Statoil-paragrafen

Paragraf 10 ble skrevet inn i Statoils vedtekter i 1974 for å sikre staten kontroll over selskapet den selv hadde opprettet og eide. Selskapet hadde i løpet av sine første to leveår opparbeidet seg en stor portefølje og vide fullmakter. Myndighetene hadde behov for å ta tilbake en viss kontroll, men uten samtidig å svekke selskapets handlingsfrihet. Dette var en vanskelig balansegang, og det bygde seg opp til strid om hvordan myndighetene kunne sikre seg den nødvendige kontrollen.  

Formålsparagrafen – en kime til konflikt

Helt siden før Statoil ble etablert var det politisk uenighet om hva slags selskap det skulle være og hvilken posisjon det skulle ha i det norske samfunnet. Stortinget var riktignok samstemmig opprettelsen av statens eget oljeselskap – men vedtaket var preget av et kompromiss mellom «forretningsmessig frihet» og «underlagt parlamentarisk kontroll og styring».[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., & Bould, M. (1994). A Tiger by the tail: Embetsverkets forsøk på å styre Statoil (pp. 213-244). i Hanisch, T. (1996). Om valget av det gode samfunn: Artikler om økonomi og historie. Høyskoleforl. Kristiansand: 214.

Industrikomiteen oppfattet statsselskapet som «et meget viktig organ for å oppnå nasjonal styring og kontroll». Selskapet ble altså ikke sett på som et ordinært forretningsmessig statsselskap. Selskapets vedtekter måtte utarbeides på en måte som «sikrer statsselskapet forretningsmessig handlefrihet og – sikrer den parlamentariske kontroll og styring.»[REMOVE]Fotnote: Innst. S. nr. 316. (1971—72) Innstilling fra industrikomtiéen om opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap m. m. (St. prp. nr. 113.)  

Resultatet ble et 100 prosent statseid aksjeselskap med vid formålsparagraf:  «Den norske stats oljeselskap A/S har til formål selv, eller gjennom deltagelse i andre selskaper, å drive virksomhet som har tilknytning til undersøkelser etter og utvinning, foredling og markedsføring av petroleum.»[REMOVE]Fotnote: St. prp. 113 (1971-72) Opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap m.m. Industridepartementet.   

Aksjeformen ble valgt for å frigjøre selskapet fra løpende politisk innblanding.[REMOVE]Fotnote: Olsen, J. (1989). Petroleum og politikk: Det representative demokratiets møte med oljealderen : TANO: 101 Det var politisk enighet om at selskapet måtte få stor forretningsmessig frihet, samtidig med en forståelse av at aksjelovens bestemmelser ville gi staten som eneaksjonær, styring gjennom generalforsamlingen.  

Det kinkige var at Statoil ved opprettelsen fikk vide forretningsmessige fullmakter uten at de prinsipielle forholdene omkring parlamentarisk styring og kontroll, ble problematisert.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. 280 –-281 Det var kimen til politisk konflikt.  

Misnøyen vokser

I sak etter sak som hadde med Statoil å gjøre på Stortinget, ble det tydelig at enstemmigheten som rådde ved opprettelsen, slo sprekker. På hver sin side av ringen sto Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre som i utgangspunktet ønsket et ikke-operativt holdingselskap hvor hovedoppgaven var å fungere som statens koordinator i norsk oljepolitikk ønsket sterkere kontroll. Arbeiderpartiet ønsket et fullt integrert, operativt oljeselskap med stor grad av frihet og minst mulig innblanding fra Stortinget.  

Mulighet for statlig inngripen i Statoils drift kom opp våren 1974 da Stortinget omsider skulle fastsette selskapets vedtekter. Kampen sto om det som senere har blitt omtalt som «Statoil-paragrafen» – paragraf 10 som skulle sikre informasjonstilgang og styringsmulighet for generalforsamlingen og Stortinget.  

Særlig i partiet Høyre dominerte tanken om at Stortingets muligheter for løpende kontroll var for dårlige og at det nå var på tide med en grunnleggende debatt om selskapets organisasjonsform og styring. Skulle Stortinget bevare kontrollen over norsk oljepolitikken, forutsatte det demokratisk kontroll over Statoil.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, H. (2009). Til siste dråpe. Oslo: Aschehoug: 181  

Arbeiderpartiet på sin side så på Statoil som et politisk instrument og hadde fra oppstarten ment at et sterkt Statoil måtte til for å opprettholde et klart skille mellom forretningsmessig drift og politikk.  

