Mellomspill i Mesopotamia
Irak har siden 1958 vært en republikk, etter at kongehuset ble avskaffet ved et statskupp. På 1960- og 1970-tallet gjennomgikk landets økonomi en enorm utvikling på grunn av økte inntekter fra oljeproduksjon.
I 1972 ble landets oljeressurser nasjonalisert. Amerikanske, britiske, nederlandske og franske oljeselskaper som hadde etablert seg og drev oljeutvinning, ble da kastet ut av landet. I stedet for at de internasjonale oljeselskapene tok mesteparten av gevinsten, innførte statlige myndigheter i Irak en rekke reformer som kom befolkningen til gode.
Da krigen med Iran brøt ut i 1980, gikk store ressurser med til krigføring. Utviklingsprosjektene stoppet opp og infrastruktur særlig sør i landet ble ødelagt. Ved krigens slutt var oljeprisene lave, og det var vanskelig å bygge opp igjen oljesektoren. Mye av skylden ble lagt på Kuwait for overproduksjon, og det var rasjonale bak Iraks invasjon av Kuwait i 1990.[REMOVE]Fotnote: https://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_i_Irak. USA, som var avhengig av import av olje fra Kuwait, tvang irakerne ut av landet. Irak ble deretter påført internasjonale sanksjoner som rammet befolkningen hardt.
Etter at Saddam Husseins diktatorregime ble styrtet av USA i 2003, var landet preget av sekterisme. De sjiamuslimske og kurdiske partiene fikk et flertall av stemmene ved det første frie valget i 2005, mens sunnimuslimene som tidligere satt med all makten, mistet mye av sin politiske innflytelse. Dette bidro til en oppblomstring av sunni-islamistisk ekstremisme og etter hvert etableringen av IS. Bombeaksjoner i Bagdad var daglig nytt.
Til tross for vold og terror i et splittet land prøvde irakiske myndigheter å få landet økonomisk på fote igjen. Blant annet ble det åpnet opp for deltakelse fra vestlige oljeselskaper i oppbyggingen av produksjonskapasiteten på olje og gass.
Oljeauksjon i Bagdad
Statoil deltok for første gang i budrundene i desember 2009. Det var da andre gang etter 2003 at irakiske myndigheter arrangerte konsesjonsrunder. 44 oljeselskaper var prekvalifisert til å by på de ti oljefeltene som inngikk i runden.
Budsystemet gikk ut at selskapene skulle få betalt for den oljen de produserte ut over et visst mål. De bød en viss pris per fat, og anslo antall produserte fat per dag. Den som hadde det rimeligste budet vant. Det ble også krevd en signaturbonus på mellom 100 og 500 millioner amerikanske dollar for hver av de vinnende budgiverne.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 21.10.10, “Lisensrunde i Irak ferdig”.
På lisensrundens første dag deltok Statoil i budrunden på oljefeltet Halfaya sammen med russiske Lukoil, men tapte da mot et konsortium ledet av kinesiske China National Petroleum Corporation (CNPC), franske Total og malaysiske Petronas.[REMOVE]Fotnote: E24, 11.12.2009, «Budkrigen i gang: Statoil tapte i Irak»
Neste dag ble det imidlertid full klaff da Lukoil og Statoil vant med sitt bud på et av verdens største oljefelt, West Qurna 2. Feltet lå sør i Irak, nær møtepunktet for elvene Tigris og Eufrat, og vest for Basra.
Lukoil-Statoil bød 1,15 dollar per fat etter oppnådd produksjonsmål på 120 000 fat per dag. Antatt produksjonsplatå var på 1,8 millioner fat per dag. Total som bød 1,72 dollar per fat, mente Lukoil-Statoils bud var et skambud.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 18.12.2009, «Slik kom Statoil inn i Irak».
Statoil mente å ha sitt på det tørre. De hadde samarbeidet med irakiske myndigheter i fem år gjennom felles feltstudier og opplæring av irakisk personell, ifølge Statoils Torgeir Kydland, som var direktør for Eurasia, Midtøsten og Asia. Selv om området var risikabelt, hadde han tro på at det kunne etableres en organisasjon som kunne utvikle prosjektet på en ansvarlig og sikker måte.[REMOVE]Fotnote: Nettavisen, 12.12.09, «Statoil inn i kontroversielle Irak».
Planen var å begynne boring på West Qurna 2 i 2011, med produksjonsoppstart planlagt i slutten av 2012. Feltutviklingsplanen omfattet ytterligere innhenting av seismikk og boring av mer enn fem hundre brønner. Oljen i feltet var av høy kvalitet. Det var også assosiert gass, som Shell skulle motta.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 18.12.2009, «Slik kom Statoil inn i Irak».
Kontrakt på 18,75 prosent
Den 1. februar 2010 var Helge Lund til stede i Bagdad for å underskrive kontrakten. Den hadde en varighet på 20 år, med opsjon på ytterligere fem år. Kontraktspartene var det statseide irakiske oljeselskapet South Oil Company og konsortiet av kontraktører bestående av det statlige irakiske oljeselskapet North Oil Company (25 prosent), Lukoil (56,25 prosent) og Statoil (18,75 prosent).[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 01.02.2010, «Irak-avtalen underskrevet i Bagdad».
I kontrakten var det klausuler som gjorde at oljeselskapene ikke ville tape på det dersom myndighetene av en eller annen grunn påla lavere produksjon enn planlagt.
