Kontroll over Statfjord og nøkkelblokkene

Staten hadde helt siden 1969 holdt tilbake en rekke nøkkelblokker der seismiske undersøkelser, relevante letebrønner og forespørsler fra utenlandske selskap indikerte at det kunne befinne seg ressurser. Disse blokkene ble fra 1973 og noen år framover fordelt i tredje konsesjonsrunde.

Først ut var «de norske brent-blokkene» 33/9 og 33/12, som lå opp til delelinjen mot Storbritannia. Kampen om disse blokkene startet før Statoil ble opprettet og mens selskapets første administrerende direktør, Arve Johnsen, fortsatt var statssekretær i Industridepartementet.

Brent blir funnet

Det hele startet på britisk side av delelinjen i Nordsjøen. Sommeren 1971 gjorde Shell, sammen med partneren Esso, et stort oljefunn nordvest for Shetland. Feltet fikk navnet Brent. Shell og Esso holdt lenge funnet hemmelig – med god grunn.

Siden feltet lå tett inntil midtlinjen antok gruppen at feltet strakk seg over på norsk side av grensen, inn i blokkene 33/9 og 33/12. Disse blokkene ønsket Shell/Esso å sikre seg kontroll over. Men de måtte handle raskt. Når nyheten om funnet ble kjent, ville flere selskap kaste seg på og kampen om de norske blokkene ville hardne til.

Selskapene henvendte seg til Oljekontoret i Industridepartementet, og den 4. februar 1972 kom det i stand et møte hvor Shell og Esso informerte norske myndigheter om funnet av «Brent» og om hvordan de så for seg at forekomsten strakte seg inn på norsk territorium. Selskapene underrettet Oljekontoret om at de hadde til hensikt å søke tillatelse til leting og utvinning fra disse blokkene.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. S. 182

Shell og Esso mente de var den beste garantien for at Norge skulle få maksimalt utbytte av ressursene. De aktuelle blokkene lå på dypt vann og i et værhardt havområde. I diskusjonene med Oljekontoret framhevet både Shell og Esso at de hadde lang erfaring i den internasjonale oljeindustrien og som operatører, og derfor var fullt i stand til å kontrollere både havdypet og værforholdene. Som gjengjeldelse for utvinningstillatelsen skulle den norske stat få 12,5 prosent royalty og 30 prosent statsdeltakelse med bæring (ofte omtalt som carried intrest).

Bæring, slik norske myndigheter definerte det på tidlig 1970-tall, var en avtaleform hvor en av partene, i dette tilfelle den norske stat, får opsjon til å bli deltaker på lik linje med de øvrige deltakerne for en bestemt prosentandel i en utvinningstillatelse om det ble gjort kommersielt funn av petroleum. Opsjonshaveren, altså staten, skulle betale sin andel av letekostnadene etter at feltet var kommet i produksjon. Staten ville dermed ikke ta den økonomiske risiko som var forbundet med å lete etter petroleum.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. St. Meld. nr. 11. (1968—69) Undersøkelse og boring etter petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkel i Nordsjøen. S. 6.

Den formelle søknaden om utvinningstillatelse for blokkene 33/9 og 33/12 – de norske Brent-blokkene – ble levert Industridepartementet 29. februar 1972.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s. 184

Oljekontoret i Industridepartementet med leder Nils Gulnes mottok søknaden. Gulnes tok opp spørsmålet med sine kollegaer, ingeniør Olav K. Christiansen og geolog Fredrik Hagemann, samt med Karl-Edwin Manshaus som var jurist i Industridepartementets oljeavdeling. Kontoret ville riktignok skjerpe kravene noe og krevde 50 prosent statsdeltakelse, men var ellers innstilt på å gå i forhandlinger og gi Shell/Esso-gruppen konsesjon til leting og utvinning. I et notat av 3. mars 1972 ba de om statsrådens tillatelse til å starte forhandlinger. I en kommentar i margen støttet også ekspedisjonssjef i Industridepartementet Knut Dæhlin forslaget og gikk inn for forhandlinger.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet.  s. 184

