Gass med bismak i Irland
Irland var lenge et av Europas fattigste land, og med stor utvandring til USA. Gjennom århundrer hadde det katolske landet vært som en britisk koloni å regne. Full uavhengighet fra Storbritannia ble oppnådd i 1937. Etter at Irland ble medlem av EU i 1973, la de nasjonale myndighetene til rette for etablering av utenlandsk virksomhet for å skape vekst i økonomien. Det ble blant annet lokket med lave skatter. Dette var attraktivt for internasjonale oljeselskaper etter hvert som offshoreblokker ble lagt ut for konsesjon.
Gassfeltet Corrib
Både Statoil (UK) ltd. og Saga søkte om konsesjon på irsk sokkel i 1993. Begge fikk andeler i blokken der Corrib-feltet ble påvist i 1996, nærmere ni mil utenfor Irlands nordvestkyst på 350 meters dyp.[REMOVE]Fotnote: https://www.nb.no/items/afc5a630cc1271bca69f92b7ba417047?page=23&searchText= Lest 06.12.2021. Statoil hadde tro på egne muligheter i Irland og åpnet kontor i Dublin.
Statoil utvidet virksomheten i både Irland og Storbritannia ved å kjøpe det irske oljeselskapet Aran Energy Plc.
Aran var blant annet operatør for flere blokker i Connemara-feltet utenfor vestkysten av Irland.[REMOVE]Fotnote: Statoil årsrapport 1995. Dessverre viste feltene seg allerede i 1997 å ikke være drivverdige, og det resulterte i et tap på 1,2 milliarder kroner for Statoil.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1997. Det var ingen god start i Irland.
I Corrib-feltet var det fortsatt muligheter. Da Saga gikk over ende i 1999, overtok Statoil selskapets andeler i Corrib og økte sin eierandel i feltet til 36,5 prosent.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1999. Oljeselskapet Enterprise (45 prosent) var operatør og sto for utbyggingsplanene. Den tredje eieren var Marathon (18,5 prosent).[REMOVE]Fotnote: Slevin, Amanda, Gas, oil and the Irish state, 2016: 9.
Utbyggingen av gassfeltet ble godkjent av irske myndigheter i 2001, med planlagt oppstart innen et par år. Ikke lenge etter fusjonerte Shell og Enterprise. Dermed var det Shell som overtok operatørskapet for Corrib.
Utbyggingen besto opprinnelig av syv undersjøiske brønner på 350 meters dyp uten noen produksjonsplattform i havet. Gassen fra feltet skulle transporteres gjennom en rørledning med ilandføring ved den lille landsbyen Rossport i Mayo nordvest i Irland. Derifra skulle den føres videre gjennom rørledning til Bellanaboy Bridge Gas Terminal i Mayo om lag ni kilometer unna. Fra terminalen skulle det bygges en forbindelsesledning til det eksisterende irske gassnettet. [REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2001.
Protester og store forsinkelser
Lokalt oppsto det allerede fra slutten av 1990-årene motstand mot rørledningstraséen over land og gassterminalen. Dette til tross for at prosjektet fra statens side ble lansert som en god nyhet som skulle skape arbeidsplasser og aktivitet på den irske landsbygden. Lokalbefolkningen følte seg ikke ivaretatt siden de ikke ble konsultert og bare fikk indirekte informasjon via aviser.
Lokalbefolkningen stilte kritiske spørsmål: Siden gassterminalen lå til sjø innerst i en trang fjord, ville det medføre utslipp til skade for fisket? Eller ville det kunne gi utslipp som kunne skade drikkevannskilden lenger inn i landet? Hvordan ville rørledningen påvirke landskapet? Hvor høyt var trykket i rørledningen som lå nær bolighus på land? Kunne den eksplodere? At utbygger brukte et britisk selskap (Enterprise) til å undersøke miljøpåvirkningen, økte skepsisen. Da selskapet ville bruke britisk i stedet for irsk arbeidskraft offshore, ble det oppfattet som anti-irsk.[REMOVE]Fotnote: Slevin, Amanda, 2016: 11–15. I dette klimaet, som var preget av frykt og mistenksomhet, økte motstanden.
