville Statoil få en friere stilling og rapportere til styret. Det som Statoil også så på som ønskelig var å få større økonomiske muskler til å investere i utlandet. Høyest på ønskelisten var at statens eierandeler på norsk sokkel, SDØE, ble tilbakeført til Statoil.[REMOVE]Fotnote: Storsletten, Aslak Versto. (2018). Prosessen bak delprivatiseringen av Statoil i 2001 – fra selskap til vedtak: 33–41.

De to første årene i Fjells styringstid gikk mye av energien med til å prøve å få gjennomført en slik delprivatisering og børsnotering av Statoil.

Regjeringen fikk utarbeidet Stortingsproposisjon 36 (2000–2001) Eierskap i Statoil og fremtidig behandling av SDØE. Resultatet av Stortingets behandling var at Statoil for det første fikk kjøpe 15 prosent av SDØEs andeler på norsk sokkel og dermed økte sine andeler i lisenser, og dermed sitt fremtidige inntektsgrunnlag. For det andre ble Statoil 18. juni 2001 introdusert på børsene i Oslo og New York.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, Helge, Til siste dråpe (2009): 257–276.

Etikk og bærekraft

I forbindelse med Statoils internasjonale engasjementer forsterket Fjell selskapets søkelys på etikk og bærekraft.

Statoil hadde ved flere tilfeller møtt krav i Norge om å spille en politisk rolle i enkelte vertsland der myndighetene brukte oljeinntektene på sløsing og korrupsjon. Dette mente Fjell at Statoil måtte være forsiktig med.[REMOVE]Fotnote: Fjell, Olav, “Bærekraftig olje- og gassutvikling – selvmotsigelse eller realistisk ambisjon?”, 2002: 21.

Det ble ansatt en egen direktør med ansvar for menneskerettigheter og landanalyse. Statoils ansatte ble kurset i etisk bevissthet og varsling, og Amnesty International underviste de ansatte i menneskerettigheter. Selskapet ble inkludert i Dow Jones Sustainability Index som måler tusenvis av selskapers bærekraft etter gitte kriterier.

Fjell mente at Statoil skulle bidra til bærekraftig utvikling, og det ble for første gang utarbeidet årlige bærekraftsrapporter.[REMOVE]Fotnote: Smst., 2002: 9–12. Fjell trodde ikke miljø- og klimautfordringene varslet slutten på petroleumssektorens rolle og betydning, men Statoil måtte møte utfordringene på en nyskapende måte.

Statoil var ikke alene om å være opptatt av etikk og bærekraft på begynnelsen av 2000-tallet. Oljeselskapet BP hadde endret meningen i forkortelsen av navnet fra British Petroleum til Beyond Petroleum. Sammen med den britiske statsministeren Tony Blair tok BP initiativ til at oljeselskapene skulle offentliggjøre sine økonomiske transaksjoner. Hvis flere land og selskaper sto sammen mot korrupsjon, ville kulturen endre seg over tid. En rekke selskaper og stater sluttet seg til dette initiativet.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm, Giganten, (2019): 288.

For Statoils del var det ingen tvil om at utenlandssatsingen skulle fortsette, selv om det kunne være et vanskelig farvann å navigere i. Fjell ansatte Richard John Hubbard med erfaring fra BP for å styrke den internasjonale satsingen etter at Statoils allianse med BP tok slutt i 1999.

Det var i forbindelse med et av Hubbards forsøk på å få tildelt konsesjoner i Iran at det gikk galt. Statoil ble tiltalt for korrupsjon. Ironisk nok endte det med at Fjell, som mente at «høy etisk standard er en forutsetning for vår virksomhet», måtte gå av på grunn av korrupsjonsskandalen.

I et foredrag Fjell holdt i 2002 uttalte han: «Jeg er ikke i tvil om at anklager om korrupsjon eller brudd på våre etiske regler vil være alvorlig for oss. Derfor må vi ta våre forholdsregler. Vi må lære opp de norske medarbeiderne som skal ut i verden – og vi må gi våre internasjonalt ansatte medarbeidere god ballast i form av dyp forståelse og respekt for våre verdier.»[REMOVE]Fotnote: Fjell, Olav, 2002, op.cit.

Etter at Fjell hadde gått av, overlot styret roret til Inge K. Hansen som en midlertidig løsning. Fjell fikk med seg en solid etterlønnsavtale på opp mot 30 millioner kroner, noe som ble kraftig kritisert i media.[REMOVE]Fotnote: https://www.nettavisen.no/fjell-vant-over-statoil/s/12-95-514349