Søknad avslått

På nevnte notat av 3. mars finnes det nok en margpåføring. Den stammer fra statssekretær Arve Johnsen. Før innstillingen fra gruppen ble forelagt industriminister Finn Lied ble notatet diskutert med statssekretæren. Han var dypt uenig i konklusjonen og ønsket utsettelse av tildeling. De aktuelle blokkene ble ansett som svært gode, og Johnsen så for seg at de kunne bli særs viktige i oppbygging av statsoljeselskapet han og industriministeren planla.

Han påførte følgende kommentar på notatet: «Konferert med Gulnes, Dæhlin, Christiansen, Hagemann, Manshaus. Gis ikke tilleggstildeling. Tas i forbindelse med generell utlysning.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom oljen, gassen og petrokronene. s. 117

Arbeiderpartiet hadde i lang tid arbeidet med planer om å opprette et statlig oljeselskap – Arve Johnsen helt siden han satt som leder i partiets industriutvalg i 1970. I et notat til Industriutvalget i Arbeiderpartiet i desember 1970 skisserte han et selskap med målsetting og arbeidsoppgaver som skulle omfatte blant annet leting, boring, prøvedrift, ilandføring, raffinering og markedsføring, et fullt integrert oljeselskap og være hundre prosent statseid.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom oljen, gassen og petrokronene. s. 40

Våren 1971 hadde Arbeiderpartiet overtatt regjeringsmakten og Finn Lied hadde inntatt posten som industriminister. Med seg hadde han valgt Arve Johnsen som statssekretær. Nasjonal styring og kontroll skulle prege deres politiske praksis, og i den porteføljen lå kampen om et eget statlig operativt oljeselskap med strategiske eierposisjoner hvor staten tjente på ressursene under havbunnen. Lied og Johnsen var sikre på at eierandeler i store oljefelt ville være den mest effektive måten å sikre høyest mulig grunnrente for oljeselskapet og dermed for staten. Å gi vekk ettertraktede blokker til utenlandske selskap uten nasjonal kontroll var ikke ønskelig, og Arve Johnsen og industriminister Finn Lied var kommet i posisjon til å stoppe det.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, H. (2009). Til siste dråpe om oljens politiske økonomi. s. 106 De fikk det som de ville, og den endelige beslutningen gikk imot både Oljekontorets og ekspedisjonssjefens opprinnelige ønske.

27. mars 1972 svarte Industridepartementet i brevs form til Shell-gruppen: «Industridepartementet finner det, etter nøye å ha vurdert mulighetene for og de konsekvenser av tilleggsblokker, ikke å kunne foreta en slik tildeling så vidt kort tid før den generelle utlysning. Man beklager derfor å måtte avslå Deres ansøkning.»[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s. 184.

«Så vidt kort tid før den generelle utlysning» ble brukt som begrunnelse for å avslå søknaden. Det var på dette tidspunkt planlagt å gjennomføre en tredje konsesjonsrunde i løpet av 1972. Den hadde vært planlagt lenge.

Når kommer tredje konsesjonsrunde?

Etter at funnet av Ekofisk ble offentlig kjent i 1970 hadde interessen for oljeleting på norsk sokkel økt betraktelig. Oljekontoret i Industridepartementet mottok stadig spørsmål fra oljeselskap om når en ny konsesjonsrunde skulle lyses ut.

Den første konsesjonsrunden på norsk kontinentalsokkel ble utlyst i 1965. Utlysningen omfattet nesten samtlige blokker sør for 62. breddegrad. Departementet hadde den gang tildelt 22 utvinningstillatelser bestående av 78 blokker. Den andre runden i 1969 omfattet et mer begrenset område, i den hensikt å tildele visse tilleggsblokker til allerede tildelte utvinningstillatelser.