Statoil var et statlig aksjeselskap, og aksjeloven satte dermed rammer for statens mulighet for kontroll og innsyn. Debatten om Statoils vedtekter dreide seg i første rekke om på hvilken måte Stortinget kunne kontrollere og gripe inn i selskapets avgjørelser samtidig som Statoil kunne opprettholde handlefriheten.[REMOVE]Fotnote: Rugaas, Daniel. (2014) Statoils vanskelige fødsel 1970–1974 i Fortid, 4/2014 11. årgang. UiO

Paragraf 10 – en ny oppfinnelse

Resultatet ble innføring av paragraf 10, en ny oppfinnelse i kontroll av norske statsselskap. Statoils nye vedtekter bygde fortsatt på aksjeloven, men særbestemmelsen i paragraf 10 skulle ivareta krav om politisk styring og kontroll gjennom at regjeringen skulle legge fram årlige meldinger om hovedtrekkene ved Statoils planer og andre saker av prinsipiell eller politisk betydning for Stortinget.[REMOVE]Fotnote: Olsen, J. (1989). Petroleum og politikk: Det representative demokratiets møte med oljealderen: TANO: 104-105  

Statoil fikk med den nye paragrafen en styringsordning som var langt mer inngripende enn for tidligere statsaksjeselskap.  

Paragraf 10 i Statoils vedtekter påla selskapet å forelegge alle saker som ble antatt å være av vesentlig, prinsipiell, politisk eller samfunnsmessig betydning for generalforsamlingen. Styret skulle hvert år legge en plan for virksomheten fram for generalforsamlingen. Planen skulle omhandle det kommende årets hovedaktiviteter i konsernet og dets datterselskap. I tillegg skulle det presenteres en melding for Stortinget om utviklingen av og planene for selskapet. Denne ordningen skulle sikre både statsråden og Stortinget informasjon og gi mulighet for politisk styring.[REMOVE]Fotnote: Blaalid, Jon. (1998) Statkonsult. Rapport 1998:21.   

Paragrafen sikret at eierne ble informert og kunne gripe inn overfor planlagte endringer som kunne ha samfunnsmessig betydning.  

Paragrafen understreket statsrådens og Stortingets rett til innsyn, styring og kontroll, slik at Stortinget gjennom generalforsamlinga i større grad kunne legge føringer og instruere selskapet. 

Paragraf 10 styrket myndighetenes kontroll over Statoil og reduserte selskapets uavhengighet. Men den fikk også effekt langt utenfor Statoil. Paragrafen ble etter hvert også innlemmet i vedtektene til andre statseide selskap. I årene som fulgte fikk både NRK, Statkorn, Telenor, NSB BA og Posten BA sin paragraf 10. Siden det var hos Statoil paragrafen først ble forhandlet fram og bakt inn i vedtektene, fikk den siden betegnelsen «Statoil-paragrafen». 

Hvordan gikk det videre?

Statoilmodellen med paragraf 10 var et kompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet sine styringspolitiske prioriteringer; forretningsmessig frihet versus krav om folkevalgt styring og kontroll. Paragrafen ga styret plikt til å forelegge saker som måtte antas å ha politiske eller prinsipielle sider av betydning eller kunne få vesentlige samfunnsmessige eller samfunnsøkonomiske virkninger for generalforsamlingen. Det presiserte et ansvar for styret utover aksjelovens ordinære regler. 

Statsrådens instruksjonsrett ble ikke flittig brukt. De første ti årene med paragraf 10-modellen instruerte statsråden Statoil-ledelsen ved kun tre konkrete saker; alle tre fra 1982–1983, under borgerlig regjering. Sakene var knyttet til dekksrammen på Heimdal, Statoil på dansk sokkel og feltsenteret på Oseberg.[REMOVE]Fotnote: Mestad, O. (1985). Statoil og statleg styring og kontroll (Vol. 105, Marius (trykt utg.)). Oslo: 185–188. 

Da Statoil ble delprivatisert og børsnotert 26. april 2001, 27 år senere, ble den historiske paragraf 10 tatt ut.[REMOVE]Fotnote: Fønnebø, May Kristin. (April 2007). Eierstyring av statlige aksjeselskaper – en prosessanalyse av distriktskontorsaken i NRK. Hovedoppgave Institutt for Statsvitenskap Universitetet i Oslo: 6.