Statoils persiske «eventyr»

Iran er nest etter Saudi-Arabia landet med de største olje- og gassreservene i verden. Landet ligger strategisk til med grense mot Pakistan og Afghanistan i øst, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Armenia i nord, og Tyrkia og Irak i vest. Dessuten har det kystlinje langs Persiabukta og Omanbukta i sør og Det kaspiske hav i nord. Selv om mesteparten av landet består av en høyslette med ørkener og stepper omgitt av høye fjell, er det på grunn av oljen et rikt land – og en regional stormakt.

Den første oljen ble påvist i Iran, den gang Persia, i 1908 av det britiske selskapet Anglo-Persian Oil Company (APOC). Olje fra Iran hadde avgjørende betydning for britenes krigføring under begge verdenskrigene. Men britenes kontroll over den strategisk viktige varen tok slutt med Irans nasjonalisering i 1951.

To år senere planla og støttet USA og Storbritannia et statskupp mot Irans første demokratisk valgte statsminister Muhammed Mossadeq, og den USA-vennlige sjahen Muhammed Reza Phavlavi kom til makten.[REMOVE]Fotnote: https://www.fn.no/Konflikter/Asia/iran USA var landets viktigste handelspartner frem til 1979 og Khomeinis maktovertagelse. Siden da har Iran vært utsatt for handelsblokade fra USA og land i Vesten i flere omganger, særlig på grunn av landets atomprogram. Kina, India, Sør-Korea og Japan har overtatt rollen som de viktigste importørene av iransk olje og naturgass.

Statoil blir utbyggingsoperatør i Iran

Etter at Khomeini døde i 1989, overtok Ali Khamenei som øverste leder. Ali Akbar Rafsanjani overtok som president etter Khamenei som hadde hatt rollen fra 1981 til 1989. Siden landet trengte teknologi og kapital, lot han utenlandske oljeselskaper komme tilbake.

I 1999 hadde Statoil følere ute for å etablere seg i det oljerike landet. Samarbeidsavtalen mellom Statoil og BP, som hadde brakt Statoil ut i mange land i verden, var avsluttet. Konsernsjef Olav Fjell ønsket likevel å fortsette utenlandssatsingen: «Vi skal satse videre internasjonalt, men konsentrerer innsatsen om få og ressursrike olje- og gassprovinser,» skrev han i konsernets årsmelding.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1999: 3. I 2000 ansatte han briten Richard John Hubbard til å lede dette arbeidet. Han ble headhuntet fra det britiske oljeselskapet BP.[REMOVE]Fotnote: NRK, 12.09.2003, «Statoil-direktør går av».

I starten virket fremstøtene i Iran lovende. Statoils utsendte medarbeidere ble tatt godt imot. Det var møter både i Teheran og Ahwaz, og det ble arrangert tur til Irans kulturskatter i Esfahan. Irans oljeminister Bijan Zanganeh var regnet som en god Statoil-venn.  Likevel tok det tid før forhandlingene ga resultater. I 2000 ble det holdt møter i statens representasjonsbolig i Teheran med statsoljeselskapet NIOC om Zagros prosjekt for økt oljeutvinning (Increased Oil Recovery – IOR) i Ahwaz.[REMOVE]Fotnote: Ole Johan Lydersen, 2019. Statoil var særlig interessert i South Pars-feltet, verdens største gass- og kondensatfelt, som ligger i den iranske delen av Persiabukta. Med Statoils kompetanse offshore passet det godt inn i selskapets portefølje.

