Oljen til lastebøye på Statfjord

Statoils sjef Arve Johnsen og Mobils sjef i Norge E. J. Medley hadde det overordnede ansvaret for å finne løsninger. Medleys forslag var å gjøre slik Mobil pleide når det gjaldt transport av olje: «Mobil Shipping in New York and Mobil Marine in London can do the job». Han foreslo at Statfjord-gruppen kunne opprette et rederi på Bermuda, som kjøpte tanktonnasje fra Mobil, og deretter leide skipene ut til Mobil Shipping and Transportation i New York og Mobil Marine i London.

Statoils direktør Arve Johnsen likte forslaget dårlig. Det ville først og fremst gagne Mobil og gi lite igjen til Statoil, som tross alt hadde 50 prosent av eier- og transportinteressene.

Johnsen hadde fra første dag i selskapet et klart ønske om at Statoil skulle bli et fullt integrert selskap som hadde hånd om alle deler av prosessen fra leting etter olje og gass til produksjon, ilandføring, foredling og distribusjon av petroleumsprodukter. At Mobil som hadde 15 prosent eierinteresser i Statfjord skulle ha kontroll over transportleddet var derfor uaktuelt. Etter Johnsens mening burde Statoil være operatør for denne virksomheten.

Statoils langsiktige mål var å overta operatøransvaret for driften av Statfjord etter ti år når læreperioden var over. Å sikre Statoil kontroll over ilandføringene av olje og gass fra feltet, var et skritt på veien mot hovedmålet. Tautrekkingen om operatørskapet for olje- og gasstransporten fra Statfjord-feltet varte til 1978/79 for oljen og til 1981 for gassen.

Kamper om kontroll over transportleddet

Statoil hadde allerede erfaring i å vinne kontroll over transportleddet etter kampen med Phillips Petroleum Norway i 1973. Phillips måtte da, nærmest i sjokk, overlate kontrollen av rørledningssystemet til utlandet fra Ekofisk til Statoil.

På Frigg-feltet hvor Statoil hadde en liten andel gjennom Petronord-gruppen, var Statoil tilhenger av at gassen skulle føres i rør til Norge, nærmere bestemt Karmøy. Men i dette tilfellet måtte Statoil gi seg og si seg enig med Hydro i at ilandføring til Norge fra Frigg var for dyrt og kunne sette hele utbyggingen i fare.[REMOVE]Fotnote: Statoils styreprotokoll, Sak 14/75-2.

Slaget om å føre olje i rør fra den norske delen av Statfjord-feltet til norsk fastland var da så vidt begynt. Arve Johnsen fikk styret med på at det var naturlig at Statoil, som største eier, tok lederansvaret for å utarbeide en undersøkelse om mulighetene for ilandføring.[REMOVE]Fotnote: Statoils styreprotokoll, Sak 9/75-12. Dette vant gjennomslag i Statoil/Mobil-gruppen.

Transportstudie for olje i regi av Statoil

Studien for transport av olje fra Statfjord ble igangsatt høsten 1974.[REMOVE]Fotnote: Statoils styreprotokoll, Sak 15/75-3. Selv om Statoils primære ønske var en oljerørledning til land, måtte både rørledning og lasting fra bøye på feltet utredes like godt.

Statoils foreløpige rapport i 1975 konkluderte motsatt av Statoil eget ønskemål. For at driften på Statfjord skulle komme raskt i gang, måtte oljetransporten i første fase gå via bøyelasting og transport med tankskip til mottaksterminal. Ordene «første fase» var her svært viktige for Statoil. Rapporten frarådet bruk av bøyelasting i hele feltets levetid.

Transporten av olje burde gå over til rørtransport i neste fase. Det ville gi bedre regularitet i driften, siden rørtransport ikke er væravhengig. En annen fordel var at en rørledning kunne transportere betydelige mengder våtgass samme med oljen, og benyttes som råstoff i petrokjemisk industri. En rørledning ville også være sikrere med hensyn til forurensing.[REMOVE]Fotnote: Statoils styreprotokoll, Sak 14/75-4.

Ilandføring med rør kunne skje både i Norge og Storbritannia. I Norge ble åtte steder vurdert i grove trekk. Mongstad i Nord-Hordaland, hvor Rafinor allerede hadde et lite raffineri, hadde førsteprioritet, men der måtte en rørledning krysse Norskerenna på 500 meters dyp før den nådde land. Dybdemålinger viste at legging av oljerør til for eksempel Sotra var mindre utfordrende.

For ilandføring utenfor Norge ble Shetland, Orknøyene eller offshore lasting og tilknytning til Ninian-rørledningen til Storbritannia vurdert. Shetland hadde de gunstigste bunnforholdene for et oljerør. Prismessig var det regnet som likeverdig med oljerør til Norge.