I 1971 varslet Industridepartementet at en tredje utlysning var på trappene. Igjen var det snakk om tilleggstildelinger til rettighetshavere som hadde gått tom for arbeidsoppgaver. Dette var for å forhindre at utenlandske selskap skulle trekke seg ut fra den norske kontinentalsokkel. Men også rettighetshavere som ville fortsette leting i tilstøtende blokker, kunne bli tildelt blokker.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1971). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 76 (1970-71), St.meld. … (trykt utg.)). Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970-71&paid=3&wid=c&psid=DIVL418 Høsten 1971 ble selskapene oppfordret til å komme med prioriterte søknader.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s. 302 I henhold til oppfordringen søkte åtte selskap – og de viste seg svært treffsikre. Både Statfjord, Gullfaks, Snorre og Sleipner kunne blitt gitt til utenlandske selskap om planen hadde blitt gjennomført.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s 182 Men tilleggsutlysningen ble avlyst og søknadene ikke behandlet. Myndighetene fikk likevel et godt innblikk i de ulike selskapenes preferanser.

Det var flere årsaker til at runden ble utsatt. Overordnet kan det pekes på en dreining av norsk oljepolitikk mot mer nasjonal styring og kontroll og større statlig engasjement.

Statsdeltakelse

Ekofiskfunnet hadde åpnet øynene hos norske politikere. Nå når det var bevist at det fantes olje på norsk sokkel, ble det reist krav om at oljeressursene måtte tjene nasjonale formål. I andre konsesjonsrunde hadde hensikten vært å tilby suppleringsblokker til allerede tildelte utvinningstillatelser. På det tidspunktet – i 1969 – hadde resultatene av boringene på norsk sokkel vært skuffende, og myndighetene fryktet at flere oljeselskap ville legge ned sin virksomhet på der om de ikke ble gitt mulighet til å undersøke nye blokker. Norske myndigheter ønsket videre undersøkelse av den norske kontinentalsokkelen, og for å kartlegge norsk sokkel var Norge avhengig av utenlandsk kapital og kunnskap. Dette ga de utenlandske oljeselskapene makt i forhandlingene, og den norske oljepolitikken ble i stor grad tilpasset selskapenes behov. [REMOVE]Fotnote: Wentzel, T. (2008). Fra forsiktighet til fornorsking av oljevirksomheten. En studie av konsesjonstildelingene mellom 1965-1985. s. 34

I stortingsmelding nr. 11 (1968-69), som kom i forbindelse med andre konsesjonsrunde, ble spørsmålet om statlig eierskap tatt opp som en mulighet, men uten at det ble stilt direkte krav om statsdeltakelse.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. St. Meld. nr. 11. (1968—69) Undersøkelse og boring etter petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkel i Nordsjøen. S. 6. Det ble derimot bestemt at Oljekontoret skulle ta opp spørsmålet med den enkelte rettighetshaver og gjennom forhandlinger oppnå statsdeltakelse. Det ble gjort og staten sikret seg deltakelse gjennom to ulike avtaletyper – carried interest og net-profit interest.

Net-profit var en avtaleform hvor staten i tillegg til de faste, lovbestemte avgifter og skatter fikk en viss prosentandel av rettighetshavernes nettooverskudd. Avtalen ga ikke staten noen innflytelse på virksomheten, og kan derfor ikke karakteriseres som statsdeltakelse i ordets rette betydning.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1971). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 76 (1970-71), St.meld. … (trykt utg.)). Industridepartementet. s. 3. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970-71&paid=3&wid=c&psid=DIVL418

Nøkkelblokker

Kontroll av nøkkelblokker og grenseblokker skulle bli det neste steget i økt nasjonal styring og kontroll. Allerede i Stortingsmelding 95 (1969-1970), som ble laget av regjeringen Borten (Sp), ble begrepet nøkkelblokker brukt. Det innebar geologisk interessante blokker som staten holdt tilbake og som grenset opp mot blokker hvor det enten var gjort funn eller hvor funnsannsynligheten var stor.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. St. Meld. nr. 95. (1969—70) Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m. m. s. 14 Ekofisk var funnet, og departementet hadde grunn til å regne med at utvikling på kontinentalsokkelen ville skje raskt. Det ble derfor allerede i denne stortingsmeldingen bebudet en tilleggsmelding. Men før den forespeilte tilleggsmeldingen rakk å nå Stortinget, måtte regjeringen Borten og industriminister Sverre Walter Rostoft gå av. Trygve Bratteli og Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten. Vi skriver nå 17. mars 1971.

