Norge og Brasil i samarbeid under vann

Både likheter og ulikheter mellom Norge og Brasil som oljenasjoner har kommet til syne i samarbeidet som har oppstått mellom dem. Ingen av landene hadde i utgangspunktet kompetanse på utvinning av olje og gass, men begge opprettet statseide oljeselskap og utviklet kompetente miljøer. Disse miljøene fant hverandre tidlig i samarbeidet om undervannsteknologi. Dette har bidratt til at Brasil har blitt et av Equinors kjerneområder.

Av Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum

- Peregrino-feltet, Brasil. Foto: Equinor

Både Brasil og Norge har hatt 100 prosent statseide oljeselskaper – Petrobras og Statoil. Brasils statsoljeselskap ble opprettet allerede i 1953, og produserte da olje på land. Til forskjell fra Statoil, som ble opprettet i 1972, hadde Petrobras monopol på all oljeproduksjon i landet, noe som varte til 1997. Også etter at monopolet var opphevet hadde Petrobras fortsatt en ledende stilling i hjemlandet. Selskapet ble delprivatisert i 2000, ett år før Statoil.

I begge land ble det gjort interessante funn offshore i 1960-årene. Mens Norge er kjent for Ekofiskfunnet i 1969, ble det første oljefeltet til havs i Brasil påvist året før, i 1968. Det neste tiåret ble det gjort store funn på dypere vann på begge lands sokler.

Petrobras logo

— Petrobras logo

De første kontaktene i subseamiljøet

Brasil har vært et foregangsland for utprøving av flytende produksjonsplattformer og produksjonsskip knyttet til havbunnsbrønner. I 1978 prøvde Petrobras seg for første gang med et produksjonsskip (som var et ombygd tankskip) koblet til en havbunnsbrønn. Flyterløsningen var mer fleksibel enn å bygge ut et felt med bunnfaste plattformer. Disse ideene ble plukket opp og videreutviklet for fullt i Norge i 1990-årene. Da tok også norske oljeselskaper flyterløsningene i bruk for fullt.[1]

Petrobras’ dristighet, nysgjerrighet og vilje til å satse på ny teknologi offshore ble fulgt med stor interesse fra norske oljeselskaper og leverandører. Det utviklet seg et godt forhold mellom norske og brasilianske undervannsteknologer, og de lærte av hverandre.

Da Statoil ved midten av 1980-årene planla utbyggingen av havbunnsbrønner på Tommelitenfeltet og på Gullfakssatellittene, leide de inn to brasilianske subseaingeniører fra Braspetro – Petrobras sitt internasjonale datterselskap. Vincente de Silva og Mauro de Fauras bidro med verdifull driftserfaring til utvikling av løsningene for begge feltene. Statoils ledelse med Martin Bekkeheien, daværende direktør for Statoils lete- og utvinningsaktiviteter, i spissen, ønsket da å videreutvikle samarbeidet med Petrobras.[2]

I 1987 ble Idar Johnsen som var boresjef i Statoil, og Hans Jørgen Lindland som var operasjonssjef for Tommeliten, sendt til Brasil for å sjekke status og interesse hos Petrobras for nærmere samarbeid. De ble svært godt mottatt. Statoil kunne tilby samarbeid om flerfaseteknologi – det vil si å kontrollere blandingen av olje, gass og vann fra brønnen med tilsetting av kjemikalier og trykk slik at den ikke skapte problemer i røret på vei til prosesseringsanlegget. Dette var teknologi det lå mye forskning bak, og som var svært lønnsom for oljeselskapene å ta i bruk.[3]

Forholdene ble lagt til rette for at en offisiell norsk delegasjon kunne komme til Brasil en uke etter at Johnsen og Lindland hadde reist hjem. Planen var da å formalisere et samarbeid mellom Norge og Brasil innen offshore- og undervannsteknologi.[4]

En norsk delegasjon dro derfor til Brasil. Delegasjonen ble ledet av Reidar Due (Sp), leder av Stortingets Energi- og industrikomite. På en middag arrangert av regjeringen i Brasil, fortelles det at en av delegasjonsmedlemmene fornærmet vertskapet så ettertrykkelig at enhver form for samarbeid ble lagt på is.[5] Etter denne hendelsen gikk det flere år der det var svært liten kontakt mellom Statoils undervannsteknologiavdeling og Petrobras.

Dykkerfrie løsninger

Undervannsteknologimiljøene i både Brasil og Norge var opptatt av at arbeid under vann skulle kunne gjøres på en tryggere måte. Blant annet gjaldt det å finne alternative metoder til bruk av dykkere i koblingsarbeid under vann.