De norske alternativene krevde mer forskning og flere tekniske tester før en kunne konkludere endelig. Det var behov for utvikling av nytt utstyr og nye prosedyrer.[REMOVE]Fotnote: Styreprotokoll Statoil, Sak 1/75 – 2. Spørsmål som oppankring i Norskerenna, reparasjonsteknikk under legging, nedgraving av oljerør, ankomst i skjærgårdssonen og reparasjonsteknikk under drift måtte undersøkes nærmere.[REMOVE]Fotnote: Statoils styreprotokoll, Sak 14/75-4. Den tidligste mulige leggesesongen var sommeren 1979. Det var også viktig å få etablert en gassrørledning fra Statfjord så snart som mulig, mente Statoil.

Da den foreløpige rapporten ble diskutert i Statoil/Mobil-gruppen, stilte Mobil med flere seg svært kritisk til at kostnadene ved utviklingsprogrammer for rørledninger ville bli høye. Partnerne ville kun bøye seg for et stortingsvedtak i denne saken. Etter Mobils mening tilsa økonomiske hensyn at bøyelasting til havs var den beste løsningen. Dette ville også gi muligheter for ilandføring av oljen til Norge og dermed tilfredsstille norske myndigheters krav.
Statoil hadde imidlertid ikke lyst å gi seg og undersøkte mulighetene for å få politisk støtte for videre utredninger om rørledningsalternativet. Det ble avholdt møte med industriminister Bjartmar Gjerde (Ap) og Stortingets industrikomite som viste en viss forståelse for at det trengtes mer forskning på muligheten for å legge en rørledning til Norge.[REMOVE]Fotnote: Styreprotokoll Statoil, Sak 15/75 – 3, «Statfjord. Utbyggingsplan fase 2».

Da saken om feltutbygging og ilandføring fra Statfjord ble diskutert i Stortinget 16. juni 1976, ble to lastebøyer for olje godkjent inntil videre. Samtidig vedtok politikerne at det skulle gjennomføres videre studier for en mulig oljerørledning til Sotra av Statoil/Mobil-gruppen. Statoil hadde vunnet en liten seier over Mobil.

Midlertidig avtale

Etter stortingsvedtaket fulgte vanskelige forhandlinger i Statoil/Mobil-gruppen om hvem som skulle ha kontroll med bøyelasting og oljetransport. Statoil hadde begrenset erfaring og hadde kun deltatt i bøyelasting på Ekofisk-feltet, mens Mobil var vant med å organisere oljetransport med skip. Likevel klarte Statoil å få kontroll over transport-operasjonen siden de var største eier av Statfjord-feltet.

Mobil gikk med på at transportsystemet skulle organiseres og ledes fra Stavanger, og Statoil skulle være operatør. Men Statoil var forpliktet til å samarbeide med Mobil for å finne tilfredsstillende skipstyper og lastesystemer.[REMOVE]Fotnote: Styreprotokoll Statoil, Sak 3/76 – 9 «Sjøtransport Statfjordprosjektet (dok. 23/76)».

Administrerende direktør i Statoil, Arve Johnsen tok selv regien på hvordan dette skulle iverksettes. Han fikk fullmakt av styret i Statoil til å hyre inn et tilstrekkelig antall skip for ilandføring av oljen i første fase. Etter et hastemøte med styrets formann Finn Lied og varaformann i juni 1976, forhandlet Johnsen personlig med Einar Rasmussens rederi i Kristiansand en avtale om befraktning i en femårsperiode for to nye tankskip.[REMOVE]Fotnote: Styreprotokoll Statoil, Sak 7/76 – 7 «Transportløsning for Statfjord fase I (dok. 58/76)». En slik avtale var i tråd med Johnsens visjoner om at Statoil skulle gi arbeid til norsk næringsliv. Det var ikke minst viktig under skipsfartskrisen i andre halvdel av 1970-årene.

Styret i Statoil vedtok senere samme år å bevilge nærmere en halv million kroner til tre forskningsprosjekter: Studie av lasteslanger for lastebøyer, dynamisk posisjonering av tankskip og modellforsøk med oljelenser.[REMOVE]Fotnote: Statoil styreprotokoll, Sak 10/76-10: Tilleggsbevilgninger. 

To år senere, i august 1978 sto «Polytraveller» som det første av de to skipene ferdig. Statoil/Mobil-gruppen inngikk da en midlertidig transportavtale bygget på de samme eierforholdene som i Statfjord-feltet. Selskapsformen ble et kommandittselskap K/S Statfjord Transport a.s. & Co.[REMOVE]Fotnote: https://www.nb.no/items/8c02fbb481bdd7276bfe4cb60b4eb2ae?page=75&searchText=arve%20johnsen Erik Schanche fra Statoil var styreformann i det nye selskapet. Statoil ble operatør med 50 prosents eierandel.[REMOVE]Fotnote: KS Statfjord Transport a.s & Co hadde samme eiersammensetning som feltet, med hele 12 partnere. Lindøe, John Ove: Inn fra havet, Stavanger 2009.: 20. Spesialutrustede tankskip fra Einar Rasmussens rederi skulle transportere oljen til raffinerier og mottaksterminaler i hele Nord-Europa. På Statfjord ble det etter hvert utviklet en egen lasteteknikk i samarbeid med norske redere og utstyrsleverandører.

