24 år med oljesand i Venezuela
De første årene var Statoils engasjement i Venezuela preget av optimisme. Det ble omtalt som selskapets mest vellykkede internasjonale prosjekt. Senere har Statoils satsing tvert imot blitt karakterisert som mislykket. Til tross for oppturer og nedturer har det aldri kommet på tale for Statoil, nå Equinor, å trekke seg ut. Planen er fortsatt å være en langsiktig aktør i det oljerike landet.
Rikt på ressurser
Venezuela befinner seg i det nordlige Sør-Amerika med kystlinje mot Karibia i nord. Landet er republikk, og fikk sin første demokratisk valgte regjering i 1959.
Det har blitt produsert olje i Venezuela siden 1914. Noen av de eldste anleggene ligger ved og i den grunne Maracaibosjøen, som ikke er en innsjø, men en stor brakkvannsvik i havet. Ellers finnes den største delen av de enorme oljereservene som seigt stoff (bitumen) i oljesand på en elveslette lenger inn i landet. Også offshore er det påvist olje og gass. I tillegg til alt dette har landet store forekomster av kull, gull og andre naturressurser.
Inntektene fra oljeindustrien var helt avgjørende for landets økonomi. I 1960 var landet sammen med Saudi-Arabia, Iran, Irak og Kuwait med på å opprette OPEC. Med OPEC i ryggen håpet myndighetene i Venezuela at de skulle få større kontroll over oljeinntektene i landet. De neste tiårene var fremgangsrike, og Venezuela oppnådde den høyeste levestandarden i Latin-Amerika. Med oljeprisfallet i 1986 sank oljeinntektene dramatisk. Samtidig hadde både befolkningen og utenlandsgjelden vokst, og det var store forskjeller mellom fattig og rik. Politisk var det fra 1980-tallet og utover en urolig periode med flere kuppforsøk, frem til Hugo Chávez ble valgt til president i 1998.[REMOVE]Fotnote: FN-sambandet, https://www.fn.no/Land/venezuela
Sincor – Venezuelas største utbyggingsprosjekt
Under Harald Norviks ledelse satte Statoil seg tydelige mål om å satse internasjonalt. I 1990 kom gjennombruddet med Statoils strategiske allianse med BP. Men Statoil hadde også følere ute på egenhånd. I Venezuela åpnet myndighetene i 1994–95 opp for ytterligere utenlandsk deltagelse for å få hjelp til å øke utvinningsgraden fra feltene. Det resulterte i at Statoil og andre utenlandske selskaper fikk innpass. I 1995 signerte Statoil to foreløpige utbyggingsavtaler om utnyttelse av tungoljen i Orinoco-beltet, verdens største oljesandområde.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1995.
Statoil åpnet eget kontor i hovedstaden Caracas i 1997 samtidig som selskapet gikk inn det største utbyggingsprosjektet i Venezuela, tungoljeprosjektet Sincor i Orinoco-beltet. De fire rettighetshaverne i Sincor var det statlige venezuelanske selskapet Petróleos de Venezuela PDVSA (38 %), Total (32 %), Statoil (15 %) og Norsk Hydro (15 %). Allerede i 1998, i forbindelse med utbyggingsbeslutningen, solgte Norsk Hydro sin deltakerandel til Total som hadde hovedansvaret for prosjektet.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin (trykt utg.). 1996 Vol. 18 Nr. 1, Statoil magasin (trykt utg.). 1999 Vol. 21 Nr. 1.
Det var påvist 40 milliarder fat olje i Sincor-området, og en produksjonstid på 35 år. Boreprogrammet omfattet etter hvert 900 brønner. De første brønnene ble boret i 1999. Tidligproduksjon fra feltet startet året etter med 40 000 fat per dag, og økte når flere brønner kom i produksjon.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1999.
Totalt var om lag 40 000 mennesker involvert under utbyggingen. Arbeidet ble flere ganger hindret av streiker og andre aksjoner. Blant annet ble veien til raffineriet blokkert av fattige beboere i nærområdet som ikke fikk inntekter, men opplevde ulemper i form av forurensing fra utvinningen.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021).
