B&B og G&G blir til

Den første oppgaven for et olje- og gasselskap som vil påvise ressurser, er å foreta en vurdering av hvor det vil lete etter olje og gass. Dette gjøres av geologer og geofysikere (G&G). Deretter fortsetter geologene og geofysikerne med en vurdering av hvilke muligheter (prospekter) som er best egnet for boring. Det er da to hovedparametere som vurderes: sannsynlighet for å finne noe og antatt mengde av olje/gass. Deretter kommer den dyre delen – å faktisk bore en undersøkelsesbrønn for å se om antagelsene stemmer. Til dette brukes (som regel) en innleid flyttbar boreplattform som bemannes. De som gjennomfører boreoperasjonen kan samles under betegnelsen «boring og brønn», eller «B&B».

Undergrunnsorganisasjon

Den første generasjonen undergrunnsledere (innen både G&G og B&B) i Statoil var i stor grad rekruttert fra utlandet. Nordmenn ble også ansatt, men da var de ofte nyutdannede og uten erfaring fra oljeindustrien, og ble sendt på opplæring hos større selskap i utlandet som Shell, Elf, Exxon og Mobil.

Avtaler med store internasjonale oljeselskap gjorde det mulig for nyansatte petroleumsingeniører i Statoil å delta på kurs, opplæringsprogram samt å hospitere offshore for å skaffe seg erfaring. Blant annet gjennomgikk flere statoilansatte et trainee-program hos Exxon i New Orleans hvor de begynte nederst på rangstigen – som roustabout – for deretter å ta raske karrieresteg og ende opp som Field Superintendent (høyeste administrative stilling på et felt). Elf, Exxon, Shell og Mobil var alle bidragsytere til Statoils kompetanseheving i denne fasen. Destinasjonene var gjerne Lafayette, Houston, Ventura og Midland – alle sentrale steder i nordamerikansk oljeproduksjon.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 1, 12 & 18, vol. 6

Det ble ganske raskt etablert en leteavdeling i Statoil som la føringer på hvor og hvordan det skulle letes etter olje og gass, etter hvert som Statoil tilegnet seg en rekke lisenser både som operatør og partner.

Med operatørskap i letelisenser og en rekke boreklare prospekter samt en langtidskontrakt med Ross Rig  kom også behovet for en operativ og kompetent organisasjon som kunne gjennomføre leteboringer. Selve boringen er en operativ og potensielt særdeles risikofylt aktivitet dersom den ikke gjøres på rett måte og med rett utstyr.

Fra 1975 til og med 1979 var Statoil operatør for hele 25 letebrønner med i alt seks ulike rigger som i kortere eller lengre perioder ble operert delvis samtidig (Ross Rig – 14, Dyvi Gamma -1, Borgny Dolphin -1, Treasure Seeker -1, Dyvi Beta -2, Norskald -3, Deepsea Saga -3). Dette stilte krav til en kompetent og tilstrekkelig organisasjon som på kort tid måtte bygges opp fra så å si intet. Dette ble oppnådd blant annet ved å hente inn folk med erfaring fra andre steder i verden samt å få teknisk assistanse fra andre og mer erfarne selskap.

Veteraner med personlighet

Den første lederen for boring og produksjon var amerikaneren Eugene Muhlenberger som sluttet i 1975 for å begynne i jobb i Midtøsten. Han ble erstattet av amerikansk-meksikaneren Jose Antonio Carlos Kauffmann de la Madrid («Joe») som kan sies å ha vært en ekte oljeunge. Som spebarn i 1930 fikk han sitt første møte med olje ved at en intetanende barnepleierske i Vera Cruz satte ham ned på en glohet oljerørledning som gav ham brannsår på låret. Han skulle senere i livet oppleve flere hendelser med olje og ble bokstavelig talt brennmerket av en utblåsning i Maracaibosjøen i Venezuela med et påfølgende langt sykehusopphold. Med erfaring fra Venezuela, Bolivia, Equador, Etiopia, Kamerun, Texas og Iran for å nevne noe, så var det en erfaren 45-åring som fikk oppgaven å bygge og lede den operative delen av Statoils boreorganisasjon.

Det første skrittet var å bore med Esso som teknisk operatør og «service provider» og deretter som assistent, før Statoil selv skulle stå på egne bein.[REMOVE]Fotnote: A-Magasinet 13.03.1976

Etter hvert ble den første generasjonen utenlandske undergrunnsledere komplettert med rekrutter fra Statoils egne rekker. Kauffmann var nok en bidragsyter på mange måter her, ikke minst ettersom han etter eget utsagn foretrakk teknisk arbeid og gjerne ville delegere administrative oppgaver: «(…) jeg (har) arbeidet aktivt i tre år for å delegere myndighet – nettopp for å unngå unødig administrativ sentralisering».[REMOVE]Fotnote: Status nr. 11/12 vol. 6

I 1980 var Kauffmann den eneste gjenværende utlendingen i konsernledelsen, da som leder for leting og produksjon.[REMOVE]Fotnote: Statoil årsmelding 1979.

Den tekniske assistansen offshore bestod i hovedsak av innleide konsulenter som boreledere, ofte med betydelig mer praktisk erfaring og «knowhow» enn formell utdanning. Nyutdannede og entusiastiske nordmenn som ville dele med seg av sin teoretiske kunnskap kunne bli møtt med en kald skulder, en bitende kommentar, men også et glimt i øyet. Ett eksempel kan hentes fra flyteriggen Dyvi Beta – et forsøk på å forklare «d-eksponenten» (knyttet til beregning av poretrykk i undergrunnen) til den innleide borelederen Jack Pillow ble møtt med: «I don’t believe in the fucking d-exponent!».[REMOVE]Fotnote: Roald Riise fortalt til Björn Lindberg, 20.05.2021

Samme mann ble beskrevet som en «loud, hard-living, (..) Bourbon drinking, steak eating, cigar smoking, tobacco chewing, rough and tough Texan». Det var nok på alle måter et stort steg ut fra skolebenken ved norske universitet og høyskoler for de nyansatte.[REMOVE]Fotnote: Diamonds for rice. Jack Evans, 2016. Matador.

Likevel var det nok en god blanding av teoretisk analyse, erfaring og å «lytte til brønnen» som brakte boringene i havn, selv om det ikke alltid var uten dramatikk.

Dagens veteraner, som den gang var unge og nyutdannede, forteller om en fantastisk tid hvor de fikk være med på en viktig fase i Statoils tidlige historie og raskt fikk mye ansvar.  Det å kombinere teoretisk bakgrunn, pågangsmot og ansvar med praktisk erfaring og knowhow blir beskrevet som en viktig faktor i å skape «Statoils DNA». Og disse unge, nyutdannede gikk i mange tilfeller videre til å bli sentrale ansatte både i faglige stillinger og som plattformsjefer, operasjonssjefer, direktører og annet.

Med ansettelsen av Anders Opedal som konsernsjef i 2020 fikk selskapet også sin første øverste leder med teknisk bakgrunn – han er utdannet petroleumsingeniør.

I perioden 1975 til 1979 var Statoil operatør for 25 letebrønner: Ross Rig – 14 brønner, Dyvi Gamma -1, Borgny Dolphin -1, Treasure Seeker -1, Dyvi Beta -2, Norskald -3, Deepsea Saga -3.