Rivalen som forbilde

Norsk Hydro har siden starten i 1905 hatt en sentral posisjon i norsk industri, blant annet som produsent av kunstgjødsel og senere av aluminium. Allerede på 1960-tallet ble selskapet involvert i oljevirksomhet. Da norske myndigheter skulle bestemme hvordan det statlige engasjementet i denne nye industrigrenen skulle organiseres, var derfor Hydro en klar kandidat til å bli statens dominerende instrument. Under den borgerlige Borten-regjeringen kjøpte staten seg opp til å bli majoritetseier i selskapet. Regjeringen måtte imidlertid gå av som følge av EF-striden.

Arbeiderparti-regjeringen under Bratteli gikk inn for at det skulle etableres et nytt oljeselskap med staten som eneeier. Statoil så dermed dagens lys i 1972, og ble det dominerende norske oljeselskapet. Sammen med Saga Petroleum utgjorde Statoil og Hydro fra da av og i over et kvart århundre en politisk styrt balansegang mellom statlig kontroll og privat initiativ på norsk kontinentalsokkel.

De tre selskapene fikk tildelt store og lukrative andeler i felt gjennom 1970-tallet og ut på 1980-tallet. Etter hvert ble det færre slike ekstremt lønnsomme felt, og sammen med en nedgang i oljeprisen fra 1986 bidro dette til at staten mistet noe av sitt proteksjonistiske handlingsrom. Hvis ikke staten la om den fordelaktige behandlingen av norske selskaper, risikerte man at utenlandske selskaper ikke lenger så seg tjent med å operere på norsk sokkel. Liten internasjonal tilstedeværelse var ikke ønskelig for norske myndigheter. Det var nemlig en fordel å kunne spre risiko når det gjaldt letekostnader i prosjekter der lønnsomheten var mer usikker enn tidligere.

Hydro som modell

I denne situasjonen stilte Statoil-ledelsen spørsmål ved hvor hensiktsmessig det var å være heleid av staten. Ved flere anledninger ble det pekt på at Norsk Hydro hadde en mer fordelaktig eierskapsstruktur. Selskapet var Statoils største konkurrent på sokkelen og hadde en langt friere rolle til å ta beslutninger basert på forretningsmessige vurderinger. EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, var dessuten med på å forsterke og formalisere hensynet til (internasjonal) konkurranse på forretningsmessige vilkår.

Statoils konsernsjef Harald Norvik var en fremtredende eksponent for å betrakte Hydros eierskapsstruktur som en modell også for Statoil:[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery: Norwegian National Oil Company Statoil (Equinor) and the Norwegian State, 1972-2001. Doktorgradsavhandling, UiO, s. 205. «I Hydro var staten en tung, langsiktig, tydelig og respektert eier, men selskapets tilstedeværelse på børs gjorde at Hydro ble normalisert – målt og veiet på samme måte som konkurrentene.»[REMOVE]Fotnote: Harald Norvik 25.04.2017, sitert fra intervju foretatt av Aslak Storsletten. I: Storsletten, Aslak 2018. Prosessen bak delprivatiseringen av Statoil i 2001 – fra selskap til vedtak. Masteroppgave, UiO, s. 31.

En annen side ved helstatlig eierskap som etter Statoil-ledelsens syn var en klamp rundt foten var eierens utbyttepolitikk. Flere ganger tok staten ut store utbytter av budsjetthensyn, noe som gikk utover forutsigbarheten i driften.[REMOVE]Fotnote: Storsletten 2018, s. 73.

Hydros stemme

Hydro var imidlertid ikke bare en inspirasjon for Statoil-ledelsen når det gjaldt synet på formålstjenlig statlig eierskap. Selskapet hadde også en stemme i selve privatiseringsprosessen av Statoil i perioden 1999–2001.

