Det statlige oljeselskapets første ansikt utad

For hjelp med det praktiske ble Marit Hielm Falck ansatt som sekretær i desember 1972. Hun hadde fullført handelsskolen og vært hjemmeværende i flere år. Falck er kjent for å ha bragt inn sigarkassen som ble brukt som første pengeskrin i selskapet. «Vi var et forsiktig selskap i begynnelsen», sier hun.[REMOVE]Fotnote: Norsk olje og gass 22.12.2019.

Selskapet hadde ikke egne inntekter til å begynne med, men tærte på aksjekapitalen og bevilgningene fra Stortinget. Det ble derfor ikke slått på stortrommen verken når det gjaldt lønnsnivå til de første ansatte eller andre ting. Johnsen var ikke så glad da VG skrev at han tjente 180 000 kr i året – bort imot det dobbelte av hva andre høyt betrodde medarbeidere i selskapet ble tilbudt i lønn.[REMOVE]Fotnote: VG, 28. april 1973

Arve Johnsen var i starten selskapets ansikt utad. Under styremøtet 4. januar 1973 fortalte Johnsen at et titalls aviser hadde bedt om intervju. Styret ba ham imøtekomme avisenes forespørsler. Det var nødvendig at selskapet åpnet seg for allmennheten, derfor måtte det prioriteres å snarest ansette en informasjonsmedarbeider som kunne ta seg av denne oppgaven. Arne H. Halvorsen, journalist i Stavanger Aftenblad, var den første som fikk jobben.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen: Statoil år (1988): 8.

NRK-radio: Intervju med Arve Johnsen 1. desember 1972

Selskapets navn

Arve Johnsen hadde sine tanker om hvordan selskapet skulle presenteres for omverdenen. På styremøtet i statsoljeselskapet 29. mars 1973 foreslo han å prøve å innarbeide et kortere navn: STATOIL. I de mange dokumentene som ble skrevet i forhandlingene med Phillips-gruppen om Norpipe var det tungvint å bruke Den norske stats oljeselskap a.s. Det egnet seg ikke særlig godt muntlig heller – særlig ikke på engelsk.

Johnsen, som hadde mange års erfaring fra internasjonal virksomhet i Norsk Hydro, hadde lært betydningen av et kort firmanavn som kunne brukes verden over. Selskapet måtte også få en logo som skulle være selskapets «ansikt» utad. Navn og logo kunne også ha betydning for lagånd og følelse av tilhørighet i bedriften, mente han.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen: Statoil år (1988): 51.

Navnet ble ikke vedtatt uten diskusjon i styret. Vidkunn Hveding (H) brukte mye tid på å finne alternativer. Han likte ikke forstavelsen «Stat» og mente «Nor» passet bedre. Men «Noroil» kunne det ikke bli siden navnet allerede var brukt av et tidsskrift. Dermed ble det Statoil.

Navnet ble først offentlig kjent den 28. april 1973, da en norsk delegasjon var på vei til oljemessen i Houston. Arve Johnsen og hans kollega Arne Lervik var på det samme flyet for å intervjue amerikanske søkere til stilling som geolog og geofysiker i Statoil og til lederstillinger i det nyopprettede rørledningsselskapet Norpipe.

Arve Johnsen ga en improvisert pressebriefing om bord på vei over Atlanteren til journalistene Arne H. Halvorsen, som da fremdeles var i Stavanger Aftenblad, Ole Jacob Kvinnsland og Håkon Lavik. Flyet mellomlandet i Montreal i Canada. Der fikk journalistene ringt hjem med nyheten om det nye navnet Statoil.[REMOVE]Fotnote: Håkon Lavik, publisert på Facebook 24.02.2020. Mandag 30. april kunne en lese navnenyhetene i Stavanger Aftenblad: «Over til Statoil».

Selskapets «ansikt»

Statoil trengte også en visuell profil med en logo – eller emblem, som det ble kalt. Flere reklamebyråer ble hyret inn for å komme med forslag til firmamerke.

Valget falt til slutt på den siden så velkjente dråpen designet av reklamemannen Magne Nedregård.[REMOVE]Fotnote: Håkon Lavik, publisert på Facebook, 24.11.2019. De fleste forbinder den med oljedråpen i midten. Men logoen kunne også forstås på en annen måte – to flammer som symboliserer energi fra to energikilder, olje og gass. Dråpen kunne også symbolisere et tverrsnitt av jorden med oljeforekomster i sentrum og borehull fra jordskorpen. Enda mer fantasifullt var det å se på den ytre sirkelen som Nordsjøen, den indre som oljeforekomster og avrundingene ved «borehullet» som bølger. Merket kunne også tydes som to dråper – olje og sjø, og det kunne oppfattes som o-en i olje.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen: Statoil år (1988): 52.

Logoen som ble valgt skulle innarbeides i den grafiske bruken, fargesammensetning i trykksaker og så videre. Her hadde Ståle Bakke i reklamebyrået Ottesen Bates en avgjørende rolle. Valg av farge ble til slutt turkisblå.[REMOVE]Fotnote: Håkon Lavik, publisert på Facebook, 24.11.2019.

Den turkisblå fargen fungerte ikke så godt på skilt som skulle leses på avstand, og kunne dermed ikke brukes på bensinstasjonskjeden som ble opprettet senere. Da kom den oransje dråpen på blå bunn.