Siden utbyggingen var splittet opp i tre deler, offshore, rørledning og gassterminal, ble det mange separate vedtak som ga rikelig anledning til trenering. Protestene gikk i første omgang på selve gassterminalen. Den ble endelig godkjent i rettssystemet i 2004.[REMOVE]Fotnote: Slevin, Amanda, 2016: 24–25. Arbeidet med utbyggingen offshore og på land fortsatte da med sikte på produksjonsstart i 2007.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2004.
Til oljeselskapenes overraskelse tiltok protestene i styrke. Det var den ni kilometer lange rørledningstraséen over land striden spisset seg til rundt. I 2002 hadde irske myndigheter gitt klarsignal for at oljeselskapene kunne legge gassrørledningen over privat eiendom uten samtykke fra grunneier. De fleste av de 34 berørte grunneierne sa ja til gassrørledningen, men fem av dem protesterte. Bøndene Micheal O Seighin, Vincent McGrath, Phillip McGrath, Willie Corduff og Brendan Philbin nektet Shell innpass på eiendommene sine.
Shell saksøkte derfor de fem. Oljeselskapet vant frem i retten og fikk medhold i at de hadde rett til å legge rørledningen. Bøndene fra Rossport nektet likevel å gi etter. 29. juni 2005 ble alle fem, med kallenavnet Rossport Five, fengslet. De ble sittende inne i 94 dager. Dette vakte harme ikke bare lokalt, men også nasjonalt, og saken fikk internasjonal oppmerksomhet.
Shell gikk med på å vente på en uavhengig gjennomgang av prosjektet og forsøke mekling med lokalsamfunnet. Resultatet ble både en anbefaling om å minke operasjonstrykket i rørledningen og finne en ny trasé.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, 50 år med oljeproduksjon. Min historie, utgitt privat 2021: 269–272.
Alle brønnene og rørledningene til land var på plass i 2007/08. Gassterminalen var ferdigstilt og klar til bruk i 2009. Det eneste som manglet var røret over land. Den første traséen på nordsiden av fjorden ble forlatt. Deretter ble det planlagt en trasé på sørsiden. Den ble forkastet på grunn av faren for jordskred på en del av strekningen. Deretter ble det planlagt å legge røret i selve fjorden, men også den planen måtte legges bort fordi anleggsarbeidet ville forårsake slam i vannet som kunne ødelegge for de to oppdrettsanleggene for skjell. Til slutt ble løsningen å lage en fem kilometer lang tunnel under fjorden.
Opprøret spredde seg til store deler av Irland. Flere uavhengige parlamentsmedlemmer i Irland støttet protestene. Flere somre strømmet unge naturvernere til anleggsområdet. Noen lå i teltleir og forstyrret rørleggingsarbeidet ved å padle kajakker i vegen for rørleggingsfartøyene. Anleggsmaskiner og anleggsmateriell ble sabotert ved å klippe ledninger og hydraulikkslanger. Shell hyrte inn sikkerhetsvakter for å beskytte anleggene mot hærverk. Selv om Shell var operatør, gikk protestene også utover Statoil. Flere ganger møtte demonstranter opp med plakater utenfor den norske ambassaden i Dublin.[REMOVE]Fotnote: Smst..
Den mest effektive motstanden kom fra de som studerte det uklare regelverket i Irland og brukte det til å klage til myndighetene på ulike forhold. Hver gang ble det satt ned et utvalg som jobbet med saken, det være seg lokale myndigheter, irske myndigheter eller EU-myndigheter. Hver gang ble konklusjonen at prosjektet kunne gå videre, men i mellomtiden var en ny klage kommet under utredning, som medførte nye utsettelser.[REMOVE]Fotnote: Smst..
Tap for alle parter
Først i 2015 kunne Shell fullføre Corrib-utbyggingen, 19 år etter at gassen ble oppdaget. Feltet ble satt i produksjon og begynte å produsere gass. Hele prosjektet skulle ha kostet 850 millioner euro, mens fasit ble mellom 3,8 og 4 milliarder euro, mellom 32 og 34 milliarder kroner.
Corrib var Statoils eneste utbygging i Irland så langt. For Statoils del var det samlede tapet per 2015 på 7,7 milliarder norske kroner, ifølge Irish Independent.[REMOVE]Fotnote: Shell completes Corrib as partner confirms €243m loss – Independent.ie 18.09.2015. Lest 06.12.2021. Det var Statoils største overskridelse til da.