I oktober 2002 kom gjennombruddet. Statoil sikret seg en kontrakt som operatør for utbyggingen av gass- og kondensatfeltet South Pars 6, 7 og 8. Utbyggingen av tre produksjonsplattformer og tre rørledninger til land krevde milliardinvesteringer og var en spennende mulighet for Statoil.[REMOVE]Fotnote: Statoil 2003 årsrapport: 20. Prosjektet begrenset seg til selve utbyggingen. Når denne var ferdig, skulle driften overlates til det iranske statsoljeselskapet NIOC, litt lignende som da Mobil måtte overlate operatøransvaret for Statfjord til Statoil. En vesentlig forskjell var at Mobil fortsatte å ha eierandeler i Statfjord etter å ha gitt fra seg operatøransvaret. Slik var det ikke i Iran. Der var vilkåret for de utenlandske oljeselskapene at de bare fikk refundert alle utgifter i forbindelse med utbyggingen pluss en viss fortjeneste. Det iranske statsoljeselskapet eide hele feltet og tok selv all fortjeneste fra driften. Det var grunnen til at konsernsjefen på dette tidspunktet, Olav Fjell, sa at «Prosjektet i Iran er ikke stort, men det er et viktig steg i utviklingen av vår internasjonale virksomhet».[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2002: 3.

For å sikre tilgang på fremtidige prosjekter, drev Statoil betydelig aktivitet med sikte på forretningsutvikling i Iran. Det ble forsket på gass til flytende drivstoff (gas-to-liquid) og foretatt studier av mulighetene for økt oljeutvinning i tre oljefelt i Zagros-området i det sørlige Iran.[REMOVE]Fotnote: Statoil 2003 årsrapport: 20. Dette ble det aldri noe av.

Dagens Næringsliv avslører korrupsjon

Det tok ikke lang tid før det dukket opp «lik i lasten». I april 2003 ble Olav Fjell informert av Statoils interne revisjonssystem om at en konsulentavtale Statoil hadde inngått med et firma kalt Horton Investments i London, ikke var etter boken. Avtalen burde avsluttes. Oljeselskapet hadde avtalt å betale 115 millioner kroner over 11 år for råd om forretningsdrift i Iran. Avtalen var inngått bare måneder før Statoil fikk oppdraget med å være ansvarlig for utbyggingen av deler av South Pars-feltet. To måneder etter at kontrakten var i boks, sendte Statoil 40 millioner kroner til Horton Investments.[REMOVE]Fotnote: «STATOIL-SAKEN» publisert i Dagens Næringsliv 06. september til 24. september 2003, Ingvild Rugland og Morten Aanestad.

Etter varselet fra internrevisor Svein Andersen og sikkerhetssjef David Platts, ble avtalen diskutert i et møte mellom Fjell, Hubbard og en av konserndirektørene, Inge K. Hansen, den 2. juni. Fjell likte ikke det han hørte, men han vurderte ikke situasjonen som så kritisk at det var nødvendig å si opp avtalen øyeblikkelig.[REMOVE]Fotnote: DN, 29.10.2003 «Hubbard: Alt er basert på fakta.»

Dette viste seg å være en alvorlig feilvurdering. Journalister i Dagens Næringsliv fikk nyss om utbetalingen som hadde funnet sted. Størrelsen på utbetalingen og avtalens varighet pirret journalistenes nysgjerrighet. Hvem sto bak konsulenttjenestene, og hva gikk de ut på? Var dette et såkalt entry-fee, betaling til et lands myndigheter for å drive forretninger, undret de. Slikt forekommer i internasjonal oljebransje.[REMOVE]Fotnote: «STATOIL-SAKEN» publisert i Dagens Næringsliv 06. september til 24. september 2003, Ingvild Rugland og Morten Aanestad.

I Iran og andre land var det vanlig for oljeselskaper å bruke konsulenter for å få råd om politiske spørsmål og forretningsforhold. Det gjorde blant annet Hydro, men på en måte som var etterprøvbar, fant journalistene ut. Men da de stilte spørsmål om konsulentavtalen til Statoils informasjonsavdeling, var avtalen ukjent. De ble vist til direktør Tor Ivar Pedersen, ansvarlig for Statoils aktiviteter i Iran, som hadde skrevet under avtalen. Han pekte imidlertid videre til den øverste ansvarlige for utenlandsvirksomheten, Richard Hubbard, for å svare på spørsmål.

Journalistene fikk vite av Hubbard at konsulenten var Abbas Yazdi, en jurist som holdt til i London. De oppsøkte Yazdi på en beskjeden adresse i London, og Yazdi oppga at han var ingeniør. Han benektet at det gikk penger til myndighetene i Iran, og fortalte samtidig at den egentlige rådgiveren til Statoil var Mehdi Hashemi Rafsanjani.