Planen omfattet også et oppgraderingsanlegg i industristedet Jose ved det karibiske hav hvor den tunge, tjæreaktige oljen ble omdannet til syntetisk, svovelfri råolje.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2001. Dette anlegget kom i produksjon i 2002 og var forventet å produsere 180 000 fat per dag. De totale investeringene var i 2001 beregnet til å være på 37 milliarder kroner. Statoils andel på 5,6 milliarder kroner var på det tidspunktet selskapets største investering utenfor Norge.
Statoil hadde flere medarbeidere i nøkkelstillinger i prosjektet. De bidro med planlegging og gjennomføring av bore- og brønnaktivitetene, utviklingsplaner, prosjektgjennomføring og prinsippene for salg av den oppgraderte råoljen i det amerikanske markedet.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021).
Produksjonen foregikk uten problemer, med unntak av en ti uker lang nedstenging fra midten av desember 2002 til slutten av februar 2003. Årsaken var knyttet til politisk uro og streik i landets oljeindustri.
Økt utvinning i Maracaibosjøen
Statoils andre prosjekt i Venezuela var på oljefeltet LL 652 i Maracaibosjøen. Feltet ble tildelt i en reaktiveringsrunde i 1997. ChevronTexaco var operatør og Statoil hadde en andel på 27 prosent. Da Statoil kom inn på eiersiden, hadde feltet produsert i 35 år allerede. Det var et spesielt område. Mange steder var sjøen full av gamle oljeinstallasjoner som ikke var blitt fjernet.
Planen var å øke utvinningen fra feltet på en så miljøvennlig måte som mulig. For første gang i Venezuelas oljehistorie ble det under boring brukt en borerigg som injiserte borevæske til reservoaret slik at det ikke ble utslipp i sjøen.
Det ble installert tre nye prosessplattformer på feltet. På selveste julaften 1999 startet et vanninjeksjonsprogram som i løpet av de kommende fem årene skulle øke oljeproduksjonen fra 12 000 til 80 000 fat olje per dag.
Forventningene om å få mer olje ut av det modne feltet, med nye brønner og nytt produksjonsutstyr, ble likevel ikke innfridd. Vanninjeksjonen virket ikke så bra som forventet, og i 2001 skrev Statoil ned feltets verdi med 2 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2001. I 2002 ble feltet nedskrevet med ytterlige 800 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2002.
Statoil først ut offshore
Da Statoil i 2002 ble tildelt 51 prosent eierandel og operatørskap i leteblokk 4 i området Plataforma Deltana, økte selskapets forventninger i Venezuela igjen. Dette var et offshoreprosjekt, noe Statoil hadde god kompetanse på. Den tildelte blokken på 1435 kvadratkilometer lå på et vanndyp på mellom 200 og 800 meter. Lisensene i Plataforma Deltana var de første offshorelisensene som ble delt ut i Venezuela.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2002.
Ikke alle var fornøyde. I mars 2003 demonstrerte tidligere oljearbeidere, som hadde fått sparken etter en generalstreik, mot offshorekontrakten Statoil hadde fått. De mente det var uredelig av Statoil å inngå en kontrakt med Venezuelas myndigheter uten å ta hensyn til urolighetene i landet.[REMOVE]Fotnote: Sysla, 14.03.2003, «Demonstrasjoner mot Statoil i Venezuela».
Statoil kom også til å engasjere seg i flere offshoreprosjekter i området. Ute i havet grenser Venezuela til Trinidad og Tobago. I 2007 ble det gjort et gassfunn i dette grenseområdet. Det ble forhandlet mellom myndighetene fra Venezuela og Trinidad og Tobago om hvordan disse gassressursene skulle utnyttes. En avtale kom i stand i 2015, og i 2021 var Equinor i dialog med operatøren av feltet på Trinidad og Tobago-siden for å bli enig om en driftsavtale.[REMOVE]Fotnote: Equinors hjemmeside.
Sosialisme og høyere skatt
Rammeforholdene for oljeindustrien forandret seg under president Hugo Rafael Chávez Frías styre. Chávez var sosialist og landets president fra 1999 til 2013, da han døde. Chávez hadde som mål å fordele statens inntekter slik at de kom hele befolkningen til gode.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 06.03.2013, «Følger med på situasjonen i Venezuela». I gode økonomiske tider ga oljen staten penger til satsinger på velferd og infrastruktur, men oljeavhengigheten har samtidig gjort Venezuela sårbar for svingninger i oljeprisen.
