Troll blir funnet – «Flathead», «Leif» og «Lars»

Det skulle ikke så mye til for å identifisere den såkalte flatflekken på seismikken i blokkene 31/1, 3, 5 og 6. Anomalien, som skilte seg ut fra resten av seismikken, kuttet gjennom refleksjonene fra bergartene i området og lå horisontalt – derav navnet flatflekk. Fenomenet fikk kallenavnet «Flathead» internt i Norske Shell, og ble kalt «Leif» og «Lars» hos Chevron, som registrerte det som to strukturer. Arealet var så stort (750 km²) at ikke alle trodde på det de så.

«Det var simpelthen vanskelig å tro det vi fikk se» sa letesjefen i Statoil, Jakob Bleie. Norske Shells letesjef i Norge, Phil Watts, var derimot ikke i tvil: «Jeg så reservoaret i Troll, hvor det begynte og hvor det sluttet, og jeg var hundre prosent overbevist om at dette var levende hydrokarboner».[REMOVE]Fotnote: Jakob Bleie i Troll: gass for generasjoner. Bjørn Vidar Lerøen.

De første dataene ble samlet inn tidlig på 1970-tallet og nyere seismikk bekreftet de opprinnelige observasjonene. Flere selskap hadde sett seismikken og dannet seg et bilde av geologien, men ettersom vanndypet i området var på 300 meter, var det knyttet betydelig usikkerhet til hvorvidt petroleum lot seg utvinne på økonomisk vis. Sagt på en annen måte: geologene likte strukturen, mens petroleumsingeniørene og økonomene var mer skeptiske. Det måtte teknologisk nyvinning til for å kunne produsere fra vanndyp som var dobbelt så stort som eksisterende felter på norsk sokkel, men belønningen var så stor at mange selskap var interesserte.

Et attraktivt, men skremmende, Troll

Blokkene i området ble ikke tildelt samtidig, men i flere omganger og til ulike selskap, noe som etter hvert også førte til konflikter om operatørskap, utvinningsstrategi og fordeling av eierandeler. Samtidig var den trinnvise tildelingen kanskje også utslagsgivende for at utbyggingsløsningene som til slutt ble valgt, ble gode.

En rekke selskap søkte på blokk 31/2, selv om vanndypet var avskrekkende og det var uklart om flatflekken skyldtes olje, gass, eller kun spor etter petroleum som hadde lekket ut av undergrunnen.

Norske Shell fikk 35 prosent eierandel og ble valgt som operatør i letefasen, for den første tildelingen (blokk 31/2), men måtte akseptere at Statoil fikk 50 prosent eierandel og muligheten til å øke denne til 75 prosent. Ikke nok med det, Norske Shell måtte også akseptere at staten kunne overføre operatøransvaret til Statoil i produksjonsfasen av lisensen. Øvrige partnere var Norsk Hydro (5 prosent), Norsk Conoco (5 prosent) og Superior Oil Norge (5 prosent).

I de senere tildelingene av tilstøtende blokker som også omfattet Troll fikk Norske Shell ingen eierandel. De øvrige blokkene (lisens PL085) ble tildelt Statoil, Hydro og Saga, hvor det (etter hvert) ble bestemt at Statoil skulle være operatør for gassen og Hydro for oljen.

Jeg fant, jeg fant

Ved tildelingen av den første lisensen PL054 aksepterte Norske Shell og partnere en arbeidsforpliktelse som innebar å bore seks undersøkelsesbrønner, riktignok med muligheten å slippe unna de to siste dersom de fire første klart viste at det ikke fantes håp om olje eller gass.

Den første letebrønnen på Troll ble boret av flyteriggen «Borgny Dolphin» som nylig hadde skiftet både navn og eier. Brønnen ble påbegynt 17. juli 1979. Strukturen som brønnen ble boret på var forkastningsblokker av jura-alder med overliggende leirstein av kritt- og yngre alder. Etter innledende problemer med 30 tommer foringsrør ble det boret et nytt hull 50 meter sør for den opprinnelige lokasjonen, og denne gang gikk det bedre.

Brønnen påviste 135 meter gass i reservoar av god kvalitet, og en mulig oljesone under gassen med en tykkelse på 12 til 25 meter. Det ble tatt kjerner for å kunne si noe om reservoarets egenskaper, og det ble tatt gassprøver som bekreftet at gassen var av god kvalitet uten store menger av svovel eller andre uønskede komponenter.

Den observerte flatflekken ble bekreftet å representere overgangen fra gass til olje, hvilket også innebar at arealet, og dermed volumet av funnet var stort.

Det var umiddelbart klart av det var gjort et stort funn, men nøyaktig hvor stort var det ikke mulig å si. «Jeg vet i dag ikke hvor stort Troll er, men jeg gleder meg til den dagen jeg får vite det», uttalte ressursdirektør Farouk Al-Kasim i Oljedirektoratet.

Etter 115 dagers operasjon ble brønnen forlatt, med mulighet for å komme tilbake senere for å produksjonsteste brønnen. Det som var, og fortsatt er, Norges største petroleumsforekomst var funnet.

Tre år og tolv undersøkelsesbrønner senere erklærte Norske Shell feltet for drivverdig på Advanced Projects Conference som ble arrangert i Stavanger i november 1983.

Videre avgrensningsboringer viste at det i Troll Vest fantes en oljesone under gassen. Med datidens teknologi var det ingen av partene som mente at oljen lot seg utvinne. Dette synet ble utfordret av Oljedirektoratet som mente at selv om oljesonen var tynn, så var utbredelsen, og dermed det samlede volumet, så stort at det ikke skulle bli liggende igjen i bakken, men måtte utvinnes. Slik ble det også, etter hvert, men det måtte både en annen operatør til (Hydro) samt teknologiutvikling på området med horisontale brønner før oljen lot seg utvinne.

Det skulle imidlertid hele 26 undersøkelsesbrønner til før den første, men ikke endelige planen om utbygging og drift ble levert til myndighetene. Og det var ikke før i 1995 (Troll olje) og 1996 (Troll gass) at produksjonen kom i gang på feltet.

Videre lesning og bilder av kjerner:

Brønnbane 31/2 – 1 ODs faktasider