Statoil får hånd om statens oljeandel

For lederduoen styreleder Jens Chr. Hauge og adm.dir. Arve Johnsen gjaldt det å skape grunnlag for Statoils fremtidige vekst – eller innta strategiske høydedrag, som Arve Johnsen likte å kalle det. Den militære ordbruken reflekterte at selskapet måtte gjennom noen «slag» for å bli det vertikalt integrerte oljeselskapet de ønsket, med en næringskjede som spente fra seismikk via oljeproduksjon til bensinstasjoner.

Hvem skal forvalte royalty-oljen?

Konsesjonssystemet for oljeselskapene vedtatt 9. april 1965 i Kongelig resolusjon, bygde på mange måter på konsesjonssystemet for vannkraft utarbeidet på begynnelsen av 1900-tallet. Når det gjaldt statens inntekter fra petroleumsnæringen skulle de komme fra to kilder: i form av skatter og som direkte andeler av den produserte oljen (royalty) etter at produksjonen var i gang.

Mens skatt beregnes som en prosentdel av overskuddet, er royalty en avgift som utgjør en bestemt prosent av produksjonsverdien. Oljeselskapene fryktet derfor produksjonsavgiften (royalty) mer enn skatten. Gitt de store investeringene oljeselskapene hadde, var det mye å trekke fra på skatten. Når det gjaldt andel av produsert olje, var det ingen utgifter å trekke fra. Den måtte betales i sin helhet. I Norge ble produksjonsavgiften fastsatt til 10 prosent. Til oljeselskapenes glede var det lavere enn i Storbritannia, der avgiften var på 12,5 prosent. Dette var bevisst politikk fra norske myndigheters side med Jens Evensen i spissen. Med en lavere royalty ønsket de å tiltrekke seg utenlandske oljeselskaper for at de kunne ta risikoen forbundet med å gjøre de første undersøkelsene på norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Tore Jørgen og Nerheim, Gunnar, Norsk Oljehistorie. Fra vantro til overmot. Bind 1, 1992: 419-426.

Siden Ekofisk var det første funnet som kom i produksjon, var det det første feltet det var aktuelt å kreve skatter og avgifter fra. Første gang det ble bestemt å ta ut royalty var i 1973, da den første prøveproduksjonsperioden var over.

Ledelsen i Statoil, Hauge og Johnsen, tok det da nærmest for gitt at det statlige oljeselskapet skulle stå for oppdraget med å frakte, raffinere og selge denne norske «fortjenesteoljen». Det ville gi det ferske oljeselskapet praktiske oppgaver og sårt tiltrengte inntekter.

Ikke alle var enige. Som i mange saker som gjaldt Statoil på denne tiden var det splittelse i synet på hvilken rolle Statoil skulle spille. På borgerlig side var det ønske om å støtte private norske oljeselskaper, mens Arbeiderpartiet mente at det statlige oljeselskapet burde få flere oppgaver.

Da Norsk Hydro sommeren 1973 ba om å få overta royalty-oljen, anså industriminister Skjåk Bræk (Sp) i den borgerlige regjeringen Korvald (Krf) det naturlig at selskapet som selv eide 6,7 prosent i Ekofisk,[REMOVE]Fotnote: https://ekofisk.industriminne.no/nb/hvem-eier-ekofisk/ også fikk nyte godt av denne oljen. Uten en gang å drøfte saken med Statoil besluttet Skjåk Bræk i september å overlate omsetningen av royalty-oljen til Norsk Hydro. Argumentet var at selskapet skulle sikre sin drift. I 1972 fikk Hydro 113 000 tonn fra sin egen eierandel i Ekofisk, men dette var langt fra nok for å sikre selskapets behov. Hydro brukte årlig 700 000 tonn petroleumsprodukter i produksjonen av kunstgjødsel og annet. Statens royalty fra Phillips-gruppen – 10 prosent av årsproduksjonen på Ekofisk – som utgjorde mellom 300 000 og 400 000 tonn råolje, ville bidra ytterligere til å sikre leveransene.[REMOVE]Fotnote: Tidens Krav, 26.11.1973. Beslutningen ble tatt bare noen uker før Korvald-regjeringen gikk av.

