Tommeliten – verdifull erfaring under vann

Tommeliten har blitt karakterisert som Statoils subsea-skole, og fungerte som springbrett for Statoils videre satsinger på undervannsteknologi.[REMOVE]Fotnote: Denne teksten baserer seg på kapittel 6 i Subseahistorien. Norsk undervannsproduksjon gjennom 50 år, (2019) av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard.

Tommeliten – Statoils første funn

Den delen av Tommelitenfeltet denne artikkelen handler om, Gamma-strukturen, befinner seg 12 km fra Edda-plattformen i Ekofisk-området. Vanndypet er 75 meter. Reservoaret ligger i kalkstein med høyt trykk og høy temperatur. Hele feltet består av to strukturer, Alfa og Gamma, og begge ble påvist i 1976. De var Statoils aller første funn. Blokk 9/1 ble tildelt samme år som funnene ble gjort, i tredje konsesjonsrunde i 1976. Bare Gamma-strukturen ble utbygd i første omgang.

Partnerskapet for feltet besto opprinnelig av Statoil 50 prosent, Phillips Petroleum 26 prosent, Fina 15 prosent og Agip 9 prosent. Dette forandret seg senere fordi Phillips valgte å trekke seg fra utbyggingsprosjektet.

Feltutviklingsstudier for Tommeliten startet i 1977. Både konvensjonelle plattformløsninger og undervannsutbygginger ble vurdert. Først i 1985, etter mye om og men, ble Tommeliten Gamma erklært kommersielt basert på en utbyggingsløsning med to plattformer.

Snuoperasjonen

Etter kort tid kom tidenes snuoperasjon. Lille julaften 1985 varslet Phillips Petroleum at de ikke lenger ville fortsette utbyggingen av Tommeliten med de to plattformene. Det var for dyrt. Partnerne, Agip og Fina, sa seg enige. Forklaringen skyldtes det dramatiske oljeprisfallet i verdensmarkedet. I oktober 1985 var oljeprisen på over 30 dollar fatet, men et halvt år senere var den falt til under 10 dollar fatet.

Phillips antydet likevel at de hadde kapasitet til å behandle Tommeliten-gassen på Edda, og at en undervannsutbygging kanskje kunne vurderes. Denne muligheten grep Statoil. Selv om det var jul, ble nye planer utarbeidet i et forrykende tempo.

Allerede 2. januar 1986 troppet Statoil opp hos Phillips med en ny plan: Phillips skulle utrede en oppgradering av Edda for å ta imot gassen, mens Statoil skulle utrede undervannsutbygging. Det var en betingelse i lisensen at utredningen måtte være ferdig innen 12. mars. Phillips gikk med på dette, og utredet mulighetene for å motta gassen fra Tommeliten på Edda. Statoil jobbet så raskt de kunne og presenterte en ny løsning basert på havbunnsbrønner.

Statoil hadde på denne tiden fått større tro på undervannsteknologi, blant annet gjennom Gullfaks-prosjektet i 1983, hvor havbunnsbrønner ble trukket inn som en del av løsningen. Fra å være en relativt uprøvd teknologi, hadde i 1985 dessuten både Elf og Norsk Hydro undervannsutbygginger i gang. Elfs undervannsutbygging på satellittfeltet Øst-Frigg nærmet seg ferdigstilling. Et forskningsprosjekt om fjernstyring av havbunnsbrønner (SKULD), ledet av Elf og med Statoil som deltager, var avsluttet i 1984. Hydro var godt i gang med to undervannsutbygninger på Oseberg og Hydros Troll Oseberg Gass Injeksjon-prosjekt (TOGI). Det var begynnelsen på en undervannsrevolusjon innen olje- og gassproduksjon til havs.

Til tross for «undervannsrevolusjonen» var Phillips grunnleggende skeptisk til lønnsomheten i en Tommeliten-utbygging og valgte å trekke seg fra lisensen. Phillips sin andel ble fordelt slik at Statoil fikk økt eierskapet til 71 prosent og Fina til 20 prosent, mens Agip valgte å beholde sine 9 prosent. Dette ble vedtatt i lisensen 11. mars 1986, dagen før fristen.

For å få prosjektet godkjent av myndighetene, samarbeidet Statoil i fortsettelsen tett med departementet om utarbeidelsen av dokumentene. «Vi sendte et utkast til stortingsproposisjonen den 14. mars, og de behandlet den i regjeringen den 21. mars», forteller Helge Hatlestad som ledet prosjektet. Den 12. juni 1986 ble Tommeliten vedtatt i Stortinget.

