Veien mot børsen

Norvik mente at initiativet i en privatiseringsdebatt måtte komme fra ham som konsernsjef, selv om denne fremgangsmåten av enkelte ble sett på som uryddig.[REMOVE]Fotnote: En innflytelsesrik person som mente dette, var daværende ekspedisjonssjef i Olje- og energidepartementet, Tore Sandvold. (Storsletten, Aslak Versto 2018. Prosessen bak delprivatiseringen av Statoil i 2001 – fra selskap til vedtak. Masteroppgave i historie, UiO, s. 35.) Både regjeringen, Olje- og energidepartementet og Høyre så etter alt å dømme belastningen ved selv å skulle ta et slikt initiativ som for stor.[REMOVE]Fotnote: Lie, Einar, Myklebust, Egil og Norvik, Harald 2014. Staten som kapitalist. Rikdom og eierskap for det 21. århundre. Pax, s. 78.

Sentrale støttespillere

Norvik kan tenkes å ha tatt sjansen blant annet fordi han nylig hadde signalisert til styreformann Kjell O. Kran at han ville gå av som konsernsjef innen ett år.[REMOVE]Fotnote: Storsletten 2018, s. 37. Se også artikkelen om bakgrunnen for delprivatiseringen for andre mulige årsaker til Norviks utspill.  Dessuten hadde han sikret seg støtte fra viktige styremedlemmer som Tormod Hermansen og Yngve Hågensen. Hermansen hadde ledet arbeidet med et av de viktigste grunnlagsdokumentene for privatiseringsstrategier på 1990-tallet, nemlig Hermansen-utvalgets rapport fra 1989.[REMOVE]Fotnote: En bedre organisert stat, NOU 1989:5. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007091404020 (Besøkt 02.05.2022.) Dessuten hadde han stått i spissen for omstruktureringen av det gamle Televerket til Telenor – et selskap som for øvrig ble børsnotert i 2000.[REMOVE]Fotnote: Se Lie, Myklebust og Norvik 2014, s. 68-69.

Yngve Hågensen var også en helt sentral person å få overbevist, fordi han var LO-leder. Mye av privatiseringsmotstanden kom fra LO-systemet, og Arbeiderpartiet var i vippeposisjon på Stortinget i denne saken.

Partiets avgjørende rolle var også årsaken til at Norvik brukte mye tid på å konferere med daværende nestleder i partiet, Jens Stoltenberg. Vissheten om Hågensen og Stoltenbergs støtte var sentral i Norviks vurdering av om Arbeiderpartiet til slutt kom til å stille seg bak et forslag om delprivatisering.

Konsernsjef på overtid

Parallelt med at privatiseringsdiskusjonen for alvor kom i gang våren 1999, ble overskridelsene på Åsgard en betydelig belastning. Dette førte til både styrets og konsernsjef Norviks avgang samme vår. Senterpartiets Anne Enger Lahnstein vikarierte som olje- og energiminister for Ellen Arnstad, og utnevnte et nytt styre som, i likhet med det gamle, var positivt innstilt til privatisering. Det viste seg blant annet ved at det nye styret lot Norvik fortsette med privatiseringsplanene fram til over sommeren 1999. Olav Fjell tiltrådte som konsernsjef 19. august.[REMOVE]Fotnote: Storsletten 2018, s. 41-43.

Disse månedene våren og sommeren 1999 arbeidet Norvik sammen med ledelsen og andre nøkkelpersoner med rapporten «Videreutvikling av Statoil og SDØE».[REMOVE]Fotnote: Det foreligger flere varianter av rapporten etter hvert som arbeidet skred fram. Se Statsarkivet i Stavanger. Pa 1339 – Statoil ASA. 0001 – Sentralarkivet/Fjernarkivet, Abb – L0047 og L0048.   Her ble det argumentert for børsnotering av selskapet. Det ble også argumentert for at Statoil burde få mest mulig kontroll med ressursene i SDØE, Statens direkte økonomiske engasjement, for å sikre selskapet finansielle muskler når det skulle satse utenlands.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 36 (2000-2001) Eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE, vedlegg 1: Videreutvikling av Statoil og SDØE – Statoil-styrets rapport av 13. august 1999  https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-36-2000-2001-/id204183/?ch=7 (Besøkt 02.05.2022.)