Nå var journalistenes mistanke om at det var ugler i mosen, bekreftet. Mehdi Hashemi  Rafsanjani var sønn av Irans tidligere president, Ali Akbar Rafsanjani. Hashemi var direktør i et datterselskap av det 100 prosent statlige oljeselskapet NIOC i Iran.

Informasjonen Richard Hubbard hadde gitt til journalistene, var altså ikke korrekt. Spørsmålet var da hva Hubbards overordnede, konsernsjef Olav Fjell, kjente til. I et intervju fortalte Fjell at han visste om Mehdi Hashemi Rafsanjani. Han var nå klar over Rafsanjanis slektsforhold og posisjon i NIOC, men mente at disse posisjonene ikke diskvalifiserte ham. Fjell innrømmet likevel at han fryktet at avtalen var korrupsjon.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Saken kom på trykk i Dagens Næringsliv 10. september, og slo ned som en bombe. Styreformann i Statoil, forretningsmannen og juristen Leif Terje Løddesøl, krevde granskning av avtalen. Han ville at saken snarest skulle behandles i selskapets styre.

Det viste seg snart at Løddesøl ikke var så uvitende som han ga uttrykk for til pressen. Internrevisjonen i Statoil hadde hatt møter med Løddesøl om saken på et tidligere tidspunkt uten at han hadde reagert.

Presseoppslaget fikk konsekvenser. 11. september 2003 foretok Økokrim en razzia i Statoils kontorer på Forus. Dagen etter siktet Økokrim Statoil ASA for ulovlig påvirkning av utenlandsk offentlig tjenestemann, det vil si grov korrupsjon. Dermed var det styret som øverste ansvarlige for konsernet som måtte stå til ansvar for eventuelle kritikkverdige forhold.

Korrupsjonen får konsekvenser

Etter korrupsjonsanklagen fortalte Fjell selv til pressen at Hubbard hadde bedt om å slutte med øyeblikkelig virkning. Videre var avtaleforholdet med Horton kansellert. Det betydde at Horton beholdt 5,2 millioner dollar (40 millioner kroner) som allerede var betalt, men Statoil betalte ikke mer.[REMOVE]Fotnote: NRK, 12.09.2003, «Statoil-sjef må gå».

Mandag 15. september ble det avholdt styremøte i Statoils kontorer i Oslo. Det varte til langt på natt. Konklusjonen var at Fjell hadde utvist dårlig dømmekraft, men at han ellers hadde gjort en så god jobb i Statoil at han burde bli sittende.[REMOVE]Fotnote: https://www.dn.no/olav-fjell-fikk-sparken-i-natt/1-1-286971

Slik gikk det likevel ikke.

Styreleder Leif Terje Løddesøl kom selv med usannheter da han uttalte til pressen at han hadde informert andre styremedlemmer om avtalen før den dukket opp i media. Dette ble avvist av andre styremedlemmer. De var misfornøyde med ledelsen og håndteringen av saken. Løddesøls stilling hang nå i en tynn tråd.

Konserntillitsvalgt og styremedlem Stein Bredal ønsket et nytt styremøte mandag 23. september. Det samme gjorde de tre kvinnene i styret, Kaci Kullmann Five, Eli Sætersmoen og Grace Reksten Skaugen. Løddesøl forsto hvor det bar og trakk seg ved ellevetiden søndag kveld. Utfallet av styremøtet dagen etter var gitt. Også konsernsjef Olav Fjell måtte forlate selskapet.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm, Giganten, 2019: 292–298. Til tross for at han hadde flagget etikk og bærekraft, var Statoil under hans ledelse blitt innblandet i korrupsjon som del av den omfattende korrupsjonskulturen som finnes i internasjonal oljebransje.

Konserndirektør Inge K. Hansen ble konstituert som konsernsjef tirsdag 23. september, da styret antok at han ikke hadde hatt noe med avtalen å gjøre.