Etter at selskapet sammen med Statoil hadde overtatt Saga i 1999, var det Statoil og Hydro som stod igjen som de to store norske aktørene på norsk kontinentalsokkel. Dermed var det ikke unaturlig at Hydro i juni 1999 ble bedt av Olje- og energidepartementet om «å redegjøre for sitt syn på utformingen av det statlige engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel». Dette skjedde i forbindelse med utarbeidelsen av Stortingsproposisjon nr. 36 (2000-2001) Eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE.[REMOVE]Fotnote: Hydros høringsuttalelse i proposisjonen, se: St. prp. 36 (2000-2001), Vedlegg 3 (s. 180-187), Norsk Hydros vurdering av det statlige engasjement i oljevirksomheten – Brev fra Norsk Hydro av 1. september 1999.  https://www.regjeringen.no/contentassets/712e1fc123f84e3ea21368770360596d/no/pdfa/stp200020010036000dddpdfa.pdf

Her støttet Hydro en delprivatisering av Statoil, da det ville «innebære at de to selskapenes utvikling i forhold til de kriterier aksjemarkedet legger vekt på, vil bli lettere å sammenlikne».[REMOVE]Fotnote: Hydros høringsuttalelse i proposisjonen, se: St. prp. 36 (2000-2001), Vedlegg 3 (s. 181, 187). Selskapet uttalte seg også om hvordan Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) kunne forvaltes på en mer effektiv måte.

SDØE var resultatet av et tverrpolitisk kompromiss i 1984, kalt vingeklippingen, der staten tok over den direkte kontrollen over betydelige deler av Statoils kontantstrøm (inntekter og utgifter). Statoil hadde siden stått for forvaltningen av SDØE på vegne av staten.

I forbindelse med delprivatiseringsprosessen i Statoil var ordningen nå i spill, og Hydro hadde åpenbare interesser av å posisjonere seg for å få størst mulig innvirkning på fordelingsnøkkelen ved eventuelle overføringer av SDØE-andeler til private aktører. Hydro argumenterte med at staten gikk glipp av «potensielle merverdier som ville kunne skapes gjennom en mer kommersiell forvaltning.»[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 183.

Samtidig var det viktig for Hydro å advare mot at Statoil skulle få overta hele SDØE, slik statsoljeselskapets styre hadde foreslått. Dette ville «innebære en så kraftig forskyvning av størrelsesforholdet mellom Statoil og Norsk Hydro at det ikke lenger vil være grunnlag for en likeverdig konkurranse mellom de to miljøene. Uten at det etableres ordninger for en overføring av SDØE-andeler som også gir Norsk Hydro anledning til å delta i prosessen, vil selskapets rolle som aktiv konkurrent og premissleverandør på norsk sokkel gradvis kunne bli svekket.»[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 184.

Avgjørelsen

Gjennom sin høringsuttalelse til Stortingsproposisjon nr. 36 hadde dermed Hydro fått bred anledning til å støtte delprivatiseringen av Statoil og samtidig posisjonere seg når det gjaldt SDØE. Det var denne proposisjonen som var grunnlaget for komitebehandling i Stortinget og innstillingen som gikk inn for delprivatisering av Statoil.[REMOVE]Fotnote: Innst. S. nr. 198 (2000-2001) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE. Bygger på St.prp. nr. 36 (2000-2001). https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2000-2001/inns-200001-198/Vedtaket i Stortinget 26. april 2001 var i samsvar med innstillingen.[REMOVE]Fotnote: Stortinget – møte 26.04.2001. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2000-2001/010426/2

Ifølge stortingsvedtaket skulle det opprettes et eget statlig selskap (Petoro) som skulle ivareta det aller meste av SDØE-porteføljen. Rundt 20 prosent av SDØE ble imidlertid overført til andre aktører, i hovedsak Statoil (ca. 3/4) og Hydro (ca. 1/4).

Gjennom delprivatiseringsprosessen var Statoil blitt likere Hydro når det gjaldt statlig eierskap.

Noen år senere skulle de to børsnoterte rivalene for alvor finne sammen.