Letelisens i Myanmar

Myanmar – også kjent som Burma – var i mange tiår styrt av en militærjunta som sto for en lang rekke brudd på internasjonale menneskerettigheter.

Fra 2008 skjedde en politisk oppmykning og demokratiseringsprosess i landet. Blant annet ble fredsprisvinner Aung San Suu Kyi, som hadde sittet mange år i husarrest, endelig løslatt i 2010. Arrestasjonen skyldtes at hun hadde vært med på å stifte partiet Nasjonalligaen for demokrati (NLD) i 1988. I 2010 ble det gjennomført mer demokratiske valg, og økonomiske sanksjoner mot landet ble lettet på.[REMOVE]Fotnote: https://snl.no/Aung_San_Suu_Kyi

Statoil hadde siden 2011 fulgt nøye med på utviklingen i Myanmar. Selskapet hadde etablert gode relasjoner til myndighetene i landet gjennom flere besøk. Statoil hadde dessuten hatt kontinuerlig dialog med norske myndigheter om muligheten for å etablere seg der, og hadde innhentet erfaring fra andre norske selskaper som allerede opererte i landet.[REMOVE]Fotnote: TU, 26.03.2014, «Statoil går inn i Myanmar».

Oljeleting i Bengalbukta

I 2014 søkte Statoil om lisens i to blokker, men fikk kun én. Lisensen for blokken i Bengalbukten utenfor kysten av Myanmar ble tildelt Statoil sammen med ConocoPhillips med 50 prosent eierandel på hver. Statoil hadde rollen som operatør.

Blokken hadde en størrelse på mer enn 9000 kvadratkilometer og lå omtrent 200 kilometer fra kysten på om lag 2000 meters vanndyp. Selskapet hadde forpliktet seg til å gjennomføre en konsekvensutredning for miljø og sosiale forhold, samt innsamling av 2D-seismikk i løpet av en første undersøkelsesfase på 2,5 år. Deretter skulle partnerskapet avgjøre om det ville gå videre i en treårs letefase.

I likhet med flere av leteområdene Statoil var inne i, var det et stort, men lite utforsket område som skulle undersøkes. Det kunne være en langsiktig mulighet, men med betydelig usikkerhet knyttet til geologien. Å lete i uutforskede områder var i tråd med selskapets letestrategi, uttalte Erling Vågnes, direktør for Statoils letevirksomhet på den østlige halvkule, i en pressemelding om saken.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/news/archive/2014/03/26/26MarMyanmar Statoil var opptatt av å gjøre flere funn internasjonalt for å øke sin ressursbase.

I tillegg til Myanmar gikk selskapet på denne tiden inn i Colombia (2014), Nicaragua (2015), Sør-Afrika (2015), Tyrkia (2016), Uruguay (2016) og Argentina (2017).

Slutt i Myanmar

Nesten like fort som Statoil gikk inn i nye land og leteområder, trakk de seg ut igjen. Kasakhstan og Mosambik ble forlatt i 2014. I 2017 skjedde det samme i Myanmar. Selskapet bedyret at det ikke hadde noe med den politiske situasjonen i landet å gjøre, som etter noen års bedring igjen var forverret.

Aung San Suu Kyi var etter demokratiske valg blitt landets regjeringssjef. Men det var et skjørt styre. Hennes regjering hadde bare hånd om det sivile, mens de militære fortsatt hadde full kontroll over det de selv definerte som sikkerhetspolitikk. Det omfattet blant annet «rohingya-problemet», en etnisk minoritet med muslimsk tro, som ble utsatt for overgrep fra de militære i delstaten Rakhine.  Resultatet ble i 2017 en flyktningestrøm av rohingyaer til nabolandene. Aung San Suu Kyi, som var regjeringssjef i Myanmar, fikk internasjonal kritikk da hun unnlot å kritisere militærets brutale framgangsmåte.

Samtidig som dette pågikk, trakk Statoil seg ut av landet. Begrunnelsen var imidlertid av geologisk karakter. Statoil måtte bestemme om de ønsket å gå videre med leteboring innen mars 2017, og svaret var negativt. Basert på dataene selskapet hadde samlet om og i lisens A-10 ble det ansett for å være små muligheter til å gjøre et kommersielt funn der. Et høyt skattenivå bidro også til at beslutningen ble negativ.

Dette var også i tråd med selskapets strategi: Selskapet skulle gå tidlig inn i nye oljeområder, men også være rede til å kaste kortene tidlig.

Når det gjaldt flyktningproblemet i Rakhine-provinsen like ved leteområdene, var ikke dette en utløsende årsak til at Statoil trakk seg fra landet, men Statoils talsmann uttalte at selskapet hadde fulgt utviklingen tett. Statoil hadde verken folk eller aktivitet i denne provinsen, sa han.[REMOVE]Fotnote: DN,03.12.2017, «Midt under flyktningkrisen forlater Statoil Myanmar. Men det skyldes først og fremst geologien.»

Det hele kunne utviklet seg i en mer komplisert retning dersom Statoil hadde blitt værende. Hadde selskapet funnet gass, og ledelsen nå skulle forholde seg til at de militære igjen hadde overtatt makten, hadde dette blitt et betydelig etisk dilemma.