Frå Statoil til Circle KUndersøkelser på New Zealand

Surinam i Sør-Amerika

text_format
Statoils letesjef for USA og Sør-Amerika, Bill Maloney, nøyde seg ikke med å skaffe Statoil letelisenser i Mexicogolfen og Brasil. Havområdene utenfor så å si hele den søramerikanske Atlanterhavskysten var interessante. Det gjaldt også utenfor kysten til den tidligere nederlandske kolonien Surinam nord i Sør-Amerika.
Av Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
- Bill Maloney, leder for leteenheten i USA og Sør-Amerika. Foto: Øyvind Hagen

Republikken Surinam har vært selvstendig stat siden 1975. Landet, som er det minste selvstendige landet i Sør-Amerika, ligger mellom Guyana i vest, Fransk Guyana i øst og Brasil i sør. Økonomien domineres av gruvedrift – viktigst er utvinning av bauxitt. Det utvinnes også gull, jernmalm, mangan, kobber og olje.

Utenfor kysten, i Atlanterhavet, ligger Guyanabassenget hvor det har vært betydelig interesse for å undersøke mulighetene for å finne olje. Hvor grensen går ute i havet mellom nabolandene Guyana og Fransk Guyana var det lenge konflikt om. I 2007 kom grenselinjene endelig på plass etter hjelp fra FN.

Statoil i Surinam. Kilde: Equinor

En del av Statoils letestrategi

I 2011 ble oljeforekomstene på Surinams sokkel omtalt som massive av Oil Investing News.[REMOVE]Fotnote: Attention On Guyana and Suriname Following Tullow Oil Find in French Guiana | INN (investingnews.com) Statoil meldte sin interesse og kjøpte den første lisensen i området i 2013, i blokk 54. Selskapet fikk en eierandel på 50 prosent. Det opprinnelig irske oljeselskapet Tullow, som hadde den andre halvdelen, var operatør. I 2015 overlot Tullow 20 prosent av sin andel til det amerikanske oljeselskapet Noble.[REMOVE]Fotnote: Suriname | Tullow Oil plc (LSE: TLW) Vanndypet på blokken varierte fra 200 til 1300 meter.

I 2016 åpnet Surinam for at flere utenlandske selskaper skulle investere i oljesektoren og i landet generelt. Statoil var igjen på banen, og i 2017 undertegnet selskapet avtaler om å gå inn i ytterligere to letelisenser i Guyana-bassenget. I begge lisensene omfattet den første letefasen en forpliktelse om å samle inn seismiske data og gjennomføre tekniske studier. En avtale om deling av en eventuell produksjon ble forhandlet fram med det nasjonale oljeselskapet Staatsolie Maatschappij Suriname N.V..

I blokk 59, som muligens kunne være en fortsettelse eller ha likheter med Liza-funnet som ble gjort i nabolandet Guyana, fikk Statoil en eierandel på 33,33 prosent. ExxonMobil var operatør og Hess partner, begge med en eierandel på en tredel i blokken. Vanndypet var krevende – mellom 2900 og 3500 meter.

I blokk 60 fikk Statoil tildelt en andel på 100 prosent og var operatør. Der var vanndypet mellom 700 og 1300 meter. Blokk 60 lå ved siden av den Tullow-opererte blokk 54. Statoils letedirektør for den sørlige halvkule, Nick Maden, uttrykte tilfredshet med at Statoil med de nye blokkene styrket letevirksomheten i et uutforsket område med stort potensiale. «Dette er i tråd med vår globale letestrategi, som innebærer å gå tidlig inn i bassenger med høyt letepotensial», uttalte han i juli 2017.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 14. juli 2017, «Statoil fortsetter å lete i Surinam».

Brutte forhåpninger

Forhåpningene til det første feltet ble likevel gjort til skamme. Den første leteboringen i blokk 54 ga negative resultater, brønnen ble derfor plugget og forlatt i 2017.[REMOVE]Fotnote: Araku-1 Well update | Tullow Oil plc (LSE: TLW)

Blokk 54 og 60 ser nå ut til å være ute av bildet. I 2021 oppgir Equinor kun at selskapet har interesser i blokk 59, hvor ExxonMobil fortsatt er operatør.[REMOVE]Fotnote: Equinors hjemmeside.

Fotnoter

    close Lukk

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *