Stortingsvedtaket bak statsoljeselskapet

Historien om hvordan staten skulle engasjere seg på norsk sokkel er som en tretrinns-rakett. Først sørget regjeringen Borten (Sp) for å sikre staten aksjeflertallet i Hydro. Selv med et statlig aksjeflertall ville Hydro som oljeselskap fortsatt være opptatt av sin forretning og handlefrihet. Mange politikere var derfor usikre på om dette var nok for å sikre statens interesser på norsk sokkel.

Trinn to kom med anbefalingen fra Knudsen-utvalget, nedsatt av den borgerlige regjering, om at i tillegg til Hydro burde det etableres et 100 prosent statlig eid oljeselskap til å ta hånd om statens interesser på sokkelen. Et slikt holdingselskap skulle ikke selv drive med leting, utvinning og foredling, men være et morselskap for andre selskaper som drev aktiv virksomhet.

Etter at regjeringen Bratteli I (Ap) overtok regjeringsmakten 17. mars 1971, midt i stortingsperioden, kom det tredje og avgjørende trinn i utviklingen. Arbeiderpartiregjeringen ville utrede saken på nytt. En ny Stortingsproposisjon Om opprettelsen av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap ble lagt nøyaktig ett år senere 17. mars 1972. Prinsippene bygde i stor grad på Knudsen-utvalgets innstilling fra året før, men med et viktig unntak – selskapet skulle være operativt. Det felles grunnlaget i de to utredningene gjorde sitt til at det var mulig å vinne bred tilslutning i Stortinget.

Den tredelte norske modellen

Arbeiderpartiet satte politiske tungvektere med solide kunnskaper om oljevirksomheten inn i posisjoner i Industrikomiteen på Stortinget da Bratteli ble statsminister. Ingvald Ulveseth (Ap) var fungerende formann. Han hadde med seg Rolf Hellem (Ap) som ordfører og Harald Løbak (Ap) som sekretær. De bidro til at det viktige prinsippet om den tredelte norske modellen – et prinsipp hadde Knudsen-utvalget gått inn for i sin innstilling fra 1971, ble beholdt. Dette innebar en klar grenseoppgang mellom politiske, forvaltningsmessige og forretningsmessige funksjoner:

1. Det politiske ansvaret for oljesakene ble lagt til en egen avdeling i Industridepartementet, som skulle stå for lovgiving og konsesjoner. (I 1978 ble denne avdelingen skilt ut til et eget departement, Olje- og energidepartement.)

2. Et oljedirektorat skulle ta hånd om statens forvaltning ved å samle inn og bearbeide geologisk og geofysisk materiale fra sokkelen. Oljedirektoratet fikk også ansvar for å påse at oljevirksomheten fulgte lover og forskrifter, og at sikkerhet og arbeidsmiljø på sokkelen ble ivaretatt.

3. Et heleid statlig oljeselskap skulle opprettes for å ta seg av «statens forretningsmessige interesser og ha et samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser».[REMOVE]Fotnote: Innst. S. nr. 316, jfr. St prp. nr. 113 (1971–72). Opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap m.m.

Disse prinsippene var det stor politisk enighet om.

Selskapets formål

Arbeiderpartiet satte likevel sitt klare stempel på oljepolitikken i den nye proposisjonen. Den store forskjellen sammenlignet med Knudsen-utvalgets innstilling var at det ikke lenger var snakk om et non-operativt holdingselskap, men tvert imot et operativt oljeselskap.  For første gang var det konkretisert hva et nytt statlig oljeselskap skulle drive med:

«Selskapet har til formål selv, eller gjennom deltagelse i andre selskaper å drive undersøkelser etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter.»[REMOVE]Fotnote: Smst.

Dette videre utdypet. Det ble forutsatt at selskapet etter hvert skulle opparbeide kompetanse til å utføre flere oppgaver:
– Foreta vurderinger av blokker der staten hadde oppnådd deltakerrett.
– Ivareta statens interesser i inngåtte avtaler om statsdeltagelse («carried interest»).
– Sørge for den praktiske gjennomføringen av de geologiske og geofysiske undersøkelser som utføres for     direktoratets regning.
– Undersøke mulighetene i de blokker som staten overlater til statsselskapet med sikte på å finne fram til den mest hensiktsmessige disponering av disse blokker, herunder forhandle om samarbeidsavtaler eller kontrakter om utnyttelse av disse blokker.
– Delta i boreoperasjoner og utvinning.
– Delta i transport, raffinering, markedsføring og petrokjemisk industri i den grad og så langt det er formålstjenlig.
– Følge med i den globale utviklingen innen petroleumssektoren, blant annet for å kunne vurdere hvorvidt det er formålstjenlig med engasjement på petroleumssektorer i andre land enn Norge.[REMOVE]Fotnote: Smst.

Det var omfattende oppgaver for et selskap som skulle opprettes og starte fra null.

Styring av selskapet

Innstillingen til Stortinget foreslo et aktivt operativt oljeselskap med full forretningsmessig handlefrihet, slik at det kunne treffe raske avgjørelser om nødvendig. Selskapet skulle være et aksjeselskap, og for å kunne ha handlefrihet i etableringsperioden skulle selskapet tilføres fem millioner kroner i aksjekapital.

Hvordan selskapet skulle organiseres ble overlatt til styret i samarbeid med Industridepartementet. Generalforsamlingen, det vil si Industriministeren, var ansvarlig for valg av selskapets styre. Videre var styret ansvarlig for å velge selskapets direktør. Deretter måtte det ansettes en nøkkelstab som kunne være på 30–40 ansatte i etableringsperioden.