Nye rammevilkår

Begynnelsen av 1970-årene var tiden for hyppige regjeringsskifter i Norge. 18. oktober 1972 måtte Trygve Brattelis (Ap) første regjering gå av etter bare å ha vart et drøyt år. Siden Bratteli hadde satt sin stilling inn på at Norge skulle bli medlem av EF, og folkeavstemningen om norsk medlemskap endte med flertall mot, måtte Bratteli gå, og Lars Korvald (Krf) trådte inn som statsminister. Korvalds regjering varte bare fram til 16. oktober 1973, etter at Arbeiderpartiet fikk flertall ved valget. Med Arbeiderpartiet i regjeringskontorene og Bratteli i statsministerstolen for andre gang, så ledelsen i Statoil muligheter for at beslutningen om at Hydro skulle ta hånd om royaltyoljen fra Ekofisk kunne gjøres om.

En annen viktig hendelse på denne tiden endret synet på hvordan utbetaling av royaltyolje skulle skje. I lovteksten sto det at departementet med et halvt års varsel kunne bestemme at royalty helt eller delvis skulle betales i form av produsert petroleum eller betales i penger.

Den internasjonale oljekrisen som brøt ut etter krigen mellom Israel og nabostatene i oktober 1973 førte til at det ble mangel på olje. Oljeprisen føk i været og inflasjonen som var høy fra før, steg enda mer. I Norge og flere andre land ble det innført bilfrie søndager for å redusere forbruket og forberedt rasjonering. Ut fra beredskapshensyn var derfor ikke staten lenger like oppsatt på å selge unna sin royaltyolje, men heller beholde den til innenlandsk forbruk.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap, 25.01.1974.

I lovteksten står det at: Kongen kunne  bestemme at rettighetshaver skal levere av sin produksjon til dekning av nasjonalt behov og besørge transport til Norge. Kongen kunne videre bestemme hvem slik petroleum skal leveres til. I tilfelle krig, krigsfare eller andre ekstraordinære kriseforhold kunne Kongen bestemme at rettighetshaver skal stille petroleum til disposisjon for norske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72 Det var denne bestemmelsen som trådte i kraft i januar 1974.

Etter sterkt påtrykk fra Johnsen og Hauge gjennom vinteren bestemte den nye industriministeren, Ingvald Ulveseth (Ap), å omgjøre beslutningen om hvem som skulle administrere royaltyoljen. I svarbrev fra Industridepartementet 18. januar 1974 ble det gjort klart at Statoil – ikke Hydro – skulle stå for frakt og raffinering av royaltyoljen.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap, 25.01.1974. På grunn av oljemangelen skulle den raffinerte oljen stilles til disposisjon for det nye Oljeforsyningsdirektoratet.

Industridepartementet irettesetter Statoil

Den akutte oljekrisen løste seg på ettervinteren i 1974. I mars ble det på ny strid om royaltyoljen. Byråkratene i Industridepartementet hadde sett seg leie på at Statoil mer eller mindre styrte politikerne. Det var flere slike saker som pågikk samtidig.

Den 5. mars ble Statoil-ledelsen med Hauge og Johnsen i spissen kalt inn på teppet i Industridepartementet. Møtet ble ledet av byråsjef Knut Dæhlin, som også hadde innkalt regjeringsadvokaten og representanter for Handelsdepartementet og Oljedirektoratet. På dagsorden sto det ett tema: Statoils håndtering av royaltyoljen.[REMOVE]Fotnote: Njølstad, Olav, Jens Chr. Hauge – fullt og helt, 2008: 635.