Også de neste månedene skjedde ting fort. I forbindelse med oljemessen Offshore Northern Seas (ONS) i august 1986, var olje- og energikomiteen på besøk i Stavanger. Medlemmene fikk omvisning på Moss Rosenberg Verft. Det ble spurt om hva den gule stålstrukturen på verftsområdet var, og Statoils folk svarte at det var forboringsrammen til Tommeliten. «Det har vi akkurat behandlet i Stortinget!» sa Inger Lise Gjørv (Ap) som var medlem av komiteen. Hun ble veldig forskrekket over at den allerede var bygget.

Forboringsrammen ble skipet ut og installert 14. september samme år. Hatlestad forteller at de hadde lovet boreavdelingen å være klare 15. september. 25 minutter før midnatt kunne Statoils folk ringe til borerne og si at de kunne begynne å bevege riggen over rammen. Tidsfristen holdt med 25 minutter![REMOVE]Fotnote: Helge Hatlestad intervjuet av Trygg Methi, 04.05.2015. Bare ni måneder etter at noen hadde begynt å tenke på havbunnsbrønner, startet boringen.

Konsept og teknologi

Tommeliten ble bygd ut med seks havbunnsbrønner i en delt brønnramme sammensatt av en forboringsramme og en hovedramme.

Undervannsstasjonen ble tilkoplet Edda-plattformen med to ni-tommers produksjonsledninger, en seks-tommers testledning og en kontroll- og serviceledning. havbunnsbrønnene ble styrt fra eget kontrollrom på Edda.

Brønnstrømmen, det vil si gass, kondensat og vann som kom opp av brønnen, ble ført til prosessanlegget på Edda-plattformen som lå 11 km unna. Der ble den separert og behandlet før eksport. Overføring av brønnstrøm over så lang avstand før prosessering var noe nytt. Det ble derfor utført tester under virkelige forhold med tilføring av «frostvæske» i brønnstrømmen slik at det ikke skulle oppstå problemer med væskeplugger og hydratklumper (isklumper) i rørene. Det var svært verdifullt å teste ut beregningsmodellene for tilsetting av «frostvæske» i denne skalaen.

Installasjon og oppkopling på Tommeliten ble bestemt å være dykkerassistert, men boring og brønnvedlikehold skulle være dykkerløst. Denne løsningen ble valgt fordi det var den mest økonomiske med lave investeringskostnader, kort gjennomføringstid og hurtig oppstart.

For at prosjektet skulle gjennomføres på så kort tid som planlagt, ble det lagt opp til at mange av aktivitetene i utbyggingen skjedde samtidig. For eksempel ble forboringsrammen installert tidlig slik at boringen av brønnene kunne starte så snart som mulig. Beskyttelsesstrukturen ble installert på et langt senere tidspunkt.  Den veide 800 tonn og målte 42 x 26 x 12 meter. Det var også tidsbesparende at prosjektet valgte dykkerassistert installasjon og oppkopling i stedet for dykkerløs metodikk. Dersom det i stedet hadde blitt brukt fjernstyrte koplingssystemer, hadde det krevd omfattende design, bygging og testing fordi leverandørene på dette tidspunkt hadde begrenset kompetanse.[REMOVE]Fotnote: Helge Hatlestad: «Utbygging av Tommeliten feltene», NPF, mars 1987: 5.

Gjennomføringen av Tommeliten-utbyggingen på så kort tid, var noe som ble lagt merke til. Hatlestad sier i ettertid: «Vi gikk løs på en veldig optimistisk plan og så ingen problemer. Hadde jeg visst hva jeg ga meg i kast med, og hvor vanskelig det egentlig var, så hadde jeg ikke turt. Men fordi jeg ikke visste, så gikk det vel kanskje bra.»[REMOVE]Fotnote: Helge Hatlestad intervjuet av Trygg Methi, 04.05.2015. Selv om prosjektet kan karakteriseres som vellykket, fant det sted mange tekniske viderverdigheter.

Prosjektteamet besto av unge mennesker der mange kunne litt, men ingen kunne alt. Det ble et sted for å teste ut ting en ikke kunne fra før. Miljøet var dominert av menn, men også noen få kvinner var del av teamet. Det var godt samhold, og Statoils medarbeidere ble godt kjent med de som jobbet for leverandørene. Det kom til nytte i senere prosjekter.[REMOVE]Fotnote: Ingrid Karstensen intervjuet av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard, 26.04.2018.

Gass til Edda

Den 3. oktober 1988 begynte gass og kondensat fra Tommelitenfeltet å strømme igjennom rørledningen til Edda 2/7 C-plattformen.

Det viste seg at Phillips hadde god bruk for gass fra Tommeliten selv om de hadde trukket seg fra lisensen. Litt av gassen ble brukt til injeksjon i de gamle brønnene på Edda, noe som gjorde at produksjonen fra Edda økte betydelig. Gassen som ble injisert, forble i reservoaret og kunne i neste omgang produseres fra Edda. Dermed kan det sies at den ble produsert to ganger. Gass fra Edda ble ført videre i rørledning til Emden i Tyskland og forbrukere på kontinentet.