Tommeliten-trøbbel

De tre veteranene Hans Birger Hansen, Olav Bruset og Jarle Aksnes har fortalt historier fra Tommeliten om alt fra lekkasje som skyldtes en skolisse som var i veien til problemer av større dimensjoner som når hele rørledninger begynte å oppføre seg som om de var i live.[REMOVE]Fotnote: Denne artikkelen bygger for det meste på et intervju av Hans Birger Hansen, Olav Bruset og Jarle Aksnes utført av Kristin Øye Gjerde, 01.12.2015.

Skolisse skaper problemer

Under installasjon på Tommeliten Gamma var tre undervannsovervåkingssystemer tilgjengelig. Det ble benyttet to fjernstyrte undervannsfarkoster og dessuten en én-manns ubåt kalt Mantis. Den var sjelden i bruk siden det var blitt mer vanlig å bruke fjernstyrte undervannsfartøyer – ROV-er.

Mens havbunnsbrønnene på Tommeliten skulle installeres, var plutselig begge de fjernstyrte ROV-ene om bord på skipet ute av drift samtidig. Det ble da besluttet å sende en person ned i Mantisen.

Straks piloten, som føreren ble kalt, var kommet ned på bunnen med ubåten hørte folkene i kontrollrommet ham rope: «Få meg opp, få meg opp»! Dette var jo merkelig etter så kort tid, syntes den amerikanske lederen.

Forklaringen var at piloten hadde satt skolissen sin fast i luken som lukket Mantisen. Det var nok til at vannet sivet inn i fartøyet, noe som verken var særlig trygt og slett ikke komfortabelt for han som var inni og gradvis ble mer og mer våt. Mantis med pilot kom seg til overflaten så raskt som råd, og alt gikk bra.

Buktende rør

Verre var det med rørledningene. Statoil la tre undersjøiske rørledninger for å forbinde Tommeliten med Edda-plattformen, to produksjonsrørledninger og en testrørledning. Produksjonen fra Tommeliten skulle gå inn i Ekofisk-systemet og gassen skulle transporteres derfra til Emden.[REMOVE]Fotnote: PhillipsNytt, oktober 1988 og PhillipsNytt, nr. 3, 1987.

Etter en tid i produksjon for å varme opp rørene, ble rørledningene inspisert av dykkere. Inspeksjonen avdekket flere problemer. Den varme brønnstrømmen hadde fått rørene til å utvide seg. Akkurat som solen kan føre til solslyng på jernbaneskinner, gjorde varmen at det oppsto buktninger på rørene på havbunnen. Flere steder hadde rørene buktet seg ut av grøften de skulle ligge i. Noen steder lå ikke røret på bunnen i det hele tatt, men i fritt spenn som en bro. Det verste frie spennet ble funnet ikke langt fra Edda. Det var cirka 30 meter langt og 5,5 meter høyt! Det så ut som det var blitt liv i røret! Ledningen måtte sikres.

Røret ble inspisert og sjekket med ultralyd uten at det ble funnet noen skade. Det var et godt tegn. Men det var ikke bra at det var til sammen seks frie spenn på den 12 km lange rørledningen. Disse måtte sikres med sementstøtter under.

Støttene ble støpt på stedet. Det foregikk ved at spesiallagde plastsekker (telt) med seler i toppen ble stroppet fast på rørene ved hjelp av dykkere. Sekkene var så lange at de rakk ned til sjøbunnen. De hadde flere rom i høyden som det ble fylt sement i, med slange fra en båt. Dykkerne sørget for at det først ble fylt sement i den nederste lommen, og deretter gradvis oppover til støtten kom i kontakt med rørledningen.

Videre ble rørledningen beskyttet ved dumping av stein på en slik måte slik at en fikk stein både under og over røret. Denne metoden ble brukt på de minste buktningene. I alt gikk med en båtlast med 8000 m³ stein for tildekking slik at røret lå trygt og samtidig var overtrålbart.

En skrue løs

Ved inspeksjon på havbunnen ble det oppdaget flere merkelige ting. Skruene som ble brukt for å feste hendlene til ventilene på operasjonspanelet for hver brønn, eroderte. Det var brukt vanlige unbrako-skruer, og de tålte tydeligvis ikke sjøvann. Sporet var borte. Ved hjelp av dykkere ble alle skruene skiftet ut med riktig metall som tålte sjøvannet og med utvendig hode som var lett å skru.

Ikke nok med dette. Ved inspeksjon av bunnramme før oppstart, manglet flere bolter i flenshullene sine. De ble utrolig nok funnet på havbunnen. Ved nærmere gransking viste det seg at boltene var varmebehandlet feil. Reaksjon med sjøvann medførte hydrogensprøhet i gjengene, og mutterne falt av. To dykkerfartøyer og dykkerne om bord arbeidet i fire uker for å skifte ut alle boltene i rørflensen på bunnrammen, rørledningen og under Edda. Det førte til forsinket oppstart.

Nyttig lærdom

Det sies at en lærer av sine feil. Det gjelder også for feilene som ble avdekket ved Tommeliten-utbyggingen. Skip hyret inn av Statoil sluttet å bruke enmanns-ubåten Mantis og satset i stedet for fullt på ROV. Metoden med å støpe sementføtter under rørledninger som bøyde seg opp ble senere brukt på Statfjord-satellittene. Det ble tatt lærdom av hvilke metaller som har best holdbarhet under vann. Og dessuten ble det gjort et par oppfinnelser:

Det var for eksempel vanlig å koble ledninger for metanol til ventiltreet, men på Tommeliten var der en svakhet i denne koblingen som medførte alvorlige lekkasjeproblemer. Dette ble løst ved at to personer i Statoil, Olav Bruset og Hans Birger Hansen, konstruerte et maskineringsverktøy som kunne modifisere koplingen og oppnå tetning. Prinsippet ble senere patentert.

Olav Bruset gjorde seg også bemerket ved å konstruere en enhet for rensing av hydraulikkolje. Den såkalte Bruset-nyra ble et nyttig verktøy for å holde hydraulikkoljen rimelig ren og derved sikre de nødvendige funksjonene.[REMOVE]Fotnote: Hans Birger Hansen, Olav Bruset og Jarle Aksnes intervjuet av Kristin Øye Gjerde, 01.12.2015.

Tommeliten var i drift i ti år fra 1988 til 1998. Men fortsatt finnes det petroleumsressurser i Tommeliten Alpha som ConocoPhillips, som har overtatt lisensen, har planer om å utvinne.[REMOVE]Fotnote: https://www.offshore-mag.com/subsea/article/14184540/conocophillips-orders-subsea-equipment-from-aker-solutions-for-tommeliten-alpha-offshore-norway