Byråkratene ville gjerne sette statoillederne på plass og spurte hvem som hadde myndighet til å bestemme om statens royalty skulle tas «in natura» – altså som råolje – eller som penger. Hauge måtte si seg enig i at det var departementet sin avgjørelse.

Det neste spørsmålet var hvem som skulle ta hånd om royaltyoljen. Hauge svarte da at han regnet spørsmålet som avklart. Alle visste at statsråd Ulveseth hadde omgjort Skjåk Bræks vedtak.

Så kom det springende punkt: På hvilken måte skulle Statoil løse disse forretningsmessige oppgavene? I departementet var oppfatningen at Statoil ikke skulle omsette for egen regning, men som en agent for staten, og at Statoil ikke skulle ha noen fortjeneste på dette arbeid.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 641.

Dette fikk Hauge til å koke. Han hadde aldri «tenkt seg muligheten av at dette kunne være Statoils status». Når staten først overlot oljen til Statoil for en pris man var blitt enig om, så måtte Statoil kunne beregne seg den samme fortjeneste på omsetningen av oljen som et hvilket som helst annet selskap, mente han.

Dette møtte sterk motbør i departementet, og Hauge måtte motvillig akseptere at Statoil skulle avgi en skriftlig rapport om selskapets håndtering av royaltyolje, og så fikk departementet bestemme hva som videre skulle skje.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 642.

Temperaturen i saken roet seg etter hvert. I Statoils styremøte 13. mars ble det orientert om at Statoil hadde inngått kontrakt med Norsk Hydro som ville kjøpe royaltyolje fra Ekofisk. Salget ville gi Statoil en fortjeneste på ca. 6 prosent. Prisen var på ca. 8 dollar fatet. Det ble da opplyst at det hadde gjort seg gjeldende en viss uvilje i departementet mot at Statoil skulle ha fortjeneste![REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap, 13.03.1974.

Striden om håndtering av royaltyoljen bølget videre utover våren og forsommeren, blant annet fordi det var uenighet om hvordan den skulle håndteres internt i regjeringen.

Fra embetsverkets side ble det kritisert at selskapet tjente mindre på å selge royaltyoljen til Hydro enn en kunne tjent på å omsette den i spotmarkedet der prisene hadde steget på grunn av oljekrisen.[REMOVE]Fotnote: Njølstad, Olav, Jens Chr. Hauge – fullt og helt, 2008: 642.

Selv om forsyningssituasjonen etter oljekrisen bedret seg våren 1974 valgte norske myndigheter å fortsette uttaket av royaltysolje. Og Statoil hadde oppgaven med å transportere, foredle og markedsføre denne oljen. På den måten ble det opprettet kontakt med kunder i Norden og etter hvert i andre land i Europa og USA.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen, 1988: 98.

God start med AP i ryggen

Saken om hvem som skulle ta hånd om transport, foredling og salg av royalty-oljen er et av eksemplene på hvordan ledelsen i Statoil de første årene presset på for å få aksept for at selskapet kunne utvide virksomheten innen alle forretningsområder med mål om at Statoil skulle bli et vertikalt integrert oljeselskap.

Grensen for hvor fritt Statoil kunne operere i forhold til politiske myndigheter og Industridepartement var på denne tiden ikke klart definert.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Tore Jørgen og Nerheim, Gunnar, Fra vantro til overmot, 1992: 330–331. De borgerlige partiene var ikke innstilt på å gi Statoil like frie tøyler som Arbeiderpartiet ønsket og lot Hydro få denne oppgaven. Regjeringen Bratteli II og industriminister Ingvald Ulveseth støttet på sin side Statoil-ledelsens ambisjoner og var villig til å gi selskapet fordeler i saken om royaltyolje.

Statsoljeselskapet forvaltet felles verdier som skulle komme hele samfunnet til gode. At Statoil fikk hånd om royaltyoljen ble en mulighet for selskapet å lære markedet å kjenne og bygge opp egen organisasjon slik at selskapet ble i stand til å ta på seg enda flere oppgaver.