Et styre med kort levetid

I biografien om Jens Chr. Hauge blir dette spørsmålet diskutert. Svaret er begge deler. Hauge hadde vært i mange fighter med embetsverk og politiske motstandere i oppbyggingsfasen av Statoil. Måten han kjempet på vakte reaksjoner. Han var svært direkte og ofte egenrådig. I sak etter sak nektet han å gi seg. Når det passet ham og Statoil ga han blaffen i departementets henstillinger. Det gjorde at mange i embetsverket fikk nok.

Hør selv i NRK: Om Statoils styre. Radiointervju med Jens Christian Hauge og Finn Lied.

Allerede i mars 1974 var det i Industridepartementet på tale å skifte ut styrelederen, noe Hauge i samtale med industriminister Ulveseth hadde parert med at «Jeg tror det blir lettere å finne en ny statsråd enn ny styreformann i Statoil».[REMOVE]Fotnote: Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim, Fra vantro til overmot?, 1992: 318. Slik gikk det likevel ikke.

Hauge gikk trøtt. Oppgaven som styreformann i det nye oljeselskapet var svært arbeidskrevende. Han formulerte det slik i sitt formelle avskjedsbrev datert 26. april 1974:

«Etter moden overveielse finner jeg å måtte be om avløsning som styreformann i Statoil på den kommende generalforsamlingen i selskapet i vår. Det viser seg mer og mer at vervet som styreformann i Statoil krever så mye tid og krefter at jeg i det lange løp ikke makter å kombinere det med mine gamle verv og med min advokatgjerning. Jeg måtte treffe et valg».[REMOVE]Fotnote: Njølstad, Olav, Jens Chr. Hauge – fullt og helt, 2008: 640.

Hauge ønsket imidlertid ikke å gå alene og ba statsråden vurdere en samlet utskiftning. Ved at hele styret stilte sine plasser til rådighet, ble hans egen avgang mindre dramatisk. Vel så viktig var det at et nytt styre fikk en balanse som fremmet Statoils videre vekst. Både nestformannen Vidkunn Hveding og den andre høyremannen i styret, Per M. Hanssen, som i flere saker hadde markert uenighet med den kurs Hauge og Johnsen staket ut, ble skiftet ut.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 643.

Til erstatning for Hauge ble tidligere statsråd Finn Lied (Ap) valgt som leder. Videre ble professor Ole Myrvoll (DnF) nestleder. Dessuten kom fylkesmann Einar B. Moxnes (Sp) og fylkesordfører Ottar Vollan (Ap). Den eneste som ikke ble skiftet ut var Aksel Fossen (Ap). Det nye styret fikk dermed en overvekt av arbeiderpartifolk, noe Arve Johnsen – som selv hadde Ap-bakgrunn – kunne si seg fornøyd med.

Den videre utviklingen av selskapet kunne skje etter de planer som var lagt – selv uten Hauge ved roret.

Hauge var likevel ikke helt ute av bildet. Han ble ved senere anledninger, som den drevne advokaten han var, hyret inn som spesialist på statsrettslige spørsmål.

Også Vidkunn Hveding fikk et solid comeback på petroleumpoltikkens hovedscene. Han var olje- og energiminister i Kåre Willochs rene Høyre-regjering 1981–1983, og var da tilbakeholden med at Statoil skulle overta for Mobil som operatør av Statfjord. Han ville også sikre tilstrekkelig politisk kontroll med Statoil. Etter at han gikk av som statsråd, ble han utnevnt som nestformann i Statoils styre fra 1984 til 1987. Han rettet da sterk kritikk mot administrerende direktør Arve Johnsen i forbindelse med overskridelsene ved utbyggingen av raffineriet på Mongstad. Hveding forlot da skuta sammen med resten av styret, og administrerende direktør Arve Johnsen måtte gå av.