Stortingsmelding 76 (1970-1971)[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1971). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 76 (1970-71), St.meld. … (trykt utg.)). Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970-71&paid=3&wid=c&psid=DIVL418 ble det dermed industriminister Finn Lied som la fram for Stortinget i april 1971, en måned etter regjeringsskifte.

Meldingen avvek ikke mye fra den som kom året før, men inneholdt noen viktige endringer. I tillegg var den gjenstand for vesentlig mer interesse. De viktigste justeringene i denne sammenheng var at departementet bestemte seg for at de tidligere omtalte tilbakeholdte nøkkelblokkene i stor utstrekning burde overlates til et statseid oljeselskap. Et slikt selskap var ennå ikke opprettet, og ingen blokker skulle deles ut før det var på plass. Arbeiderpartiet gikk dermed inn for en ny utsettelse.

14. juni 1972 vedtok Stortinget enstemmig å opprette Den norske stats oljeselskap a.s. Dermed kunne prosessen med en tredje konsesjonsrunde settes i gang på ny.

Kort etter, den 20. juni 1972, holdt statsminister Bratteli en pressekonferanse hvor han informerte om en planlagt utlysning av en rekke blokker i hele det norske området sør for 62. breddegrad, men at området mellom 59. og 62. breddegrad, fra Stavanger til Stadlandet, skulle prioriteres.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1972. 21. juni). Oljeaktiviteten trekker nordover. Dette ble gjort fordi staten ønsket bedre kartlegging av forholdene lengre nord. De geologiske forholdene i den sørligste delen av norske Nordsjøen mente de allerede å ha god oversikt over. Bratteli gjorde det klart at regjeringen ville komme til å foreta en tildeling av et relativt begrenset antall blokker, og at det bare i spesielle tilfeller ville være snakk om blokker sør for 59. breddegrad. For samtlige blokker som skulle tildeles ville det bli krevd statsdeltakelse gjennom bæring.

Det ville ikke under noen omstendighet bli gitt utvinningstillatelser for de nøkkelblokkene som staten hadde reservert og som var spredd ut både geologisk og geografisk. Ifølge Bratteli var ikke disse nødvendigvis de beste blokkene, men med den geografiske spredningen som var gjort, ville staten ved nye funn til enhver tid ha en nøkkelblokk i nærheten.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1972.21. juni). Oljeaktiviteten trekker nordover.

Forhandlingsmessig satt norske myndigheter nå i en mer komfortabel posisjon enn ved tidligere konsesjonsrunder. Etter funnet av Ekofisk-feltet var oljenæringen preget av oppstemthet og optimisme.

Departementet under regjeringen Bratteli arbeidet mot en utlysning av tredje konsesjonsrunde den 15. oktober 1972. Men igjen endret det politiske landskapet seg, og tredje konsesjonsrunde måtte på ny utsettes. Før konsesjonsrunden ble gjennomført måtte statsminister Bratteli og hans ministre forlate regjeringslokalene.

Den dominerende politiske diskusjonen denne sommeren hadde ikke vært norsk oljepolitikk eller konsesjonstildelinger, men en eventuell norsk tilslutning til EF (dagens EU). EF-kampen i 1972 forandret det norske politiske landskapet og nasjonal sjølråderett ble retningsledende.

