West Vanguard-ulykken

Riggen West Vanguard, eid av Smedvig, hadde nylig vært på Tromsøflaket og boret en vellykket avgrensningsbrønn på Snøhvitfunnet. Den ankom borestedet for brønn 6407/6-2 på Haltenbanken kvelden 3. oktober 1985. Ankringen måtte delvis justeres på grunn av et flyvrak på havbunnen, men riggen var ferdig oppankret neste dag til lunsj, og boringen startet kl. 13:30.

Dette var den andre letebrønnen i lisens PL092 med Statoil som operatør og Mobil og Britoil som partnere. Formålet var å undersøke bergarter 4000 meter under riggen, av jura-alder (mer enn 145 millioner år gamle). Etter hvert ble det funnet gass og kondensat i lisensen, og funnet fikk navnet Mikkel, etter hvert en del av Åsgardfeltet. Men før det inntraff en alvorlig ulykke.

Grunn gass

En av de store farene ved boring er å treffe på gass før borestrengen når det forventede reservoaret, såkalt grunn gass. Dette kan være sandlinser eller tynne lag, og er et relativt vanlig fenomen på norsk sokkel, og i særdeleshet på Haltenbanken og rundt Gullfaks. En borestedsundersøkelse – foretatt før boring av brønnen – er ment å avdekke slike forekomster, men vil aldri med sikkerhet kunne avkrefte eller bekrefte grunn gass.

Den første, øvre delen av et borehull bores vanligvis uten en utblåsningsventil (blow out preventor, BOP), og eventuell gass som påtreffes skal kunne føres til lesiden av riggen uten å være til skade for utstyr eller mennesker. Dette kalles for gassavledningssystemet og sitter på toppen av brønnhodet.

Varsku om gass

Boringen om bord på «West Vanguard» gikk normalt inntil borekronen kl. 20:58 noe uventet traff en gassholdig sandformasjon 506 meter under riggen.  Borestedsundersøkelsen hadde riktignok angitt et mulig gassførende sandlag om lag 60 meter dypere, og områdeerfaring tilsa også at man generelt måtte være forberedt på å møte grunn gass. [REMOVE]Fotnote: NOU 1986: 16. Ukontrollert utblåsing på boreplattformen «West Vanguard» 6. oktober 1985. s. 8

Etter å ha midlertidig stanset boringen ble det sirkulert boreslam fra nede i hullet i 35-40 minutter for å lufte ut gassen. Likevel var det økte gassmålinger, men situasjonen ble vurdert til å være stabil av både Statoils senior-boreleder og Smedvigs boresjef. Boringen fortsatte, og klokken 22:09 økte gassmålingen igjen raskt til en ny topp kl. 22:18. Boringen ble stanset, og det ble sendt varsel om gassfare og blant annet innført forbud om sveising. Sirkulering av boreslam i brønnen pågikk en halvtimes tid, og gassmålingene gikk ned – brønnen ble igjen vurdert til stabil av Statoils assisterende boreleder.

Utblåsningen starter

Boringen fortsatte fra 22:41 til 22:52 da det skulle sammenkobles et nytt rør. Under denne operasjonen kom det en så kraftig returstrøm av slam og gass at det ble umulig å oppholde seg i det såkalte sikterommet på riggen, og gassavledningssystemet ble koblet inn.

Samtidig begynte pumpingen av tungt slam ned i borehullet for å forsøke å hindre gassen fra å trenge seg opp. I noen sekunder så dette ut til å virke, og lyden avtok selv om den pågående gassalarmen nok bidro til høyt støynivå. Men utblåsningen økte i intensitet, så mye at det ikke var mulig å kommunisere. Gassavledningsutstyret, som bare dager i forveien var testet, tålte ikke påkjenningen av den oppstrømmende gassen iblandet sand da blandingen slipte seg vei gjennom rørene, og strømmet ut på plattformen.

Boreledelsen befant seg nå på broen, og ca. 23:15 ble slått full alarm. Alle skulle gå til livbåtene.  Det ble gitt beskjed om å utløse brønnhodekoplingen for å stenge brønnen, en beskjed som ble formidlet ved at en av boremannskapet løp over til kjellerdekket hvor dette skulle gjøres. Litt før 23:20 kom den første eksplosjonen. En flammesopp ble observert omkring boretårnet. Branner startet umiddelbart og påfølgende eksplosjoner ble registrert. Boredekksarbeideren Alf Oddvar Bjordal ble aldri funnet. Han gikk trolig ut av subseakontrollrommet like før eksplosjonen.

