B&B og G&G blir tilBygging av Statfjord A

Lite likestilling i 1970-årene

text_format
I 1970-årene var Statoil en arbeidsplass dominert av menn. De første kvinnene som ble ansatt som sekretærer, sykepleiere og ingeniører, hadde noen kamper de måtte ta for å bli mer likestilte.
Av Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
- Josef Madsen, Christian Halvorsen, Jon Rud, Olav K. Christiansen. Åse Gjerdsjø, Karl J. Aasland, Arve Johnsen, Marit H. Falck. Illustrasjon: Jan Ulriksen/Equinor

Da Statoil ble opprettet satt det ingen kvinner i styret. Administrerende direktør var selvsagt en mann – så kjent at hans navn knapt trenger å nevnes. Nesten like selvsagt var det at direktørens sekretær var en kvinne.

Vi skal se noen eksempler på hvordan det sto til med likestillingen for de første kvinnene som ble ansatt i Statoil.

I hovedsak unge sekretærer

Marit Falck, som ble ansatt som Arve Johnsens sekretær i november 1972, var nummer to som ble ansatt i Statoil. Av den grunn har hun ofte blitt trukket frem.

Falck var både en typisk og utypisk representant for de første kvinnene som ble ansatt i Statoil. Det som skilte henne fra andre kvinner som ble ansatt, var at hun var en godt voksen dame da hun begynte i jobben. Hun hadde handelsskole og ville ut i arbeidslivet etter at barna var blitt store. Hun begynte først som sekretær for administrerende direktør, og deretter fortsatte hun som personalsekretær sammen med Else Grethe Kolnes. Der hadde de mye å gjøre som boligformidlere og til og med innredningskonsulenter for alle de nytilsatte. For å øke sin kompetanse tok Falck eksamen i personaladministrasjon ved Rogaland Distriktshøgskole.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. 1975 Vol. 2 Nr. 22.

Marit Falck under dåp av Polytrader. Foto: Leif Berge/Equinor

Det som var typisk, var at Falck ikke hadde noe særlig høyere utdanning. Ved å lese Statoils internmagasin Status for 1970-årene får vi et overblikk over hvem som begynte å jobbe i selskapet. Inntrykket er at det stort sett var menn som ble ansatt. Svært mange av dem var ingeniører i 20-30-årene. Men de aller yngste ansatte var kvinner, ofte nyutdannede fra handels- eller sekretærskole. Noen av dem var bare 17 år! Sekretærene skulle betjene sentralbordet, stenografere, skrive på maskin og holde orden på sine mannlige kollegers timeplaner.

Avdelingen med høyest tetthet kvinnelige ansatte var personalavdelingen. Også i informasjonsavdelingen arbeidet det en del kvinner, blant annet Berit Rynning Øyen som var journalist og redaktør for Status.

Hvor kvinner betyr ulykke

Den 18. og 19. juni 1975 besøkte Rynning Øyen boreriggen Norskald på vegne av informasjonsavdelingen. Norskald boret på Statfjord, hvor Statoil var største rettighetshaver og Mobil var operatør. På denne tiden var det ikke så mange som kjente til hvordan oljeboring i Nordsjøen foregikk. Hensikten med besøket var å fotografere arbeidet og menneskene som jobbet der og gi et inntrykk av miljøet også utenfor arbeidstiden. Men dette besøket gikk langt fra upåaktet hen.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. 1975 Vol. 2 Nr. 12.

«Det ble et himla bråk», forteller Rynning Øyen. «Mobils plattformsjef hevdet at kvinner og hester på plattformer betydde ulykke. Han spurte flere ganger om jeg ikke ville reise hjem samme kveld? Han ville rekvirere eget helikopter fra Flesland for å få meg i land. At det kostet mange penger, spilte ingen rolle.» Plattformsjefen ville tydeligvis helst ikke ha henne om bord som eneste kvinne blant 70 mannfolk.

Rynning Øyen hadde ikke lyst å dra og ringte sjefen Arve Johnsen. Han sa: «Bare bli du Berit». Det var norske lover og regler som gjaldt. Noen likestillingslov var enda ikke kommet på plass. Den kom først i 1979. Rynning Øyen ble, men fikk ikke lov til å ta av kjeledressen da de gikk inn for å spise! Hun opplevde mannfolkene som hyggelige, og ble oppvartet på alle bauer og kanter. Hun fikk køyeplass i sykelugaren, det eneste rommet som var utstyrt med lås, og derfor det sikreste stedet å plassere en kvinne. Da hun skulle legge seg følte hun likevel en viss uro. Låsen var blitt tuklet med noen dager tidligere. Nå var den reparert og forsterket. Men alt gikk bra, om natten hadde hun vaktmann utenfor lugaren. Ellers var oppholdet vellykket og Rynning Øyen fikk tatt de bildene hun skulle.[REMOVE]Fotnote:  Berit Rynning, fortalt på Equinor 50 års historie Facebook side, 07.05.2020. Men forholdene var tydeligvis ikke tilrettelagt for kvinner.