25. september 1972 gikk det norske folk til urnene for å avgjøre norsk medlemskap i Det europeiske fellesskap. Debatten om norsk medlemskap i EF var den største og mest omfattende politiske striden i Norge i etterkrigstiden. Debatten var skarp, og begge parter mente at konsekvensene for Norge ville bli katastrofale hvis den andre siden vant. Kravet om nasjonal sjølvråderett over naturressursene, inkludert oljeressursene, ble styrket. Norsk ressurser skulle forvaltes under nasjonal kontroll. Dette må sies å ha vært en gavepakke til det nyopprettede statsoljeselskapet.

Engasjementet rundt saken var svært stort, både i politiske kretser og blant menigmann – og det felte to regjeringer.

I mars 1971 hadde statsminister Per Borten valgt å oppløse den borgerlige koalisjonsregjeringen bestående av Sp, KrF, Høyre og Venstre etter samarbeidsslitasje og lekkasjer, og Arbeiderpartiet overtok som nevnt makten.

Ledelsen i Arbeiderpartiet var klare EF-tilhengere, og statsminister Trygve Bratteli proklamerte foran folkeavstemmingen i 1972 at: «En A-velger er en ja-velger». I august 1972 stilte han, på vegne av Arbeiderpartiregjeringen, kabinettsspørsmål til folket, da han slo fast at han ville gå av dersom et flertall i folket sa nei til medlemskap.[REMOVE]Fotnote: Bratteli, T., Finne, H., Auensen, E., Graff, F., & Engstad, P. (1985). Trygve Bratteli har ordet: Utvalg av taler. Oslo: Tiden. s. 107. Tale på et folkemøte etter regjeringskonferanse 23. august 1972, Gjøvik.

Resultatet gikk ikke regjeringens vei. 53,5 prosent av de stemmeberettigede stemte imot et norsk medlemskap, og Arbeiderpartiregjeringen måtte gå av.

Lars Korvald (KrF) fikk, på vegne av de såkalte «nei-partiene» KrF, Senterpartiet og Venstre, i oppdrag å danne ny regjering. Makten ble dermed overlatt til en mindretallsregjering som kun hadde 47 av 150 representanter på Stortinget å støtte seg til, og landet fikk den parlamentarisk svakeste mindretallsregjering etter andre verdenskrig.[REMOVE]Fotnote: Den ble først slått av Erna Solbergs regjering i 2020.

I oljepolitikken og for det nyopprettede Statoil medførte regjeringsskiftet ytterligere forsinkelser med utlysning av nye blokker på kontinentalsokkelen. Fremdriften stoppet rett og slett opp.

Parallelt med det politiske dramaet som utspant seg i Norge denne høsten, offentliggjorde Shell/Esso Brent-funnet. Ut fra undersøkelsene som var gjort, var det klart at dette var det største funnet i Nordsjøbassenget til da. Og deler av dette kunne være norsk! Offentliggjøringen av gigantfunnet gjorde ikke de norske blokkene mindre ettertraktet.

Nå gjaldt det for regjeringen å sette fart på tildelingen. I begynnelsen av desember 1972 vedtok den borgerlige mindretallsregjeringen at det kunne gjøres unntak fra hovedregelen om at utvinningstillatelser skulle gis etter en utlysning av konsesjonsområder. Departementet kunne fra nå motta søknader og foreta tildelinger uten at slik utlysning var foretatt.[REMOVE]Fotnote: Kgl. Res. av 8. desember 1972 om undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster. «§ 12. Før tildeling av utvinningstillatelse, er finner sted, skal departementet i overensstemmelse med bestemmelsene i § 13. utlyse det område som det kan søkes om utvinningstillatelse for. Departementet kan i særlige tilfeller motta ansøkning om og tildele utvinningstillatelse uten at slik utlysning er foretatt.»

