Dykkerløse Gullfaks havbunnsbrønner
Undervannsteknologien var i kraftig utvikling i 1980-årene. Statoil og de norske oljeselskapene var sammen med Elf og Shell tidlig ute med å ta den nye teknologien i bruk på norsk sokkel. Statoils erfaringer – særlig på Tommeliten – bidro til at selskapet hadde stor tro på den nye teknologien.
Havbunnsbrønner for økt utvinning
Ved å knytte fem havbunnsbrønner til betongplattformene på Gullfaks, kunne en nå en større del av reservoaret. Det ville øke utvinningsraten og øke lønnsomheten i feltet. Dernest fremskyndet bruken av havbunnsbrønner når produksjonen kunne starte, noe som også bedret økonomien i prosjektet.
Konseptet som ble utviklet var ikke avhengig av dykking.[REMOVE]Fotnote: Inderberg, Knutsen: “Gullfaks A Subeea Wells System Development, Completion and Production Startup” OTC 5402 MS, 1987. Det fjernet en risikofaktor og gjorde dermed utbyggingen tryggere. Gullfaksutbyggingen var den første dykkerfrie utbyggingen på norsk sokkel. Den tragiske dykkerulykken på Byford Dolphin på Frigg-feltet i 1983, der fem dykkere omkom, var en ekstra grunn til å velge å operere dykkerløst.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne (2009): 231 – 233.
Kongsberg Våpenfabrikk får oppdraget
Kongsberg Våpenfabrikk (KV) fikk hovedkontrakten for undervannsanleggene. KV hadde på sin side underleverandører, blant annet amerikanske Cameron som leverte ventiltrær og tilhørende systemer. Andre bedrifter leverte kontrollsystem, kontrollkabler og produksjonsrør.
At KV tilbød et dykkerløst system, mente de selv var avgjørende for å få kontrakten. Det var heller ingen tvil om at Statoil, og ikke minst Arve Johnsen, ønsket at oppdraget skulle gå til en norsk bedrift, og det bidro til at KV fikk oppdraget.[REMOVE]Fotnote: Olav Inderberg i intervju med Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard.
Gullfaksoppdraget betydde også svært mye for bedriftens og underleverandørenes videre utvikling som leverandør av subseasystemer.[REMOVE]Fotnote: Tore Halvorsen, KVs daværende leder, i mail 23.02.2021.
ROV og koplingssystemer – nøkkelen til dykkerløshet
Selv om vanndypet på Gullfaks lå godt innenfor dykkerdybde var det, både for KV og Statoil, knyttet stor prestisje til å komme i mål med det aller første dykkerløse prosjektet for undervannsproduksjon.
En nøkkelfaktor for å lykkes med dette, var fjernstyrte undervannsfarkoster («Remotely Operated Vehicle» – ROV), som ble utviklet på slutten av 1970-årene og i 1980-årene. Like viktig var utviklingen av fjernstyrte koplingsverktøyer, såkalte «Remotely Operated Tools» (ROT).[REMOVE]Fotnote: Olav Inderberg; email AN 27.06.2017.
For Gullfaks var det nødvendig med verktøy som kunne foreta horisontal kopling av rør og kabler inn mot undervanns-stasjonen. Det vil si at fjernstyrt verktøy kunne dra rør inn mot ventiltreet som står på toppen av brønnen på havbunnen, og så koble det sammen på en automatisert måte. Dette kalles inntrekkings- og sammenkoplingssystemer.[REMOVE]Fotnote: På engelsk kalles inntrekkings og sammenkoblingssystemer for Remotely Controlled Pull-in and Connection Systems/Tie-in Systems.
Statoil var nøye på at alt utstyr og koblinger av subseasystemer på Gullfaks skulle testes grundig. Det skjedde både på dypt vann i Onarheimsfjorden sør for Bergen og på grunt vann ved Norsk Undervannsinstitutt i Bergen.
Odfjell Drilling hadde kontrakten for boring og komplettering av havbunnsbrønnene, og utførte alt arbeid med sammenkobling av rør og kabler fra boreriggen «Deepsea Bergen». Selskapet Inocean installerte brønnrammene i juli 1985.
Boringen av havbunnsbrønnene startet i august. Også når det gjaldt boring ble det gjort forbedringer og arbeidet ble mer automatisert. Hele programmet ble utført i løpet av ett år.
Tidlig oppstart
Opprinnelig var det planlagt oppstart av produksjonen i juni 1987, men allerede 22. desember 1986, et halvt år før tiden, ble tre havbunnsbrønner satt i produksjon. En ekstra bonus for undervannsingeniørene var at disse brønnene kom i drift åtte måneder før første produksjon fra plattformens egne brønner. For Statoil var det ekstra hyggelig at selskapet som en følge av at brønnene kom i drift i 1986, kunne skrive av 400 mill. kroner på skatten dette året og ikke året etter, som forventet.[REMOVE]Fotnote: Olav Inderberg, email AN, 26.09.2016.
Den tidlige oppstarten innebar også at Gullfaks ble Statoils første egenopererte felt i drift, bare dager før selskapet overtok operatørskapet på Statfjord. En drøy måned etter oppstarten, 29. januar 1987, lastet Ugland-tankeren Sarita den første «subseaoljen» fra Gullfaks A.