På sikt ble det lagt bedre til rette for kvinner offshore etter at Oljedirektoratet i 1976 stilte krav om at det skulle være egne garderober for kvinner på plattformene.

Sivilingeniør i forsvar

En av de ansatte som fikk en ekstra lang presentasjon i internbladet Status var sivilingeniør Ingjerd Borsheim. Mens de andre ansatte gjerne ble tilgodesett med to-tre linjer, fikk Borsheim nærmere en hel side.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 20/1975.

Faksimile fra Status 1975 Vol. 2 Nr. 20

Borsheim var Statoils første kvinnelige kjemiingeniør, 25 år gammel og forholdsvis nyutdannet fra Trondheim. Hun skulle være en av Statoils to representanter i gruppen som skulle være med på planleggingen av oppbyggingen av den såkalte crackeren på Rafnes. Der skulle hun jobbe i et par års tid, under planlegging, oppbygging og igangsetting. Hun skulle gjøre seg kjent med samarbeidspartnerne Norsk Hydro og Linde i Tyskland.

Det var ingen tvil om Borsheims kvalifikasjoner. I tillegg til utdannelsen som sivilingeniør hadde hun tatt miljøvernkurs, vært forsker ved Sintef og vitenskapelig assistent ved Institutt for Teknisk elektrokjemi.

Til tross for dette følte hun at hun ofte måtte forsvare sine valg og sin posisjon fordi hun var kvinne. «Hovedtyngden av de ansatte i Statoil er unge menn, men likevel begynner de å snakke kvinnesak med det samme de ser meg. Det forundrer meg», uttalte hun i Status. Hun fortalte at hun aldri hadde vært medlem av noen kvinnesaksforening – ikke fordi hun var uenig i deres målsettinger, men hun syntes at sakene de tok opp var små og uvesentlige. Hun hadde valgt å utdanne seg til kjemiingeniør etter gymnaset ut fra sine evner og interesser – og det måtte vel være greit og trengte ikke kommenteres, mente hun.[REMOVE]Fotnote: Smst.

Sykepleier på Ross Rig

For de som jobbet i Statoil på land ble forholdene gradvis lagt til rette for småbarnsforeldre ved at det i 1974–75 ble opprettet barnehage for de ansattes barn. Statoil ga dessuten tilskudd til en husmorvikarordning, og det ble innført fleksitid.[REMOVE]Fotnote: Årsberetning for bedriftsutvalget 1974.

På riggene gjorde kvinnene nå sitt inntog. Den første statoilopererte boreriggen «Ross Rig» fikk 10. januar 1977 sin første kvinnelige ansatt. Ross Rig boret på blokk 1/9 like sør for Ekofisk-feltet, den første boreoperasjonen Statoil sto for selv.

Typisk nok var den første kvinnen som ble ansatt offshore, sykepleier. Hun het Anne J. Sandell, var 37 år, var født i Nederland, men hadde bodd i Norge i 14 år. Hun var godt kvalifisert for jobben siden hun i tillegg til å ha erfaring som operasjonssykepleier på Vest-Agder sentralsykehus hadde kurs i behandling av dykkerskader og -sykdommer.

I labben på Ross Rig. foto: Ukjent/Equinor

Jobben på Ross Rig var ganske annerledes enn jobben på sykehuset. Det var nemlig en kombinert stilling som sykepleier og lagerarbeider. Dessuten var turnusordningen med 14 dager på og 14 dager fri, uvant.[REMOVE]Fotnote: Status, nr. 2/77. Uansett ville Sandell prøve om sykepleier/lagerarbeiderjobben lot seg kombinere med familielivet på land.

Et kjønnsdelt arbeidsmarked

Eksemplene over gir et innblikk i de muligheter og begrensninger som eksisterte for kvinner i oljeindustrien for femti år siden. Det som fremstår som morsomme anekdoter mange tiår senere var de faktiske stengslene og begrensningene for kvinner i 1970-årene. Sett i ettertid kan det være både overraskende og sjokkerende at arbeidsmarkedet i Statoil var så kjønnsdelt. Det var helt klart en brytningstid når det gjaldt kvinners tilstedeværelse særlig offshore. Men det hjalp at den øverste lederen mente at kvinner hadde sin plass i alle typer stillinger når kvalifikasjonene var i orden.

Det kan også nevnes at Statfjord A var den første produksjonsplattformen med kvinner ansatt. Og i 1979 kom OD med en forskrift som skulle sikre kvinner lik rett til jobber på plattformer til havs.

Fotnoter

    close Lukk