På begynnelsen av 2000-tallet ble det gjennomført en radikal nasjonalisering av oljeindustrien, jordbruket, bankvesenet, gruvesektoren, telekommunikasjon, elektrisitet, transport og turisme.
Den politiske situasjonen var preget av uro, noe som viste seg i et mislykket kuppforsøk i 2002 gjennomført av militæret. Chávez fortsatte å beholde makten etter en folkeavstemning i 2004.[REMOVE]Fotnote: FN-sambandet, https://www.fn.no/Land/venezuela Under hans ledelse ble den økonomiske ulikheten kraftig redusert, men økonomien var sårbar. I stedet for å investere i matproduksjon brukte myndighetene oljepenger på å importere to tredjedeler av maten Venezuela trengte. Det straffet seg når oljeprisen gikk ned og inflasjon gjorde venezuelansk valuta mindre verdt.
Oljeselskapene måtte finne seg i at skattenivået ble økt. På 1990-tallet betalte Statoil og andre oljeselskaper i Sincor-prosjektet bare 1 prosent skatt på grunn av usikkerhet knyttet til prosjektet. I 2004 ble skatten økt til 16,67 prosent siden oljeprisen hadde steget.
I 2005 ble Sincor-partnerne belastet med en royalty på 30 prosent på all produksjon over 114 000 fat per dag. Dette kostet Statoil 11,9 millioner dollar i ekstraskatt i 2005 og 7,4 millioner dollar i ekstraskatt i 2006.
Fra mai 2006 krevde staten en utvinningsskatt på en tredjedel av verdien av flytende hydrokarboner som produseres i Venezuela. Royalty-betalingene kunne da trekkes fra utvinningsskatten.
Nasjonalisering
På arbeidernes dag 1. mai 2007 ble skruen strammet ytterligere for de utenlandske oljeselskapene i Venezuela. Det ble da gjennomført en nasjonalisering som innebar at staten, gjennom det statlige oljeselskapet PDVSA, skulle eie 60 prosent i alle lisenser i landet. Overtagelsen skjedde under oppsikt av væpnede styrker.
Resultatet for StatoilHydro, som selskapet het er periode etter fusjonen i 2007, var at eierandelen i oppgraderingsanlegget Petrocedeño (tidligere Sincor) ble redusert fra 15 til 9,67 prosent. Mer enn halvparten av investeringene ble dermed overtatt av den venezuelanske stat. StatoilHydro fikk 235 millioner dollar eller rundt 1,3 milliarder kroner i kompensasjon fra Venezuela for andelen selskapet mistet.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydro årsrapport 2008. Selskapet fikk 3,5 dollar i kompensasjon for hvert fat det ga fra seg. Det var en lav pris i 2008 da oljeprisene var oppe i 100 dollar fatet.
Andre selskaper som ble rammet var ExxonMobil, Chevron, ConocoPhillips, Total og BP. ExxonMobil og ConocoPhillips var så misfornøyde med betingelsene at de forlot Venezuela. Landet var ikke lenger like attraktivt for investeringer fra internasjonale selskaper.
StatoilHydro ønsket likevel å fortsette sitt engasjement i det oljerike landet. I januar 2008 møttes Statoil-Hydros sjef Helge Lund og Venezuelas mektige oljeminister og PDVSA-sjef Rafael Ramirez og skrev under på avtaler om videre utbygging i Orinoco-beltet. Petrocedeño-avtalen fikk en varighet på 25 år fra og med 2008, hvor Petróleos de Venezuela (PDVSA) fikk en eierandel på 60 prosent, Total 30,33 prosent og StatoilHydro 9,67 prosent.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 26. 01.2011, «Statoils mislykkede strategi i Venezuela».
Petrocedeño tok sikte på å forbedre utvinningen av ekstra tung råolje fra Orinoco Belt-området og forvandle den til en høyere kvalitet enn Brent Blend – den lyse Nordsjøoljen.
Oljeproduksjonen i landet falt kraftig under Chávez. Ifølge tall fra Opec lå produksjonen på rundt 3,5 millioner fat per dag da han ble valgt i 1999. Da han døde i 2013, var produksjonen på rundt 2,3 millioner fat per dag.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 06.03.2013, «Følger med på situasjonen i Venezuela».
