Betongens dominans: eksemplet Gullfaks
Av de større avgjørelsene i norsk oljehistorie, rager utbyggingsløsninger høyt. Det ligger store økonomiske og strategiske interesser til grunn for hvilke løsninger myndigheter og selskaper til slutt lander på når de store installasjonene på norsk sokkel skal bygges.
Først i denne artikkelen vil Condeep – som mange ganger trakk det lengste strået når avgjørelser om utbygging skulle tas – bli presentert. Deretter ser vi på noen av årsakene til at dette konseptet ble valgt. Så presenteres Gullfaks, og Statoils holdning til utbyggingen av dette feltet.
Condeep
På norsk sokkel er betong nært knyttet til Condeep-konseptet. Condeep står for «Concrete Deepwater Structure». Denne typen betongplattformer ble bygget fra rundt midten av 1970-tallet til midten av 1990-tallet. De er kjennetegnet ved å være svært store og tunge. Den siste av denne typen plattformer – Troll A – var 472 meter høy og veide 1,1 millioner tonn (1995).
En Condeep-plattform består av et dekk (dominert av stål) som ble forbundet med ett eller flere betongskaft til betongceller, der man kunne lagre oljen. Skjørtene, som fulgte i forlengelsen av cellene, skulle sikre at plattformen stod solid plantet på havbunnen. Lengden på skjørtene kunne variere mye, alt etter bunnforholdene.[REMOVE]Fotnote: Larsen, Steffen, 2018, Betongplattformene i Nordsjøen. Utviklingen av Condeep-plattformene og Statoils forhold til plattformkonseptet 1973-1995. Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO, s. 36.
Bunnen av betongkonstruksjonene ble støpt i tørrdokk. Deretter fortsatte arbeidet på egnet fjorddyp til et fullstendig understell i betong stod ferdig. Da plattformdekket skulle plasseres oppå var understellet senket så dypt at bare den øverste delen var over havoverflaten. Så ble hele plattformen hevet og deretter slept ut til feltet. Den høye vekten på konstruksjonen gjorde at den stod støtt på havbunnen uten ytterligere fundamentering. En stålplattform ville ha krevd peling i havbunnen. REMOVE]Fotnote: For en grundig innføring i byggingen av en Condeep-plattform, se denne artikkelen om Draugen: Sandberg, Finn Harald 2018. Bygging av betongdelen. https://draugen.industriminne.no/nb/2018/05/14/bygging-av-betongdelen-til-plattformen/ (Besøkt 25.04.2022.)
Valget av betong
Betong som konstruksjonsmateriale er svært sterkt og holdbart. I tillegg kunne betongplattformene (inkludert dekket) gjøres ferdige ved land, for deretter å bli tauet ut til det aktuelle feltet når værforholdene tillot det. De godt beskyttede og dype fjordene på Vestlandet lå også relativt nært feltene i Nordsjøen – og var en forutsetning for å kunne bygge denne type plattformer på en effektiv måte. På en stålplattform måtte mye arbeid gjøres på feltet, noe som kunne være en stor utfordring i et til tider svært værhardt miljø.[REMOVE]Fotnote: Larsen 2018, s. 43. En betongplattform tålte dessuten å ha et større og tyngre dekk enn en stålplattform, og det kunne lagres olje i bunncellene, slik at man hadde en buffer mot produksjonsstans i dårlig vær.
Gullfaks
Omtrent 200 kilometer nordvest for Bergen ligger Gullfaks. Nærmeste nabo mot vest er Statfjord, som ligger på midtlinjen mellom Norge og Storbritannia. I 1978 ble de tre norske oljeselskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum tildelt rettighetene til Gullfaks. Området tilhørte blokk 34/10, som ble kalt «Gullblokka». Det sier alt om forventningene til hva som befant seg i undergrunnen.
