Rigget for suksess – Ross Rig
I 1973-74 var markedet for borerigger på norsk sokkel trangt. Oljekrisen og høy oljepris i kombinasjon med suksessen med Ekofisk, Frigg og etter hvert Statfjord gjorde at mange selskap ville lete, både på britisk og norsk side av grensen. Statoil var på offensiven og hadde etablert en egen leteorganisasjon samt levert en plan for utredning og behandling av de såkalte nøkkelblokkene, hvor de forventet mye aktivitet i tiden framover. Administrerende direktør i Statoil Arve Johnsen var som vanlig framoverlent og mente at det å inngå en langsiktig avtale (tre til fem år) om riggdisponering var fordelaktig, mens andre mente at det fort kunne bli kostbart med en uvirksom plattform («idle rig») dersom det ikke fantes tilstrekkelig med boremål. [REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve Utfordringen 1988: 131.
En ny norsk rigg
Valget falt på en norsk, nybygget rigg fremfor en eldre plattform, og Ross Rig ble bygget i Brevik og utrustet i Sandefjord. Flere personer i Statoils boreavdeling fulgte byggingen av riggen, og Arve Johnsens bekymring for hvordan det gikk med oppbygging og trening av egen organisasjon ble stort sett møtt med et lakonisk «It’s okay» fra bore- og produksjonsleder Eugene Muehlberger. Riggen var en såkalt Aker H-3, en riggtype som var konstruert for Nordsjøen og skulle håndtere værharde områder bedre enn eksisterende rigger. Deep Sea Driller var den første riggen av denne typen, og rapportene var at den var mer enn dobbelt så effektiv som andre halvt nedsenkbare rigger. Riggen ble bygget over to år og utstyrt med «det mest moderne utstyr som finnes» slik at den skulle klare boringer ned til 300–350 meter med muligheter for enda større havdyp. [REMOVE]Fotnote: Blikå, T. Aker Verdal 20 år 1989: 26-27; Sandefjords Blad, 20. juni 1975.
I 1975 ble fem personer ansatt og umiddelbart sendt til USA for opplæring til boreformenn slik at Statoil skulle være rustet til å på sikt kunne operere Ross Rig på egenhånd.[REMOVE]Fotnote: Konsernstatus Vol. 2 Nr. 8 1975
Ross Rig, med navn som viser til rederiet Rosshavet og dets bakgrunn med hvalfangst i Antarktis, ble døpt 19. juni 1975. En knapp måned senere var riggen på lokasjon i blokk 15/12, og 7. juli ble det aller første borehullet med en norsk operatør «spuddet» (når borekronen treffer havbunnen så «spuddes» brønnen. Fra engelsk.)
Statoil var operatør med Esso som teknisk assistent og «kjørelærer». Brønnmålet var valgt på bakgrunn av et funn på britisk side av grensen, kun fem kilometer unna, og man håpet på olje i sandstein av paleosen-alder. Boringen, helt ned til 3269 meter, forløp uten dramatikk, men dessverre også uten at man fant annet enn spor av olje.[REMOVE]Fotnote: Completion report brønn 15/12-1, npd.no
Etter enda et «tørt» hull i blokk 15/12, dette helt uten spor av petroleum, ble riggen det neste året utleid til Esso, Conoco og Amoco. Det å oppnå operatørstatus er en nødvendig milepæl for et selskap som vil dekke hele forsyningskjeden innenfor oljebransjen (vertikalintegrert selskap), og Essos rolle som teknisk assistent var viktig for å bidra til dette.[REMOVE]Fotnote: Status vol. 2 Nr. 6 1982.
Det første funnet
Etter at riggen hadde boret fire brønner for andre operatører, var tiden kommet for at Statoil skulle stå på egne bein og bore sin første brønn i helt egen regi. Dette var i blokk 1/9, i nærheten av Ekofisk, og strukturen ble gitt navnet Tommeliten Alpha. Hovedmålet var olje i bergarter av samme alder og type som i Ekofisk, og brønnen ble påbegynt høsten 1976 og avsluttet i februar 1977. Denne boringen ble rapportert å forløpe «uten alvorlige problemer eller ulykker av alvorlig grad». Avsluttende rapporter fra boringen forteller likevel både om tap av borevæske til formasjonen («loss») og «kick» hvor formasjonsvæske trenger seg inn i borehullet, som begge deler kan være dramatisk. Videre røk ankerkjettingen til riggen ved tre anledninger, hvilket til slutt førte til en beslutning om midlertidig plugging av brønnen for å erstatte alle ankerkjettingene med DNV-inspiserte og godkjente kjettinger.[REMOVE]Fotnote: Completion report brønn 1/9-1, npd.no
Den 20. november 1976, etter 37 dager med boring, dukket det fra 3045 meter under havbunnen opp borekaks av kalkstein som lyste opp under fluoriserende lys – en indikasjon på tilstedeværelse av hydrokarboner. Statoil hadde gjort sitt første funn som operatør!