I Brasil ble det gjort forsøk med å bygge ventiltreet som styrer produksjonen fra en oljebrønn inn i et tett kammer med atmosfærisk trykk på sjøbunnen. Fordelen med det, sammenlignet med at ventiltreet sto udekket på havbunnen, var at en fikk et tørt miljø rundt ventiltreet. I stedet for at en dykker måtte dykke ned og styre ventilene på ventiltreet, kunne en operatør senkes i en klokke ned til kammeret, koble seg på, og deretter bevege seg i inn i et tørt miljø med en atmosfæres trykk og puste vanlig luft mens han styrte ventilene på ventiltreet manuelt. Slike løsninger ble prøvd ut i Brasil.[6]

I Norge ble mulighetene for å benytte seg av en slik kammerløsning diskutert ved utbyggingen av Statfjordsatellitter. Men Statoil valgte det vekk og det ble aldri tatt i bruk verken på Statfjordsatellitter eller andre steder på norsk sokkel. I stedet ble det utviklet dykkerfrie løsninger for å unngå å bruke folk i undervannsoperasjoner i det hele tatt. Siden fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV-er) kunne utføre mye av dykkernes arbeid, ble bruk av dykkere stort sett faset ut i Norge i 1990-årene.[7]

Installasjon av et atmosfærisk manifoldsenter på Garoupafeltet i Brasil 1979. Foto: Petrobras / Norsk Oljemuseum

Kontakten gjenopprettes og utvikles

I 1993 ble det første Society of Petroleum Engineers Subsea Forum arrangert i Seefeld i Østerrike. Der stilte både Petrobras og Statoil, som begge var langt fremme med hensyn til hva de kunne vise fram av nye prosjekter og ny undervannsteknologi.

Statoil kunne vise til verdensrekord i avstand for flerfasetransport på Statfjord Nord. Måten dette var løst på, vakte betydelig interesse hos de andre deltagerne.[8] Petrobras på sin side kunne vise til rekorder når det gjaldt å operere på store havdyp. I Brasil var det gjort funn i farvann ned mot 2000 meter.[9]

På denne konferansen ble Hans Jørgen Lindland og de andre i Statoils undervannsteknologiavdeling kjent med Orlando Ribeiro i Petrobras. Det utviklet seg etter dette en god faglig kontakt mellom de to selskapenes undervannteknologiske miljøer. På et litt senere tidspunkt ble det inngått en teknologisamarbeidsavtale hvor også BP var partner. Dette førte til flere viktige resultater:

Fra Petrobras fikk Statoil operasjonelle data på undervannsfelters produksjonsregularitet. Statoil fikk også designgrunnlaget for den nyeste flytende dypvannsplattformen til Petrobras.

Til gjengjeld fikk Petrobras detaljert kunnskap om boring av horisontale brønner, og informasjon om resultater fra Statoils flerfaseforsking.[10] Statoil var et svært innovativt selskap når det gjaldt nye patenter, og ble på den måten en attraktiv partner for Petrobras.[11]

Petrobras og Statoil patentansøknader under PCT.

Allerede ved midten av 1990-årene var Statoil anerkjent som verdensledende innen design og operasjon av felter på vanndyp ned mot 500 meter. Gjennom avtalen med Petrobras fikk Statoil også tilgang til kompetanse for dypt og etter hvert ultradypt vann, som vil si 3000 meter og dypere.[12] Det strategiske samarbeidet banet veien for å få flere lisenser på dypt vann både i Brasil og i andre land.

Leverandørindustrien på banen

Det at Statoil etablerte et så tett teknologisamarbeid med Petrobras hadde også stor betydning for norsk leverandørindustri og deres markedstilgang i Brasil.

Ett eksempel på dette var undervannskoblingene med kontrollsystemer utviklet av Kværner. Ved montering kunne de assisteres av ROV-er. Det bidro til at undervannsteknologien kunne brukes på større dyp (enn det var forsvarlig å dykke). Dermed ble det også mulig å drive oljeutvinning på større dyp.

Kværner kom tidlig på banen i Brasil med leveranser av juletrær og kontrollsystemer til Petrobras allerede i 90-årene. Kilde: Kjell Øyvind Pedersen

Kværner etablerte seg i Brasil i 1996. Kongsberg Offshore Subsea, Aker Solutions med flere fulgte etter, godt støttet av samarbeidsorganer opprettet av norske myndigheter.[13] Det norsk-brasilianske handelskammeret som skulle fremme handel, gode relasjoner, og felles finansielle og profesjonelle interesser mellom de to landene, ble etablert i 1995.

Rio de Janeiro var sentrum for den norske satsingen i Brasil. Der arrangerte INTSOK,[14] ambassaden og generalkonsulatet seminarer hvor norske leverandører presenterte seg. Myndighetene inngikk handelsavtaler og forholdene ble lagt til rette for norske etableringer. Ikke minst opprettet Innovasjon Norge Innovation House Rio i 2007 som et kontor til støtte for nye etableringer. Det siste skuddet på stammen innen virkemiddelsatsingen er Norwep, Norway Energy Partners, som ble etablert i 2017 ved å slå sammen INTSOK og INTPOW, den siste en relativt ny statlig satsing innenfor fornybar energi.[15]

Samarbeid mellom både utenlandske og norske oljeselskaper og norsk leverandørindustri, godt hjulpet av myndighetene, har bidratt til at flere norske bedrifter på 2000-tallet har blitt verdensledende innen undervannsteknologi. Informasjons- og kompetanseutvekslingen med Brasil har vært en helt sentral forutsetning for/drivkraft i denne utviklingen.

EØS begrenser Statoils muligheter Troll A – gigantflytting fra fjord til felt