Gullfaks ble en milepæl, fordi det helt fra starten av kun hadde norske rettighetshavere. Statoil, Hydro og Saga forvaltet eierandeler på henholdsvis 85, 9 og 6 prosent. Statoil var operatør fra starten – det var første gang et norsk selskap hadde et slikt ansvar på et større norsk felt.[REMOVE]Fotnote: Tønnesen, Harald og Hadland, Gunleiv 2012. Olje- og gassfelt i Norge. Kulturminneplan. 2. utg. Stavanger: Norsk Oljemuseum, s. 165. Men de norske selskapene var ikke helt alene: Esso og Conoco bistod som tekniske assistenter i lete- og utbyggingsfasen.
Som symbol på tidlig norsk eierskap og operatørskap kan Gullfaks forsvare en betydelig plass i Statoils historie. Men feltet er minst like viktig å forstå i lys av videreføringer av tidligere utbyggingsløsninger.
Statoils holdning
For å forstå Statoils holdning til utbyggingen av Gullfaks, er det viktig å kjenne til Statfjord. Utbyggingen av Statfjord ga Statoil dets første erfaringer med offshorevirksomhet. Mobil ledet an og Statoil hadde på mange måter rollen som «læregutt». Det interessante med utbyggingen av Statfjord i denne sammenheng, er den pionererfaringen man fikk med valget av Condeep i utbyggingen av Statfjord. Og da den første plattformen stod ferdig var det ønskelig – forståelig nok – å ta med seg så mye som mulig av erfaringene fra den første plattformen til den neste. Og slik fortsatte det: Statfjord C ble nær en kopi av Statfjord B.[REMOVE]Fotnote: Larsen 2018, s. 56.
Da utbyggingen av Gullfaks stod for tur, besluttet Statoil-sjef Arve Johnsen at man skulle se til Statfjord når det gjaldt utbyggingsløsninger.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve 1990. Statoil-år. Gjennombrudd og vekst 1978-1987. Gyldendal, s. 127. Flere av ingeniørene som hadde deltatt på Statfjord ble med videre, og denne kontinuiteten i kompetansen styrket båndet mellom de to utbyggingene. Med dette var det i ferd med å dannes en tradisjon for å lage Condeep-plattformer i Nordsjøen. I likhet med Statfjord endte Gullfaksutbyggingen opp med tre Condeep-plattformer.
Hvordan har man så forsøkt å forklare en slik kontinuitet på et overordnet plan? Et eksempel på dette finner vi hos historikeren Francis Sejersted. Han har fremhevet at Condeep-løsningen var et viktig element i det han framstiller som en «låsing» av en «teknologisk bane» – en viktig teknologistrategi for Statoil på 1970- tallet og 1980-tallet. Låsing av en teknologisk bane innebar at utbyggingene holdt seg til et kjent konsept – dermed ble det stadig lettere å planlegge, samt at kostnadene gikk ned. En hel underskog av leverandørindustri og interesseorganisasjoner tilpasset seg konseptene og ble en viktig del av planen om at petroleumsvirksomheten skulle komme arbeidsplasser på land til gode.[REMOVE]Fotnote: Hele avsnittet, se Sejersted, Francis 1999. Systemtvang eller politikk. Om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge. Universitetsforlaget, Oslo, s. 41.
Condeep-epokens slutt og betydning
Petroleumsutvinning på stadig større havdyp var etter hvert med på å gjøre bygging av plattformer med store betongunderstell mindre aktuelle. Den siste plattformen som ble slept ut til feltet var Troll A i 1995. Havariet til Sleipner As understell i 1991 bidro til noe svekket tillit til konseptet,[REMOVE]Fotnote: Sandberg, Finn Harald, 2018. Sleipner-havariet og Draugen https://draugen.industriminne.no/nb/2018/05/14/sleipner-havariet-og-draugen/ (Besøkt 25.11.2021) selv om man på rekordtid fikk bygget en erstatning og dermed ikke fikk forsinkelser i leveringsforpliktelsene av gass til Europa.
Samlet er det liten tvil om at Condeep har hatt stor betydning i norsk petroleumsrelatert teknologihistorie. Et sentralt element i en slik historie er hvordan utbyggingen av Gullfaks for alvor brakte Condeep på banen som et varig plattformkonsept på norsk sokkel.
