Ti oljebud femti år etter

Som med bibelens ti bud er ikke alle oljebudene like godt kjente eller har vært like førende for hvordan vi oppfører oss. Og kanskje ikke alle er like relevante i dag?

1.Nasjonal styring og kontroll med all virksomhet på den norske kontinentalsokkelen

Dette har vært førende for all petroleumsvirksomhet i Norge. Alle oljeselskaper må være registrert i Norge. Stortinget er øverste organ for utforming av norsk oljepolitikk mens regjeringen står for den utøvende petroleumspolitikken med hjelp departementene, direktorat og tilsyn.

2. Petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av råoljeimport

Budet ble aktualisert under oljekrisen i 1973 (da kongen tok trikken). Den viste hvor avhengige vi var av import av olje den gang. Senere har Norge produsert olje i mengder som langt overgår etterspørselen, og budet er ikke relevant.

3. Med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet

Bedrifter landet rundt har opplevd gullaldre og nedturer i takt med oljepris. Krav om forskningsavtaler og bruk av norske leverandører i 1970- og 80-årene styrket leverandørindustrien til å bli Norges nest største eksportnæring – etter olje og gass.
Mange byer og tettsteder langs kysten har utviklet seg som følge av omlegging til oljerelatert virksomhet. Stavanger er kroneksempelet på en oljeby i Norge.

4. Utviklingen av oljeindustri må skje med hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og til natur- og miljøvern

I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet som det verdens første i sitt slag. I 1991 ble CO₂-avgift på utslipp fra petroleumsvirksomheten på sokkelen innført, og i 1996 vedtok Stortinget at kraft fra land skulle utredes for alle nye feltutbygginger.
Tidvis, og av enkelte, løftes Norge fram som et foregangsland for lavutslippsløsninger og det har helt klart blitt tatt hensyn til natur- og miljøvern. Spørsmålet er: har det blitt tatt nødvendig hensyn?
Synet på miljøvern har endret seg fra 1971 til i dag. Fra å være opptatt av å forhindre oljesøl ved utblåsninger og unngå ulemper for fiskeriet, stilles det i dag spørsmål ved hele oljeindustriens eksistens.  Klimakrisen må tas på alvor. Selv om det gjøres mye for å redusere utslipp av klimagasser fra norsk sokkel, er det likevel spørsmål om det er godt nok?

5. Brenning av gass må ikke aksepteres, unntatt for kortere prøveperioder

Dette budet har vært viktig for å hindre sløsing med ressurser og unødvendige utslipp av klimagasser. Fakling har pågått på norsk sokkel, men ikke som en permanent løsning. Forbudet var en driver for å få bygd gassrørledninger til kontinentet og til Norge.
Salg av naturgass har blitt en nesten like store inntekter som salg av olje.
Norge har blitt en gassnasjon, og det letes aktivt etter gass. I noen tilfeller pumpes gass ned i reservoaret for økt oljeutvinning og lagring, og senere produksjon og salg.  Det har gitt kunnskap som kan bli viktig for lagring av klimagasser.

6. Petroleum på den norske kontinentalsokkel skal som hovedregel ilandføres i Norge

Det tok mer enn ti år før det var teknisk mulig å legge gassrør til Norge («Statpipe» til Kårstø). I dag ilandføres petroleum ved seks anlegg. Uten bud 6 ville det neppe vært så mange.
Men budet blir ikke fulgt til punkt og prikke. Nå tas utelukkende økonomiske hensyn ved valg av eksportløsninger. For eksempel ble ilandføring i Finnmark ved Johan Castberg-utbyggingen i Barentshavet valgt bort.

7. Staten medvirker til en samordning av norske interesser og til oppbygging av et integrert oljemiljø nasjonalt og internasjonalt

For å ivareta dette ble Olje- og energidepartementet opprettet i 1978 og overtok ansvaret fra Industridepartementet. Oljedirektoratet ble opprettet i 1972, og i 2004 ble kontrollfunksjonen skilt ut i Petroleumstilsynet.

8. Det opprettes et statlig oljeselskap

Statoil (nå Equinor) ble opprettet i 1972 og utviklet seg til å ta hånd om leting, utbygging, produksjon, foredling og salg av petroleumsprodukter.
Mange syntes Statoil ble for mektig, en stat i staten, og i 1985 ble Statoil «vingeklippet» og deler av porteføljen lagt direkte under statlig eierskap («SDØE»).  I 2001 overtok Petoro denne oppgaven.
For blant annet å gi selskapet større handlefrihet til å operere internasjonalt ble Statoil børsnotert (2001), og den statlige eierandelen redusert til 2/3. Equinor er dominerende på norsk sokkel og opererer halvparten av feltene.

9. Det velges et aktivitetsmønster nord for 62. breddegrad som tilfredsstiller de særlige forhold knyttet til landsdelen

Områdene nord for 62. breddegrad ble åpnet for leting i 1980, og de første feltene kom i produksjon i 1993. I 2007 startet produksjon i Barentshavet, hvor skattegrep muliggjorde ilandføring til Melkøya.
23 av 90 produserende felter i Norge finnes nord for 62°N. Til støtte for disse finnes driftskontorer, forsyningsbaser, og ett landanlegg for gass.
Områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja har blitt holdt utenfor av hensyn til fiskeri, og senere klima. Sørlige Barentshavet er åpent for leting, men skuffende resultat gjør at det er ikke overraskende om områdene blir permanent stengt for leting i fremtidige politiske kompromiss.

10. Norske petroleumsfunn vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver

Mer et varsku enn et bud. Den viktigste utfordringen har vært grenseavklaring mot Russland. Reagans involvering i Troll-utbyggingen er et annet eksempel. Dagens globale klimadiskusjoner viser at budet har holdt vann og at utvinning av olje og gass inneholder geopolitikk.

De 50 år gamle oljebudene har stått seg (overraskende) godt, og bidratt til en utvikling mange land misunner oss.
Å utforme, og vedta, politiske retningslinjer med så lang varighet kun to år etter funnet av Ekofisk er i seg oppsiktsvekkende.
Men etter et halvt århundre har verden endret seg. Verdens befolkning har doblet seg, og klimaet er i endring.

Kanskje bør budene revideres eller skrives på nytt for å ta høyde for energi- og miljøutfordringene som venter oss de neste 50 år? Og vil det da fortsatt være snakk om oljebud?