«Polytraveller» hentet den første lasten fra Statfjordfeltet 9. desember 1979. Også søsterskipene «Polytrader» og «Polyviking» ble satt inn i oljetransporten fra Statfjord.[REMOVE]Fotnote: Lindøe, John Ove: Inn fra havet, Stavanger 2009.: 29–35.

Bøyelasteskipene fra Einar Rasmussens Rederi var bygd ved Uddevallavarvet i Sverige. Det hadde en spesialbygd løsning for tilkobling til lastebøyen utviklet i samarbeid med Pusnes Mekaniske Verksted i Arendal. Systemet var laget slik at lasting kunne avsluttes og skipet frakobles umiddelbart om nødvendig.

Avtale om bøyelasting

I Statoil ble skipstransport i 1970-årene sett på som en første fase, en mellomløsning inntil oljerøret var på plass. Men videre utredninger førte til slutt til en annen konklusjon.

I mars 1979 var rapporten «Statfjord Unit Transport Evaluation» klar, basert på Statoil og Mobils videre studier av henholdsvis rørledningstransport og bøyelasting. Statoils del av studien som omhandlet oljerør til Sotra, konkluderte med at det kunne være teknisk mulig å legge og drive en rørledning fra Statfjord over Norskerenna, via Hjartøy i Øygarden til en terminal på Vindenes nord på Sotra – i alt 207 km hvorav 24 km over land.[REMOVE]Fotnote: Prosjektet hadde det fulle navnet «The Statfjord Transportation System Project». Men da måtte det først gjøres et videre teknisk utviklings- og utprøvingsarbeid for å legge og drifte rør på 300 til 350 meter.

Mobils studie om bøyelastingsalternativet, viste at det ga de laveste investerings- og driftskostnadene. Det ville redusere utgiftene med 6 milliarder kroner. Skipstransport ville være det rimeligste alternativet både på kort og lang sikt.

Statoil sa seg derfor enig med resten av gruppen i å søke Olje- og energidepartementet om unntak fra hovedregelen om ilandføring av olje i Norge. Ut fra lønnsomhet anbefalte gruppen bøyelasting av olje som transportsystem for hele feltets levetid. Stortinget gav den 23. mai 1980 tilslutning til dette. Dermed ble bøyelasting valgt som permanent transportløsning for olje fra Statfjord.

Statoil tok «nederlaget» med fatning. Med utgangspunkt i de store oljefeltene Statfjord og etter hvert Gullfaks bygget Statoil opp en flåte av bøyelasteskip i samarbeid med norske rederier. I tillegg til Einar Rasmussens rederi kom Uglands rederi i Grimstad til å spille en sentral rolle i denne tankskipsfarten og i utviklingen av bøyelastingssystemer. Det ga både Statoil og norsk skipsfart verdifull erfaring. Ugland ble i en periode det største i verden innen denne spesielle nisjen.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Gjennombrudd og vekst. Statoil-år 1978–87, (1988): 69–71. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/11/14/brann-pa-polytraveller-2/

Tankskipsrederiet Navion 1997–2002

Fra midten av 1990-tallet ønsket Statoil i større grad å fokusere på selskapets kjernevirksomhet. Forretningsområdet shipping og maritim teknologi ble derfor skilt ut som et eget selskap. Det omfattet da flytende lager- og produksjonsskip, bøyelasteskip, konvensjonelle råolje- og produkttankskip, gasstankskip og maritim teknologi generelt.

Statoil og Rasmussen-gruppen i Kristiansand opprettet 1. oktober 1997 et selvstendig shippingselskap med navnet Navion AS. Statoil overførte da alle sine eierandeler og rettigheter knyttet til shipping og maritim teknologi til Navion. Ved opprettelsen var Navion eid 80 prosent av Statoil og 20 prosent av Rasmussen. Ved å etablere et eget selskap kunne en få inn flere medeiere.

Kjerneområdet for Navion var bøyelasting av olje med spesialutrustede skip, men arbeidsområdet omfattet i tillegg et bredt spekter av tjenester innen maritim offshorevirksomhet og transport av olje og gass.[REMOVE]Fotnote: https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/02/navion-etablert/ Rederiet ble solgt i 2002 da Statoil ville fokusere enda tydeligere på kjernevirksomheten.