Det skulle likevel utlyses nye blokker like etter årsskiftet, kunne statsminister Korvald informere om. Interessen steg til himmels, og Oljekontoret i Industridepartementet fikk nå henvendelser ikke bare fra oljeselskaper, men også ambassader, aviser og tidsskrifter som ville vite hva dette betydde.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s 302

Shell/Esso-gruppen benyttet seg villig av denne muligheten til å få tildelt utvinningstillatelse utenom utlysning. Nok en gang henvendte de seg til Oljekontoret med ønske om å få lisens på de norske «brent-blokkene». Gruppen kunne nå vise til konkrete produksjonsplaner på blokk 211/29 på britisk side – Brent-feltet.

I begynnelsen av mars 1973 informerte regjeringen om at de ville ta søknaden til behandling uten å vente på neste formelle konsesjonsrunde. Om Shell/Esso skulle starte produksjon fra britisk side av grensen før Norge hadde fått klarhet i hvorvidt feltet gikk over på norsk side, fantes det en mulighet for at den eventuelle norske oljen kunne bli produsert fra britisk side. Med andre ord hastet det med å kartlegge mulig Brent-olje på norsk side, slik at forhandlingene om en eventuell fordeling av produksjonen kunne komme i gang.

Statoils ønsker

Også for Den norske stats oljeselskap begynte det å haste hvis de skulle få sin del av Brent-blokkene. Ett av hovedmålene til selskapet var kontroll over blokkene. I 1973 var selskapet fortsatt lite, med kun 14 ansatte og lite erfaring. Likevel gikk det hardt ut.

Arve Johnsen, som 1. desember 1972 hadde tiltrådd selskapets sjefsstol, ville aller helst at selskapet hans skulle overta utvinningstillatelser alene – særlig blokkene 33/9 og 33/12. Dette fikk han ikke styret sitt med på. Men at styret gikk for snarlig oppbygging av selskapet som et operativt oljeselskap er det ingen tvil om.

På styremøte 9. mars 1973 ble selskapets holdning til de norske brent-blokkene diskutert. Staten ønsket å gå raskt fram for å avklare utnyttelse av de norske brent-blokkene, i lys av utviklingen på britisk side. Det var en frykt for at Norge kunne lide betydelige tap på grunn av uttapping fra britisk side. Statoils styre besluttet å ta initiativ og være beredt til å ta steget mot et operativt selskap.

Den mest effektive måten staten kunne sikre seg grunnrenten på, var ved selv eller gjennom statsselskapet å eie andeler i store oljefelt. Og nå gjaldt det blokkene 33/12 og 33/9 rett overfor Brent-feltet. Styret skisserte tre scenarier hvor statsoljeselskapet var en hovedaktør.

1. Shell/Esso som eier av blokkene på britisk side, fikk utvinningstillatelse sammen med statsoljeselskapet som 50 prosent partner,
2. statsoljeselskapet fikk utvinningstillatelsen alene,
   eller
3. at det ble skapt en bærekraftig norsk konstellasjon av statsoljeselskapet med 50 eller 51 prosent og de andre to norske selskapene privateide Saga Petroleum og delvis statseide Norske Hydro med halvparten av de resterende 50 eller 49 prosent.

Arve Johnsen gikk som nevnt inn for alternativ to, men styret konkluderte med at selskapet burde gå for alternativ tre med et bærekraftig norsk alternativ. Alene ville selskapet ikke makte en oppgave som «byggherre» allerede i 1973.[REMOVE]Fotnote: Styrepapirer Digitalarkivet Utfordringen var tidsaspektet. Staten ønsket å komme raskt i gang med leting og eventuell utbygging.

Ideologisk konflikt

Regjeringen og departementet var bekymret for den store økonomiske belastningen som ville tillegges staten om det unge statsoljeselskapet fikk hånd om blokkene alene. Det ble også stilt spørsmål om selskapet var i stand til å påta seg en slik oppgave. Også alternativet med en norsk gruppe hadde sine svakheter. Regjeringen var redd dette alternativet ikke ville kunne komme raskt nok i gang. Departementet mente det var viktig å komme i gang med undersøkelser allerede sommeren 1973.