Det ble tatt nesten 200 meter kjerneprøver, og funnet ble grundig formasjonstestet for å undersøke produksjonsegenskaper. Konklusjonen var et gass-/kondensatfunn med behov for videre avklaring. Slike avklaringer kommer ikke alltid raskt, noe som historien med det som ble hetende Tommeliten Alpha ettertrykkelig viser. Det har i ettertid blitt boret ytterligere tre brønner for å evaluere og avgrense funnet, den siste i 2003, men funnet er fortsatt til vurdering og «det studeres nå utbyggingsløsninger, alle med en tilknytning av til funnet av Ekofisk-senteret».[REMOVE]Fotnote: https://factpages.npd.no/nb-no/discovery/pageview/all/43850
Måtte hell og lykke følge deg…
Til sammen boret Ross Rig 24 brønner med Statoil som operatør, og den opprinnelige femårsavtalen ble forlenget med to år til 1982. Boreoperasjonene ble driftet fra Dusavik inntil tidlig 1980 da det også ble etablert et boreoperasjonskontor ved Coast Center Base utenfor Bergen. I alt ble det gjort funn i 17 av brønnene (som inkluderte både undersøkelsesbrønner og avgrensningsbrønner), noe som er en uvanlig høy funnrate. Dette skyldes ikke bare hell og lykke eller riggen i seg selv, men tilfanget av gode boremuligheter til Statoil samt geologer og geofysikere som er i stand til å velge de rette boremålene. Følgende felt ble funnet med Ross Rig:
| Felt | År |
| 1/9-1 Tommeliten Alpha | 1976 |
| 1/9-4 Tommeliten Gamma | 1978 |
| 34/10-1 Gullfaks | 1978 |
| 34/10-2 Gullfaks Sør | 1978 |
| 7120/8-1 Askeladd (del av Snøhvit) | 1981 |
| 15/9-15 Gungne | 1982 |
Av disse er det verdt å fremheve Gullfaks og Gullfaks Sør som etter hvert ble det første feltet som ble funnet, bygget ut og driftet av en norsk operatør.
Barentshavets første flamme
Mot slutten av leieperioden for Statoil gjorde Ross Rig et viktig funn i Hammerfestbassenget i blokk 7120/8. To brønner i 1980 med spor av hydrokarboner, såkalt «død olje». var lovende, men ikke noe å rope hurra for selv om «alle» trodde at det var gjort kjempefunn.[REMOVE]Fotnote: Snøhvit. Historien om olje og gass i Barentshavet. Alf R. Jacobsen. I 1981 var både Norsk Hydro og Statoil tilbake med hver sine rigger, som begge av beredskapsgrunner måtte være på lokasjon samtidig. Riktignok gjorde Norsk Hydro det første funnet med 7120/12-1-brønnen like i nærheten, men det var fra Ross Rig man for første gang kunne se testflamme i Barentshavet. Funnet fikk navnet Askeladden og førte til enorme forventninger i Nord-Norge. Det drøyde imidlertid helt til 2007 før produksjonen startet, som en del av Snøhvit-feltet.
Jan Martinussen var kaptein på Ross Rig i samtlige av de syv årene den tjenestegjorde for Statoil, og forklarer deler av suksessen slik: «En av forklaringene til plattformens suksess i leteboringen kan være at vi hele tiden har hatt et stabilt mannskap og bra miljø om bord». Det ble av mange sett på som en stor fordel da eieren Rosshavet ville ansette norsk mannskap, og fravær av språkproblemer og lite gjennomtrekk av mannskap har bidratt til å skape en rutinert arbeidsstokk, forteller Martinussen.
I en periode og et miljø som kunne være ganske røft, skilte Ross Rig seg noe ut både med skilt som bedyret at plattformen var «Home of the good guys» samt en av de første kvinnelige sykepleierne, Anne Sandell.[REMOVE]Fotnote: Status vol. 2 Nr. 6 1982.
Etter endt tjeneste for Statoil lå Ross Rig 18 måneder i opplag utenfor Sandefjord, før den ble kjøpt av ODECO og skiftet navn til Ocean Nomad. I tråd med sitt nye navn har den levd et omflakkende liv med boringer blant annet på britisk sektor, utenfor Vest-Afrika og utenfor Latvia. I skrivende stund ligger Ocean Nomad utenfor Skottland i påvente av å skrotes. Riggen ble solgt til GMS (Global Marketing Systems), et såkalt «cash buyer of ships for recycling», men britiske myndigheter holder riggen igjen av frykt for at den skal ende opp på en strand i India eller Bangladesh for uforsvarlig og miljøfiendtlig opphogging.[REMOVE]Fotnote: https://www.bbc.co.uk/news/extra/ao726ind7u/shipbreaking
Ross Rig 2
Hvorvidt det var de gode erfaringene med Ross Rig eller det selvforklarende navnet vites ikke, men i 1986 bygget Rosshavet en ny rigg, denne gang i Japan, som også fikk navnet Ross Rig. Denne hadde også en god treffprosent på sine letebrønner, skiftet etter hvert navn til Transocean Arctic og boret i 2020 for siste gang på norsk sokkel. Men det er en annen historie.
arrow_backStatoils eierandel i StatfjordFrå husmann til husbondsrettarrow_forward