Gullfaks – den store svenneprøven

På tross av svært begrenset erfaring fikk Statoil 9. oktober 1981 tildelt operatøransvaret for utbyggingen. Arbeiderpartiregjeringen gjorde Gullfaks-lisensen helnorsk med følgende fordeling: Statoil 85 prosent, Hydro 9 prosent og Saga 6 prosent. Hjelp fra utenlandske oljeselskaper måtte likevel til. I letefasen var Esso teknisk bistandsyter, i utbyggings- og driftsfasen Conoco.

Vrien geologi

Gullfaks var et komplisert reservoar å utvinne olje fra, betydelig mer komplisert enn fra storebror Statfjord i nord. Oljen og gassen lå spredd i forskjellige typer sandsteinsformasjoner.[REMOVE]Fotnote: https://factpages.npd.no/nb-no/wellbore/pageview/exploration/all/424 På geologiske kart kunne funnet ligne enorme bølger 1500 meter under havbunnen, der bølgetoppene utgjorde det oljeholdige laget. Fra kalk- og sandsteinsreservoar på 1370 meters dyp kom det i den første letebrønnen opp lys gul og skimrende olje. I flere dypere sandsteinsformasjoner, helt ned til 2325 meter, ble det også påtruffet olje, men ikke lenger ned enn dette.

Havdypet vest i feltet var på 135 meter og økte deretter østover mot Norskerenna til 220 meter. Det vanskeligjorde utbygging av feltet. Særlig ville det være krevende for dykkere å utføre installasjon på så store dyp.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm, Giganten : det norske oljeeventyret : Statoil – Equinor.(2019): 110. Kompetansen Statoil hadde opparbeidet som partner med Mobil i Statfjord-utbyggingen kom godt med for å løse alle utfordringene.[REMOVE]Fotnote: Lie, Einar, Oljerikdommer og internasjonal ekspansjon-Hydro 1977-2005 (2005): 60.

Norsk betong i bunnen

I Gullfaks-utbyggingen ble konseptet med betongplattformer, liknende de som ble brukt på Statfjord, videreført. Ved å bruke samme mal sparte selskapet tid i planleggingen. Plan for utbygging og drift (PUD) for fase I ble godkjent av Stortinget i 1981.

Hovedfeltet ble bestemt bygd ut med tre betongkjemper. Gullfaks A og Gullfaks C var tilnærmet identiske produksjonsplattformer på henholdsvis 135 og 217 meters vanndyp. Gullfaks B var en bolig-, bore- og vanninjeksjonsplattform på 145 meters vanndyp.

Statoils ledelse, med Arve Johnsen i spissen, var opptatt av at byggingen av plattformene skulle gi oppdrag til norsk industri. Siden plattformdekkene ble bygd som moduler, ga det oppdrag til mange verft, og hele 80 prosent av kontraktene havnet i Norge. Erfaringene med Statfjord tilsa at det ikke burde settes for stramme tidsfrister, og det bidro til at tidsfristene ble holdt i alle ledd.[REMOVE]Fotnote: Olav Inderberg; email, 27.06.2017.

Gullfaks A-plattformen startet produksjonen 22. desember 1986, Gullfaks B den 29. februar 1988 og Gullfaks C den 4. november 1989.

Dessverre var ikke timingen når det gjaldt oljepris, etter priskrakket i 1986, like god som den hadde vært for Statfjord, men det var utenfor selskapets kontroll.

Oljen som ble produsert ble lastet på feltet via lastebøyer til skip. Gassen ble transportert i rørledning for behandling på gassanlegget på Kårstø i Rogaland for så å eksporteres.[REMOVE]Fotnote: https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/gullfaks/

Fem havbunnsbrønner

Den første oljen som ble produsert på Gullfaks kom likevel ikke fra betongplattform, men fra havbunnsbrønner. Undervannsteknologien var i kraftig utvikling i 1980-årene, og Statoil og de norske oljeselskapene var sammen med Elf og Shell tidlig ute med å ta den nye teknologien i bruk på norsk sokkel.

I 1983, to år etter at Plan for utbygging og drift var godkjent, ble idéen om å innlemme undervannsbrønner i konseptet lansert. Det ble sett på som en god idé, og det ble planlagt fem havbunnsbrønner i tillegg til de tre plattformene. Dermed ble det mulig å utvinne reserver i satellittfelt som lå utenfor rekkevidden til plattformene.[REMOVE]Fotnote: Statoil: «Søknad om samtykke til produksjonsstart» 28.10.86 (Ynnesdal).

Kongsberg Våpenfabrikk (KV) fikk hovedkontrakten for undervannsanleggene. De ble planlagt slik at det ikke var behov for dykkere under installasjon og drift. I stedet ble det brukt fjernstyrte verktøy, Remotely Operated Tools, (ROT) som hjelpemidler.[REMOVE]Fotnote: Olav Inderberg; email, 27.06.2017.

Tekniske nyvinninger gjør mester

Som Statoils første utbygning på egenhånd bød Gullfaks og Gullfaks-satellittene på mange nyvinninger.

• Statoil brukte norskutviklede spesifikasjoner for å fremme norsk industri.
• Som følge av krav fra myndighetene, ble det utviklet og tatt i bruk kvalitetssikringssystemer.
• Statoil utviklet ledelses- og styringssystemer for prosjekter.
• Boligkvarteret ble bygd med enkeltlugarer.
• Det ble utviklet fritt fall livbåter som for første gang ble tatt i bruk.
• Det ble brukt automatisert boring.
• Feltet hadde verdens første dykkerløse produksjonsbrønner.[REMOVE]Fotnote: «Gullfaks A prosjektet, Erindringer, 33 år etter oppstart». https://www.nb.no/items/24c9270cb2916965c47b8835c6563eb2?page=0&searchText=Gullfaks%20A%20prosjektet,%20Erindringer,%2033%20%C3%A5r%20etter%20oppstart

I det hele viste Statoil gjennom Gullfaks-prosjektet at selskapet hadde bestått læretiden og nå var godt rustet til å lete etter, bygge ut og drive petroleumsfelter på norsk sokkel.