Mellom 20 og 30 personer fra Statoil skulle være med på å utvikle West Quarna-feltet sammen med medarbeidere fra Lukoil som hadde erfaring med å bygge ut felt på land. Statoil kunne bidra med ekspertise når det gjaldt å øke utvinningsgraden fra feltet, og håpet at norske underleverandører var interessert i å bidra.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 18.12.2009, «Slik kom Statoil inn i Irak».
Allerede i oktober 2010 ble det avholdt en tredje lisensrunde, denne gangen for tre gassfelter. Selv om Statoil var ett av tretten selskaper som var prekvalifisert, bestemte Statoil seg denne gangen for å ikke by. Dette til tross for at såkalte signaturbonusene denne gangen var droppet for å gjøre feltene mer attraktive.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 21.10.10, “Lisensrunde i Irak ferdig”.
Statoil – for tøff?
Det manglet ikke på advarsler da Statoil engasjerte seg i Irak. BI-professor Øystein Noreng mente at Statoil tok stor risiko. Irak hadde enda ikke fått på plass en oljelov, og det var derfor usikkert hvilke lover og regler for beskatning og annet som kom til å gjelde. Året etter kontraktsinngåelsen skulle det avholdes valg. Det kunne plutselig endre rammebetingelsene.
Noreng trodde likevel neppe at avtalen ville bli kansellert, uansett hvem som kom til makten. Til det var den alt for gunstig for Irak. Økning i oljeproduksjonen ville gi økte inntekter til landet og bidra til gjenoppbyggingen.
Landminer var et annet problem etter krigene med nabolandene Iran og Kuwait (og USA). Statoil var klar over at det måtte ryddes for udetonerte eksplosiver, men var usikker på omfanget.[REMOVE]Fotnote: – Alt er risikofylt i Irak – Tu.no 18.12.2009.
Lokal misnøye
At anlegget skulle bli angrepet av lokalbefolkningen hadde likevel ikke Statoil regnet med. Lukoil var imidlertid forberedt.
West Qurna 2-feltet lå i et område av Basra-provinsen bebodd av ni ulike stammer. Oljeprosjektene i området fortrengte mange lokale bønder, og arbeidsledigheten var høy. Lokalbefolkningen var skuffet over at oljevirksomheten ikke skaffet flere arbeid. Bønder som ble tvangsflyttet på grunn av oljevirksomheten var misfornøyde med kompensasjonen de fikk.
Om kvelden 11. august 2011 prøvde en gruppe lokale menn å trenge seg gjennom den østlige inngangen til West Qurna 2-området. Noen påsto at de krevde arbeid, andre at de angrep. Det irakiske oljepolitiet som beskyttet installasjonene, skjøt i hvert fall mot inntrengerne. Skuddvekslingen varte i rundt 25 minutter. Ingen omkom under angrepet.
En representant for Kirkens Nødhjelp mente at lokalbefolkningen følte seg overkjørt av myndighetene og oljeselskapene. Selv om Statoil og Lukoil lanserte tiltak for sosialt ansvar, såkalt CSR (corporate social responsibility) var det til liten hjelp hvis selskapene ikke hadde lokalkunnskap og en tett dialog med lokalsamfunnet. Slik dialog var svært vanskelig å oppnå i et sikkerhetsregime som brukte pansrede kjøretøy og et stort oppbud av sikkerhetsvakter selv for de minste transportoppdrag.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 25.08.2011, «Skuddveksling på Statoil-anlegg i Irak». Ifølge Statoils egne HMS-regler var det for utrygt for nordmenn å besøke anleggsplassen, men lokale arbeidere kunne oppholde seg der. Dette fremsto som et dilemma.
Et annet dilemma som angikk bøndene var utvinningsmetoden. Dersom utvinningsgraden skulle økes, måtte det etableres vanninjeksjon for West Qurna og fem av de andre nye feltene i området. Det var da snakk om et så stort forbruk av vann at det ville påvirke vannstanden i Tigris og få uoversiktlige konsekvenser for jordbruket. Exxon hadde ansvaret for dette prosjektet.
Et annet usikkerhetsmoment var avsetningsmulighetene for gassen som ble produsert. Måtte den brennes, ville det være i strid med Statoils egen standard.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021).
Når utviklingen av feltet dessuten lå langt bak skjema og det ble stilt spørsmål ved om 1,15 dollar per produsert fat ville gi tilstrekkelig avkastning ut fra Statoils krav i sine prosjekter, begynte varsellampene for alvor å blinke hos ledelsen i konsernet.
Exit Irak
I mars 2012 ble ryktene om salg i Irak bekreftet. Lukoil var villig til å kjøpe Statoils andel i West Qurna 2.
Irak hadde aldri vært en del av kjernevirksomheten til Statoil, hevdet Helge Lund. Selskapet var ikke operatør, og hadde hele tiden hatt muligheter for en rask vei ut. Engasjementet i Irak hadde vært svært krevende for Statoil, og både sikkerhet, lønnsomhet og byråkrati hadde bydd på problemer.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 7. mars 2012, “Statoil bekrefter Irak-exit».
I stedet ville Statoil bruke sine ressurser i prosjekter i Norge og i Mexicogolfen som var et attraktivt område på denne tiden.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 03.02.2012, «Statoil ut av Irak».