Parlamentarisk kontroll og styring skulle sikres ved at Stortinget behandlet selskapets virksomhet i sammenheng med langtidsprogram, statsbudsjett og nasjonalbudsjett. Stortinget skulle informeres ved at Industridepartementet med passende mellomrom la frem stortingsmeldinger om virksomheten. Det var også naturlig at statsselskapet la frem langtidsplaner for sin virksomhet.  Enkeltsaker av stor økonomisk eller prinsipiell betydning måtte legges frem for Stortinget særskilt. Stortinget måtte selv utarbeide et regelverk som bestemte hvor mye av selskapets overskudd som skulle gå til staten.

Industrikomiteen oppfattet statsselskapet som et meget viktig organ for å oppnå nasjonal styring og kontroll med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkelen kunne utnyttes slik at de kom hele samfunnet til gode.[REMOVE]Fotnote: Smst. Høyres representanter var nok i utgangspunktet alltid skeptiske til opprettelsen av et statlig oljeselskap, og partiets parlamentariske leder, Kåre Willoch, ba dem på et tidspunkt om å ta ut dissens. De inntok imidlertid en mer pragmatisk holdning for at man skulle bli enige i komiteen, og fokuserte i stedet på å få gjennomslag for å begrense selskapets selvstendige handlingsrom.

Lokaliseringsdebatten dominerte

Den 13. juni 1972 ble saken om opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap behandlet i Stortinget. Saksordfører var Rolf Hellem. I sitt innledningsforedrag poengterte han at innstillingen fra Industrikomiteen i stor grad bygde på Knudsen-utvalgets innstilling. Komiteen stilte seg enstemmig bak forslaget til statlig organisering.

Bare på et punkt var komiteen delt – ikke i et flertall og et mindretall, men nøyaktig tredelt. Det gjaldt spørsmålet om plassering av oljedirektoratet og det statlige oljeselskapet som var forutsatt å ligge på samme sted. En fraksjon gikk inn for Bergen, en annen for Stavanger, som var anbefalt av departementet, og en tredje fraksjon foreslo Trondheim. Det var diskusjon om dette temaet som gjorde at behandlingen av saken i Stortinget ikke var gjort på en dag, men strakk seg over to dager.

Rolf Hellem foreslo Trondheim som det eneste sted i Norge med et teknisk høgskolemiljø med faglig styrke som ville være til nytte for de statlige institusjonene. Dessuten ville oljeletingen snart bevege seg nordover.

Per Hysing-Dahl, høyremann fra Bergen, foreslo å legge oljedirektoratet og statsoljeselskapet til Bergen som allerede hadde et universitet og Havforskningsinstitutt.

Torbjørn Berntsen fra Arbeiderpartiet foreslo Stavanger som stedsvalg for Statens Oljedirektorat og Statens Oljeselskap. Begrunnelsen var at det var der oljevirksomheten var kommet i gang og der var et visst oljemiljø samt at petroleumsutdanningen hadde kommet i gang ved distriktshøgskolen:

La ikke det statlige oljeselskap starte sin virksomhet med det alvorlige handikap det vil være å bli lokalisert til steder som ligger i betryggende avstand fra de områder hvor oljeaktiviteten foregår og kommer til å foregå i mange år fremover.[REMOVE]Fotnote: Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1971/72 Vol. 116 Nr. 7c, Forhandlinger i Stortinget nr. 456. https://equinor.industriminne.no/wp-content/uploads/sites/8/2022/06/1971-72-St.prp_.-113-Opprettelse-av-statens-oljedirektorat-og-et-statlig-oljeselskap-m.m..pdf

Industriminister Finn Lied som hadde vært inne på tanken om Oslo som et alternativ, støttet etter hvert Berntsen i en lokalisering i Stavanger.

En enstemmig beslutning

Om lokaliseringsdebatten satte følelsene i sving, var det stor enighet om innstillingen. 14. juni 1972 ble den vedtatt av et enstemmig storting. Dermed var alt endelig klart for opprettelse av et statlig oljedirektorat og et statlig oljeselskap.[REMOVE]Fotnote: Ibid, nr 460. Det var et godt utgangspunkt for de nye statlige institusjonene at alle partier var enige om opprettelsen. Det tok likevel ikke lang tid før skillelinjene i oljepolitikken mellom de borgerlige partiene og partiene på venstresiden kom til syne igjen.

Når det gjaldt plassering, fikk Stavanger flertall med 75 stemmer. Trondheim fikk 49 stemmer og Bergen 20 stemmer.[REMOVE]Fotnote: Smst.. I Stavanger sto jubelen i taket etter vedtaket om at Oljedirektoratet og det statlige oljeselskapet skulle ligge i det som allerede var oljebyen.[REMOVE]Fotnote: Gunnar Roalkvam og Kristin Øye Gjerde,Oljebyen  1965-2010, bind 4 i Stavanger bys historie, 2012: 77 – 85.

Hvor stort eller lite engasjementet om denne saken var rundt i landet viste seg da nyheten kom på trykk dagen etter. I Rogalands Avis var hovedoverskriften: «Flaggene til topps i Stavanger». Det ble fulgt opp med «Stavanger oljehovedstad» og Ordfører Arne Rettedal som uttalte: «Jeg var i tvil, men tvilen forsvant fort. Dette vil bety mye for byens utvikling». Også Stavanger Aftenblad skrev om «Stavanger-flaggfest for oljedirektoratet» og hadde en bred dekning inni avisen. I resten av landets aviser ble saken knapt nevnt. Bergens Tidende hadde en liten sak på side to, mens Adresseavisen i Trondheim og osloavisen Dagbladet ikke nevnte saken overhodet.