Etterspill

Saken fikk likevel følger for Inge K. Hansen. Siden han hadde vært i møte om saken sammen med Hubbard og Fjell i juni 2003, og ikke hadde reagert, var heller ikke han skyldfri. Hansen var derfor ikke aktuell som kandidat for å bli ny konsernsjef.[REMOVE]Fotnote: DN, 29.10.2003, «Hubbard: Alt er basert på fakta».

Korrupsjonssaken havnet i både norsk og amerikansk rett. I Norge ble resultatet at Statoil og eksdirektør Richard John Hubbard fikk bøter av Økokrim på henholdsvis 20 millioner og 200 000 kroner. Tidligere konsernsjef Olav Fjell gikk fri. Selskapet verken innrømmet eller avviste noen lovbrudd eller skyld i saken. Det innrømmet likevel at de interne etiske retningslinjene hadde blitt overtrådt.

Etter at Statoil i 2001 ble delprivatisert og kom på børs i New York, måtte selskapet følge amerikansk lovgivning. Amerikanske børsmyndigheter, US Securities and Exchange Commission (SEC), igangsatte undersøkelser i saken. Høsten 2006 ble det klart at Statoil fikk en bot og krav om inndragning av overskudd på totalt 140 millioner kroner i et forlik med SEC, men med fratrekk for boten selskapet hadde fått fra Økokrim.[REMOVE]Fotnote: http://transparency.no/wp-content/uploads/dommssamling2017.pdf Da forliket med amerikanerne var på plass, anså Statoil saken som avsluttet.

Heller ikke Mehdi Hashemi Rafsanjani gikk fri. Selv ville han i 2012 saksøke Olav Fjell for ærekrenkelser.[REMOVE]Fotnote: https://www.dn.no/statoil-stevnes-for-retten-i-iran/1-1-1898662 Men i stedet ble han i 2015 dømt til 15 års fengsel i Iran for flere nye korrupsjonsanklager.[REMOVE]Fotnote: https://www.dn.no/jus/naringsliv/15-ars-fengsel-for-tidligere-statoil-konsulent/1-1-5331569 

Avvikling i Iran

I 2006 vedtok FN sanksjoner mot Iran for å hindre landet i å utvikle atomvåpen. Disse sanksjonene var Norge forpliktet til å følge, men det rammet ikke oljevirksomheten.[REMOVE]Fotnote: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2007-02-09-149 I 2012 forsterket USA og EU sanksjonene for oljesektoren, og det ble gradvis vanskeligere å operere som vestlig oljeselskap i Iran.[REMOVE]Fotnote: https://www.fn.no/Konflikter/Asia/iran 

Statoil ble likevel værende en stund til for å ferdigstille sitt gassprosjekt. I juli 2013 la Statoil ned sitt siste kontor i Iran etter å ha investert over fire milliarder kroner i landet. Utbyggingsoppgaven i South Pars var fullført.

Avtaleformen for utenlandske selskaper som investerte i Iran var som nevnt at oljeselskapet investerte og bygde ut et felt, og at eierskapet deretter ble overlevert det nasjonale iranske oljeselskapet når feltet var produksjonsklart. Det internasjonale oljeselskapet fikk deretter dekket sine kostnader og fikk enten en gitt sum som overskudd eller en andel av resultatet. Det betydde at oljeselskapene kunne risikere å gå glipp av store overskudd hvis feltet utviklet seg bedre enn ventet, eller olje- og gassprisene steg veldig.

Statoil trakk seg derfor tilbake etter å ha fått tilbakebetalt utestående gjeld fra Irans nasjonale oljeselskap NIOC.[REMOVE]Fotnote: NTB, 12.10.2013. I 2016 ble deler av FN-sanksjonene opphevet. Det er ikke sikkert siste ord er sagt om Equinors satsing i Iran. Det vil avhenge av Equinors fremtidige strategi og vertslandets håndtering av utenlandske oljeselskaper og forholdet til andre land, særlig USA og EU.

Rapport til Statoils styre om Horton-avtalen