Like etter den første eksplosjonen aktiverte plattformsjefen utløsningsmekanismen for ankerene i akter slik at strekket fra de forreste ankerene skulle trekke plattformen bort fra brønnen og gassutblåsningen.

Selve låringen og evakueringen med livbåter bort fra riggen gikk uten større problemer, og personene i begge livbåtene ble tatt om bord i standby-båten «Black Ice» i løpet av 90 minutter. Ekstra dramatisk var det for plattformsjefen og stabilitetssjefen som ikke gikk i livbåtene, men klatret ned på søylene og svømte bort i overlevelsesdrakter. Disse to ble etter hvert også reddet om bord på standby-båten.

Havet kokte, og brant delvis fortsatt av gass, men plattformen hadde forflyttet seg bort fra utblåsningens senter. En uke etter ulykken var utblåsingen betydelig redusert, men selv seks måneder etter ulykken strømmet fortsatt en betydelig mengde gass opp fra brønnhodet og var synlig på havoverflaten. [REMOVE]Fotnote: Brev fra Oljedirektoratet til operatørselskapene på norsk kontinentalsokkel: Erfaringer fra West Vanguard-utblåsningen – pålegg om tiltak. 16.04.1986. Vedlegg til Oljedirektoratets rapport om «West Vanguard»- ulykken: ukontrollert gass-utblåsning Brønn 6407/6-2.

De materielle skadene på riggen var enorme og beløp seg til flere hundre millioner kroner. Men det var mulig å reparere, og i juni året etter var riggen igjen operasjonell og gjorde et oljefunn like i nærheten.

Hva gikk galt?

To dager etter ulykken ble det oppnevnt en undersøkelseskommisjon som leverte sin rapport 14. mars 1986. Kommisjonen pekte på en rekke såkalte uheldige omstendigheter bak ulykken. Både feil rapportering, sviktende tillit til måleinstrumentene, visse mangler ved brønnprogrammet og overdreven engstelse for å gå opp i slamvekt oppgis til å være medvirkende, i tillegg til manglende forståelse for utvikling av grunn gassutblåsning. Det ble også gjort enkelte avvik fra selskapenes interne boreprosedyrer.

Allerede en måned etter ulykken kunne kommisjonens foreløpige undersøkelse tyde på at også utstyr hadde sviktet. Da utblåsningen skjedde, viste det seg at plattformens gassavledningsutstyr, som var forskriftspålagt og fungerende, ikke tålte påkjenningen. Gass under trykk med sand i, forårsaket «erosiv slitasje» og slipte rett og slett hull i flere av rørene som skulle føre gassutblåsningen bort fra slamrommet og riggen. Trykktapet var minimalt fra reservoaret til riggen, og gassen strømmet ut av rørene med lydens hastighet og med «et nifst altoverdøvende brøl». [REMOVE]Fotnote: Tim Dodson i intervju med Arnt Even Bøe, Stavanger Aftenblad 23.02.2001.

Basert på sin undersøkelse anbefalte kommisjonen følgende tiltak som burde vurderes:

• bedre opplæring og dermed forståelse av grunn-gass-problemet hos borepersonell
• bedre koordinering ved planleggingen av en brønn
• bedre måleutstyr og videreutvikling av anordninger til å møte en grunn-gass-utstrømming
• endring av regelverket for bruk av gass avledningsutstyr ved topphullsboring
• endre beredskapsprosedyrene slik at evakuering ordinært iverksettes så snart gassavledningssystem av tradisjonell type settes i funksjon
• bedre de brannforebyggende tiltak på en plattform, så som å plassere luftinntak til maskinrom der det er mindre sjanse for å få inn gass
• bedre rømningsvegene
• samle på sikkert sted alle paneler for frakobling
• videreutvikle anordninger for en hurtig forflytning av plattformen.

«Oljebransjen lærte mye av «West Vanguard»-utblåsningen. Blant annet ble boremetodene endret slik at grunn gass ikke lenger kan komme opp på boredekk. Det er også utviklet nye livbåter som faller fritt i havet et stykke fra plattformene,» fortalte daværende letesjef i Statoil Tim Dodson 25 år etter hendelsen. [REMOVE]Fotnote: Tim Dodson i intervju med Arnt Even Bøe, Stavanger Aftenblad 23.02.2001

Statsadvokaten i Rogaland ila Statoil et forelegg på en million kroner for brudd på petroleumsloven, ved at planlegging og utarbeidelse med brønnprogrammet, samt oppstart av boring ikke ivaretok faren for å påtreffe grunn gass på en forsvarlig måte. Boten ble behandlet av styret i Statoil som mente at operasjonene hadde vært utført forsvarlig, men kom til at det ikke var verdt å ta en domstolsbehandling.