Venezuela har vært en av de viktigste leverandørene av olje til USA, men det politiske klimaet mellom landene var ikke godt. Etter nasjonaliseringen innførte USA flere sanksjoner mot landet og kuttet diplomatiske forbindelser. USA var dessuten mindre avhengig av å kjøpe olje fra Venezuela etter at landet ble selvforsynt med skiferolje.
Forholdene innad i Venezuela har forverret seg etter Chávez’ død. I 2018 rapporterte FN at siden 2015 har mer enn 500 mennesker blitt drept av sikkerhetsstyrker, og at over 3 millioner mennesker har flyktet på grunn av vold, hyperinflasjon og matmangel. I denne tidsperioden økte andelen fattige fra 30 til 90 prosent. Venezuela er et av landene i verden med mest korrupsjon og annen kriminalitet, og ran, drap og kidnappinger preger samfunnet.[REMOVE]Fotnote: FN-sambandets hjemmesider.
Statoil i Venezuela etter Chávez
Etter nasjonaliseringen gikk Statoils virksomhet i Venezuela over i overlevelsesmodus. Oljeprisfallet i 2014 gjorde at situasjonen gikk fra vondt til verre. I 2016 var Statoil det eneste norske selskapet i landet.
Equinor, som selskapet nå heter, hadde fortsatt utstasjonert personell i operasjonene og fortsatte å støtte Petrocedeño i selskapets tekniske og sikkerhetsmessige utvikling, så vel som i hele Petrocedeños verdikjede.[REMOVE]Fotnote: Equinors hjemmeside. Bemanningen ble kraftig redusert med én nordmann blant totalt 30 ansatte. I perioden 2006–2008 var det til sammenligning 60–70 statoilansatte i Venezuela og bare 15 av dem var utlendinger.
Arve Aasebø Tjåland fortalte i 2016 at han som eneste nordmann utstasjonert måtte leve med mange forholdsregler. Leiligheten i Caracas kunne ikke ligge på bakkeplan. Det var ikke lov å være ute etter mørkets frembrudd, og all bevegelse ute skjedde i bil med egen sjåfør. Ekteparet Tjåland hamstret toalettpapir og vaskemiddel for to år da de flyttet til Caracas. Basisvarer som melk, egg og kjøtt var vanskelig å få tak i. Butikkhyllene var stort sett tomme. Lokalbefolkningen måtte stå timevis i kø for å få tak i varene de trengte. Landet hadde en omfattende svartebørsbasert valutaøkonomi og skyhøy inflasjon som gjorde at pengene fikk mindre verdi for hver dag som gikk.[REMOVE]Fotnote: 15.04.2016, Nye tall fra IMF: Her stiger prisene med 481 prosent – E24
På raffineriet og boreriggene var det vanskelig å få tak i reservedeler eller oppgradere utstyr. Biler og dekk var mangelvare, og bremseklosser og batterier var nærmest umulig å få tak i. Dette påvirket driften.[REMOVE]Fotnote: E24, 10.07.2016 «Arve (57) alene igjen i kriselandet Venezuela».
Sorti fra tungolje
Av hensyn til praktiske vanskeligheter og hensynet til sikkerhet for de ansatte var det ikke rart at Equinor i 2021 valgte å trekke seg ut av tungoljevirksomhet i Orinocobeltet på land i Venezuela. Equinor overførte selskapets eierandel på 9,67 % i det partneropererte Petrocedeño-prosjektet i Venezuela til Corporación Venezolana del Petróleo (CVP), et statseid Petróleos de Venezuela-selskap (PdVSA).
Denne overføringen, som ikke ga noen gevinst, var en del av Equinors strategi om å konsentrere virksomheten til internasjonale kjerneområder. Selskapet ville heller prioritere områder der Equinor kan utnytte sine konkurransefordeler, ikke minst offshore med undervannsteknologi.[REMOVE]Fotnote: Equinor pressemelding, 29.07.2021, «Equinor fullfører salg av eiendel i Venezuela». I Venezuela beholdt derfor selskapet 51 prosent av letelisensen til havs for Cocuina, i Plataforma Deltana blokk 4.
arrow_backHvor stort er et troll?Lufeng – første operatørskap i utlandetarrow_forward