Det begynte å dra seg til en konflikt mellom regjeringen og Høyre på den ene siden og Arbeiderpartiet og statsoljeselskapet på den andre. Selskapet var opprettet av et enstemmig Storting, men det var uklart hvor stor selskapet skulle bli, hvor mye makt det skulle få og hvordan Stortinget skulle kontrollere det.

Den borgerlige siden mente at statsoljeselskapet fortsatt var lite og uerfarent, og at det var begrenset hvilke oppgaver selskapet kunne ta på seg. Statsoljeselskapet fikk derimot massiv støtte fra Arbeiderpartiet. Men til sammenligning med året før var nå den politiske interessen for oljepolitikken stor. Det var kommet temperatur inn i debattene og oljepolitikk var blitt brennbart. Frontene sto mot hverandre og Arbeiderpartiet kom med krass kritikk mot regjeringens framgangsmåte, særlig i de sakene som omhandlet statsoljeselskapet.

I Stortingets spørretime 21. mars 1973 ble det kraftig konfrontasjon mellom leder av industrikomiteen, Ingvald Ulveseth fra Arbeiderpartiet, og industriminister Ola Skjåk Bræk fra Kristelig Folkeparti.

Ulveseth hadde hørt gjennom pressen at regjeringen ikke nødvendigvis ville holde igjen blokkene på norsk side av Brent-feltet for statsoljeselskapet, og at departementet under hånden kunne komme på å gi konsesjon på blokker som grenset opp til Storbritannia til private selskap.[REMOVE]Fotnote: Stortingets spørretime 21. mars 1973. sak 3 s. 2228 / og Stortingstidende inneholdende 117. ordentlige stortings forhandlinger 1972—73. forhandlinger i stortinget. S 2222-2225 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=7&wid=a&psid=DIVL411&pgid=b_0884 I Stortingsmelding 51, som var godkjent i statsråd 6. mars, sto det at departementet hadde mottatt søknad fra Shell/Esso om utvinningstillatelse for blokkene 33/9 og 33/12, og at departementet ville ta søknaden fra selskapet under behandling i henhold til den tidligere omtalte § 12 i kgl. Res. av 8. desember 1972.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1973). Ilandføring av petroleum fra Ekofisk-området (Vol. Nr. 51 (1972-73), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Departementet.. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=3&wid=c&psid=DIVL460 (s. 39)

Var det sånn at regjeringen ikke lengre ville reservere blokkene til statsoljeselskapet som var under oppbygging? Var det tilfelle at de utenlandske selskapene skulle få fritt leide? Ulveseth uttrykte i samme innlegg at han var overbevist om at statsoljeselskapet ville klare å gjennomføre leteboring på de aktuelle blokkene i samarbeid med for eksempel Norsk Hydro og Saga.

Poenget til Ulveseth var at blokkene ikke burde gis til Shell-gruppen, men komme under samme kategori som de såkalte nøkkelblokkene og burde overføres til Den norske stats oljeselskap i tråd med synet til flertallet i industrikomiteen. Komiteen hadde gjort det klart at viktige nøkkel- og grenseblokker burde reserveres statens eget oljeselskap. Etter hva Ulveseth forsto hadde Stortinget allerede besluttet at grenseblokker skulle gå til dette selskapet.[REMOVE]Fotnote: Stortinget spørretime 21. mars 1973. Sak nummer 3. Grunngitt spørsmål fra representanten Ingvald Ulveseth. Stortingstidende inneholdende 117. ordentlige Stortings forhandlinger 1972–1973 s. 2228 Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=7&wid=a&psid=DIVL411&pgid=b_0884&vt=b&did=DIVL145

Skjåk Bræk kunne bekrefte at søknaden var under behandling og mente at Shell/Esso var blant de få selskap som hadde tilstrekkelig teknisk kompetanse, erfaring og ressurser til å påta seg boring under så vanskelige forhold. Han var ikke like overbevist om statsoljeselskapets evne til å ta på seg slike operasjoner. Han framholdt at selskapet var under oppbygging, og ikke hadde noen praktisk erfaring på området. Det hadde allerede fått mange arbeidsoppgaver, blant annet med rørledninger, og ikke minst hadde selskapet fått overført rettigheter i de 31 blokkene staten hadde forhandlet fram statsdeltakelse. Dessuten var det en økonomisk risiko knyttet til letevirksomhet som i fall det ikke ble gjort funn, kunne koste staten dyrt. Uansett utfall ville staten sørge for høy grad av statsdeltakelse.