Planene om en omfattende overføring av SDØE til Statoil møtte betydelig motstand i embetsverket i Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.[REMOVE]Fotnote: Storsletten 2018, s. 57.  Selv om mektige krefter i Arbeiderpartiet støttet Statoils syn på dette, var det også betydelig skepsis til at det ville gjøre Statoil for mektig i forhold til staten, og det endte til slutt med en mindre overføring.

Arbeiderpartiets rolle

Mye av Norviks arbeid knyttet til privatiseringsdebatten handlet altså om å sikre saken bredest mulig ryggdekning i Arbeiderpartiet. Norvik hadde bakgrunn fra sentrale posisjoner i partiet, og dette kom nå godt med. Grunnarbeidet var allerede gjort gjennom å sikre seg støtte fra Jens Stoltenberg og Yngve Hågensen. Gjennom 1999 var det omfattende aktivitet fra privatiseringstilhengerne med Stoltenberg i spissen for å overbevise partiorganisasjonen.

På landsstyremøtet i februar 2000 ble det vedtatt at Statoil kunne delprivatiseres, samt at selskapet kunne få overta visse deler av SDØE.[REMOVE]Fotnote: Storsletten 2018, s. 75. Ledelsen i Arbeiderpartiet mente at dette åpnet for at det ikke var nødvendig å ta opp saken på landsmøtet, og at saken kunne få en snarlig behandling i Stortinget. Selvtilliten hos Arbeiderpartiets ledelse ble ikke mindre av at Stoltenberg hadde overtatt regjeringsansvaret i mars 2000, etter Kjell Magne Bondeviks avgang.

Det var likevel betydelig privatiseringsmotstand internt i det nyslåtte regjeringspartiet. Protestene fra partiveteranene Finn Lied, Jens Chr. Hauge, Tor Aspengren og Haakon Lie fikk mye oppmerksomhet i media.[REMOVE]Fotnote: Se f.eks. Nedrehus, Rune 2000. Ap-strid om Statoil-privatisering. Stavanger Aftenblad 28.04.2000, s. 3, og Eik, Halvor 2000. De snakker sammen. Dagbladet (dig. publ.) 29.05.2000. Finn Lied hadde vært styreformann i Statoil i perioden 1974–1984, mens Hauge hadde vært hans forgjenger fra 1972 til 1974. Statoils første leder, Arve Johnsen, var derimot positiv til delprivatisering.

Motstanden førte til at endelig avgjørelse i saken ble utsatt til partilandsmøtet i november 2000. Her ble delprivatisering vedtatt med «overveldende flertall». Staten skulle ha «minst 2/3 av aksjene» og «[b]egrensede SDØE-andeler på sokkelen kan overføres/selges til Statoil og Hydro der dette totalt sett vil gi en bedre verdiskaping og ressursutnyttelse.»[REMOVE]Fotnote: Det norske Arbeiderparti. Vedtaksprotokoll. Landsmøtet, Folkets Hus 9.-12. november 2000, V. Olje og gasspolitikken, III. Videre utvikling av olje- og gasspolitikken (s. 207-208). Diskusjonen om hvordan «begrensede» andeler skulle tolkes, fortsatte imidlertid.[REMOVE]Fotnote: Storsletten 2018, s. 84.

Mot stortingsvedtak og børsnotering

I innstillingen fra energi- og miljøkomiteen til Stortinget het det blant annet at delprivatiseringen innebar «å selge SDØE-andeler tilsvarende 21,5 prosent av SDØEs verdi til Den norske stats oljeselskap a.s, Norsk Hydro og andre», samt «å åpne for nye eiere i Den norske stats oljeselskap a.s med inntil 1/3 av selskapets verdi.» I tillegg skulle det opprettes to statsaksjeselskaper som skulle ta hånd om SDØE (Petoro) og gasstransporten (Gassco).[REMOVE]Fotnote: Innst. S. nr. 198 (2000-2001) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE, s. 18-19.  https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=2000-2001&paid=6&wid=aIb&psid=DIVL650&pgid=aIb_0452 (Besøkt 02.05.2022.)

26. april 2001 ble delprivatiseringen vedtatt i Stortinget, i samsvar med innstillingen fra energi- og miljøkomiteen.

18. juni ble selskapet børsnotert – først i Oslo, så i New York.

Delprivatiseringen er med god grunn blitt stående som en av de helt sentrale merkesteinene i Statoils/Equinors historie. En av de viktigste grunnene er at den åpnet for større grad av kommersielt drevet vekst – særlig internasjonalt. Denne type satsing har i vesentlig grad vært med på å forme selskapet fram mot 50-årsmarkeringen i 2022.