Volvoavtalen – nesten Volvoil
Ønsket om et norsk-svensk industrisamarbeid var drivende for avtalen som regjeringen Nordli og Volvo AB hadde inngått i mai 1978.
I tillegg til Volvoavtalen inneholdt enigheten mellom Norges og Sveriges regjeringer også punkter om leveranser av olje til Sverige fra Norge, samt svenske tømmerleveranser til Norge fra Sverige.[REMOVE]Fotnote: Helgeland Arbeiderblad, lørdag 9. desember 1978
Volvo hadde behov for å få inn frisk kapital til å utvikle en ny biltype – som senere ble Volvo 700-serien, og Norge hadde et ønske om både å utvikle landindustrien samt å få avsetning på både plast og aluminium.[REMOVE]Fotnote: Romerikes Blad, 11.12.1978
Planen inneholdt en bestemmelse for Volvos aktiviteter i Norge de første fem årene og skulle skape forutsetninger for 3000–5000 arbeidsplasser. Av disse skulle 800–1300 være direkte i Volvos regi, 1800–3000 skulle være i form av norske leveranser til Volvo, og 400–700 skulle være knyttet til sysselsetting innenfor forskning og utvikling.
Statoils styre godkjente i 1978 at selskapet inngikk forhandlinger med svenskene.[REMOVE]Fotnote: Styremøte i Statoil, 19.10.1978 Arve Johnsen fikk i oppdrag av myndighetene å gi råd til Volvos ledelse om utforming av en søknad i fjerde konsesjonsrunde på norsk sokkel. Bakgrunnen var at en viktig del av avtalen omfattet selskapet Volvo Petroleum AB som skulle inn i lisenser på norsk sokkel dersom Volvoavtalen ble godkjent. Statoils direkte forhandlinger resulterte i en samarbeidsavtale mellom Volvo Petroleum AB og Statoil, og skulle omfatte
«Utveksling av kunnskap innenfor områdene leting, produksjon, transport og markedsføring av petroleum, og dessuten organisatoriske, økonomiske og juridiske spørsmål knyttet til denne virksomheten. Partene tar sikte på å utnytte teknisk erfaring og kunnskap bl.a. med sikte på å videreutvikle tekniske løsninger i forbindelse med produksjon av petroleum og å utvikle systemer for prosjektstyring.»[REMOVE]Fotnote: Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978-1987. Arve Johnsen
Fra Volvos side var konsernsjef Pehr G. Gyllenhammar selvsagt for avtalen, men det skulle vise seg at ikke alle aksjonærer var like ivrige. Fra svensk side ble det protestert mot utflytting av arbeidsplasser og usikre ressurser i foreløpig ikke-påviste felt på norsk sokkel, mens det fra norsk side ble sagt at olje er realverdier, mens Volvo er aksjer som raskt kan miste sin verdi. [REMOVE]Fotnote: Nye Troms, 30.05.1978
Den mektige «finansfyrsten» Marcus Wallenberg tok på seg rollen som frontfigur mot avtalen på vegne av «småsparere» i Volvo. Hovedargumentet var at det nærmest måtte ansees som uansvarlig av selskapets styre å selge 40 prosent av et stort industriselskap til nordmenn for en slikk og ingenting!
Etter hvert ble det tydelig at avtalen ikke ville oppnå det nødvendige flertallet i Volvo på to tredeler, og 26. januar 1979 avlyste Volvos styre det planlagte møtet hvor avtalen skulle opp til votering.
Det var i forkant også knyttet spenning til hvordan den borgerlige opposisjonen på Stortinget ville stille seg til avtalen. Men så langt kom altså ikke avtalen.
Arve Johnsen oppsummerer: «Slik endte et samarbeid som i generasjoner kunne ha gitt mange interessante muligheter for svensk og norsk næringsliv i og utenfor Norden».[REMOVE]Fotnote: Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978-1987. Arve Johnsen.
Volvo Petroleum AB ble likevel med som partner på to lisenser (PL059 øst for Midgard med Saga Petroleum som operatør, og PL071 vest for Yme med Statoil som operatør) og fire letebrønner, alle uten funn.
Det ble altså ingen vellykket «Volvoil», og Oseberg ble funnet og bygget uten deltagelse av svenske selskap. Og for ordens skyld: 10 prosent av produksjonen på Oseberg pr. 31.12.2021 utgjør nesten 50 MSm³ eller 300 millioner fat olje.