Ulveseth var ikke fornøyd med svaret og ba om at saken ble brakt inn for Stortinget, hvor han mente avgjørelsen burde bli tatt.

Stortinget tar saken

Industrikomiteen fikk dermed i oppgave å forberede en sak for Stortinget. Innstillingen fra komiteen, som ble levert i april 1973, foreslo å gi statsoljeselskapet vide fullmakter:[REMOVE]Fotnote: Innst. S. Nr. 279. (1972—73) innstilling fra industrikomitéen om utøvelse av statens opsjon på deltakelse i utvinningstillatelse for petroleum nr. 024 (frigg-feltet), og overføring til den norske stats oljeselskap a/s av avtaler om statsdeltakelse i utvinningstillatelser m. M. (st. Prp. Nr. 78.). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=6&wid=a&psid=DIVL2086

Framtidig statsdeltakelse skulle overføres til statsoljeselskapet, og statsoljeselskapet skulle delta i hver utvinningstillatelse på like fot med de øvrige deltakerne. Selskapet skulle delta aktivt og få direkte innflytelse på ledelsen i operasjonene i alle faser. Flertallet foreslo også at tildelinger i denne omgang ble innskrenket til de såkalte nøkkelblokker og grenseblokker og at disse ble reservert statsoljeselskapet.

Et mindretall bestående av to representanter fra Høyre var uenige. De framhevet at det ikke fantes noe regelverk som kontrollerte selskapet, og fryktet at Stortinget ville miste kontrollen over det.

Industriminister Skjåk Bræk og departementsråd Dæhlin uttrykte sin misnøye i et brev til industrikomiteen, hvor de påpekte at dersom statsoljeselskapet skulle få reservert både nøkkelblokkene og grenseblokkene, ville det utgjøre hele 100 blokker. Dette ville gi statsoljeselskapet altfor mye makt over oljepolitikken.[REMOVE]Fotnote: Debatt Stortinget. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=7&wid=a&psid=DIVL411&pgid=c_0209

23. mai 1973 var det igjen klart for diskusjon i Stortinget. Det var duket for nye konflikter. Stadig flere på borgerlig side var betenkt over en utvikling mot å gi statsoljeselskapet stadig større oppgaver for å ivareta nasjonale ressurser, uten at Stortinget fikk tilsvarende innflytelse over selskapet.

Olaf Knudson omtalte statsoljeselskapet som en «gjøkunge» – et selskap som trengte seg fram på bekostning av dem som hadde avlet det opp. Han fryktet et selskap som ville disponere vesentlige deler av oljeinntektene uten at Stortinget hadde kontroll.

Brevet fra statsråden ble sterkt kritisert i Stortinget, men som et minste felles multiplum ble det enighet om at utlysning av blokker, og da særlig av nøkkel- og grenseblokker, skulle skje i samråd med statsoljeselskapet.

Men når det gjaldt Brent-blokkene var industriministeren klar. De var allerede utlyst, og det med meget kort frist, etter unntaksbestemmelsene i §12. Forhandlingene var allerede i gang med om lag 20 selskaper. Utlysningen av det som den gang ble omtalt som «gullblokkene» hadde skjedd under forutsetning av at det skulle være konkurranse om disse blokkene, ikke at de var reservert et statsoljeselskap.

Innstillingen fra industrikomiteen ble vedtatt mot 23 av Høyres 29 stemmer. Beslutningen viste fram mot en klar kursendring i konsesjonspolitikken, mot en fornorskning og en prioritering av statens eget oljeselskap.