Den økonomiske risikoen ved prosjektet var likevel redusert ved at oljeselskapene kunne trekke fra kostnader de hadde hatt i utbyggingsfasen, før de begynte å betale skatt på fortjeneste fra produksjonen. I Irland var fratrekket 100 prosent, i Norge var fratrekket til sammenligning 78 prosent. I tilfellet Corrib, med enorme overskridelser, gikk dette ut over Irlands skatteinntekter.
Og ikke nok med det. I Irland betalte oljeselskapene 25 prosent i inntektsskatt, mens skattesatsen i Norge er 78 prosent. For den irske staten var det dermed ikke så mye å tjene på Corrib.
Styret i Statoil anså for sin del at inntektene fra driften av feltet ville være tilstrekkelig til å gjøre selskapet lønnsomt i fremtiden.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 22.09.2015, «Statoil har tapt 7,7 milliarder i Irland».
Til ettertanke
Oppsummert var det mange omstendigheter rundt Corrib-utbyggingen som gjorde at konflikten mellom først og fremst Shell, som var operatør, og lokalbefolkningen eskalerte. Mangel på informasjon og dialog, frykt for skade på naturmiljø, arven fra britisk overherredømme, bruken av rettssystemet og manglende lovgiving var sentrale faktorer.
Helge Hatlestad, direktør for Utvikling og Produksjon Internasjonalt i Statoil, hadde flere møter med irske politikere og samtaler med lokalbefolkningen i Rossport. Han oppfattet at mye mistenksomhet skyldtes at det var britiske ansatte som håndterte utbyggingen. Det hadde vært bedre å bruke irske arbeidstakere på alle nivåer. Lokalbefolkningen burde ha fått mye bedre informasjon.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, 50 år med oljeproduksjon. Min historie, utgitt privat 2021: 269–272.
Det er et hypotetisk spørsmål om en annen fremgangsmåte hadde vært nok for å roe motsetningene. En detaljert forklaring på konflikten finnes i boken Gas, oil and the Irish state av Amanda Slevin. Der sammenlignes også norsk og irsk oljepolitikk. Særlig har historien om de fem som ble fengslet på grunn av sivil ulydighet i kampen mot Shell satt spor. I etterkant har filmen «The pipe» blitt laget, og i tråd med irsk tradisjon lever historien videre gjennom musikalske uttrykk.
Slutt på irske engasjementer
I november 2021 besluttet Statoil, nå Equinor, å avslutte alle sine engasjementer i Irland.
Lisensopsjonene selskapet hadde fått i Porcupine-bassenget i 2016 var gjennomført, uten at selskapet ønsket å gå videre med leteboring. Forpliktelsen omfattet innsamling av 2D- og 3D-seismikk i et område med havdyp som varierte mellom 1100 og 3150 meter. Det omfattet operatørskap for fire lisensopsjoner og partnerskap sammen med ExxonMobil i to lisensopsjoner.[REMOVE]Fotnote: Pressemelding Statoil, 02.03.2016, «Statoil tildelt letelisenser utenfor kysten av Irland».
Equinor luktet også på muligheten for å satse på havvind utenfor kysten av Irland sammen med ESB, den irske partneren.[REMOVE]Fotnote: Equinors hjemmeside. https://www.equinor.com/content/statoil/search.html?language=en&q=Ireland Lest 06.12.2021. Men i 2021 besluttet Equinor å trekke seg ut av et prosjekt som var i en tidlig fase.
Det var gassfeltet Corrib som hadde vært Equinors viktigste engasjement i Irland, men også der ble det bestemt å trekke seg ut. Det ble inngått en salgsavtale med Vermilion Energy Inc. Vermilion som var operatør (20 prosent), kjøpte Equinors eierandel (36,5 prosent). Den øvrige eieren var Nephin Energy (43,5 prosent). Salgssummen var på 434 millioner amerikanske dollar, og transaksjonen trådte i kraft 1. januar 2022. [REMOVE]Fotnote: Pressemelding Equinor, 29.11.2021, «Equinor selger partneroperert eierandel i det irske gassprosjektet Corrib»
Salget av Corrib betydde i praksis at Equinor ikke lenger hadde aktiv virksomhet i Irland. Det var i tråd med selskapets strategi under konsernsjef Anders Opedals ledelse om å konsentrere virksomheten. Salget frigjorde kapital som kunne brukes andre steder hvor det kastet mer av seg, ifølge Arne Gürtner, direktør for Equinors offshorevirksomhet i Storbritannia og Irland.[REMOVE]Fotnote: Smst..
