Statoils vei inn i petrokjemi

Markedet for petrokjemiske produkter var i vekst. Etter andre verdenskrig var det god tilgang på olje i verden. Petroleum var et billig råstoff som ikke bare ble brukt til drivstoff, men også til å lage en mengde produkter som kunne masseproduseres. Fraksjoner fra petrokjemisk industri utgjorde 90 prosent av komponentene i plast, syntetisk gummi, syntetiske fibrer til klær, til maling, lakk, frostvæske og vaskemidler – alt slikt som brukes daglig i næringslivet og i enhver husholdning. Den petrokjemiske industrien fikk en formidabel vekst først i USA og deretter i Europa og Japan i 1950- og 60-årene. Rundt 1970 så det ut til at etterspørselen etter petrokjemiske produkter ville fortsette å øke.

Norsk Hydro ser mulighetene

I Norge hadde Norsk Hydro drevet med petrokjemisk virksomhet basert på import av petroleumsbaserte råvarer lenge før det ble gjort funn på norsk sokkel. Ved bruk av rimelig norsk vannkraft produserte Hydro ammoniakk som ble brukt til å lage kunstgjødsel som for det meste ble eksportert. Hydro hadde produsert kunstgjødsel på Herøya siden 1929.[REMOVE]Fotnote: Blindheim, Ulf. (2018, 20. februar). Petrokjemi. I Store norske leksikon. Hentet 31. mars 2020 fra https://snl.no/petrokjemi

Da Norge ble et oljeproduserende land i 1971 ønsket Hydro å beholde virksomheten, basert på olje fra norsk sokkel, for seg selv. Med rikelig tilgang på olje og gass fra norsk sokkel kunne produktspekteret utvides og gi grunnlag for ny norsk industri. Dette var et spørsmål som krevde utredning og etter hvert politisk behandling.

Allerede i februar 1972 igangsatte Norsk Hydro sammen med Borregaard et forprosjekt med sikte på bygging av et norsk petrokjemisk anlegg basert på våtgass fra Ekofisk.

Selv om den norske oljepolitikken la opp til at petroleum som hovedregel skulle ilandføres i Norge, ble ikke det tilfelle for Ekofisk. Det var på det tidspunktet ikke teknisk mulig å drifte oljerør over den 300 meter dype Norskerenna. I stedet vedtok Stortinget 26. april 1973 å gi Phillipsgruppen tillatelse til å føre råoljen og våtgassen til Teesside i Storbritannia og gassen fra Ekofisk til Emden i Tyskland.

Som en kompensasjon for ilandføring til utlandet startet Phillipsgruppen og staten forhandlinger om en avtale om levering av råstoff fra Ekofisk til norsk industri. (se NRK-film fra 4 min til 6.30) Avtalen, som ble undertegnet 30. august 1973, ga staten rett til å velge leveranser av våtgass i en periode på 15 år, enten til et petrokjemianlegg i Teesside eller til en havn i Sør-Norge. Hvilket av disse stedene som skulle velges måtte fra norsk side avgjøres innen 1. juli 1974. De første leveransene skulle ikke starte senere enn fire år etter undertegning av avtalen.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen. Statoil-år:  70.

Norske industribedrifter var ikke interessert i et petrokjemianlegg i Teesside. Poenget var å bygge industri i Norge. Derfor ble det forhandlet med Phillipsgruppen om å betale for frakt av våtgasskomponenter (NGL) fra Teesside til Norge, noe de gikk med på.[REMOVE]Fotnote: https://ekofisk.industriminne.no/nb/hjem/  Råstoffkontrakten som staten inngikk med Phillips-gruppen ble ansett å være gullkantet – og flere industri- og oljeselskaper meldte seg som interesserte i å bruke denne muligheten.

Saga og Statoil på banen

Likevel var det ikke fritt fram. Myndighetene ønsket å styre prosessen. Dagen etter stortingsvedtaket fikk forhandlingsutvalget for nye industritiltak, et samarbeidsutvalg mellom flere departementer, i oppgave å utrede hvordan opsjonsavtalen med Phillipsgruppen skulle utnyttes. Utvalget, som var ledet av ekspedisjonssjef Odd Gøthe i Industridepartementet, skulle komme med en innstilling til høsten.

Nå rigget også det nyopprettede privateide selskapet Saga Petroleum seg for å kunne investere innen petrokjemi. I mai 1973 stiftet det Saga Petrokjemi A/S og Co, sammen med Akergruppen, Dyno Industrier, Elkem Spigerverket, Hafslund og Årdal og Sunndal Verk. Saga innledet samtaler med Hydro om et mulig samarbeid.

Deretter kom Statoil på banen. Arve Johnsen, som hadde bakgrunn fra petrokjemi i Norsk Hydro, var ikke i tvil om at dette var «et viktig industrielt høydedrag hvor Statoil burde være med så tidlig som mulig».[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen. Statoil-år: 72. Arve Johnsens visjon var at Statoil skulle bli et integrert oljeselskap som deltok i alle ledd fra leting til utvinning av olje og gass, foredling og salg av petroleumsprodukter til kunder. Å drive med petrokjemisk virksomhet inngikk som en del av denne visjonen.

Den 1. juni 1973 besluttet styret i Statoil å melde sin interesse for å delta i utredningen av et felles norsk petrokjemiprosjekt på basis av NGL fra Ekofisk-feltet. Ledelsen skrev i brev til Industridepartementet at «det må være riktig at selskapet ikke bare blir en produsent av petroleum som råvare, men at det blir et integrert selskap». Selskapet ville ta kontakt med Hydro/Borregaard og Saga Petrokjemi med sikte på å kunne delta på lik linje, slik at alle sto for en tredjedel hver.[REMOVE]Fotnote: https://media.digitalarkivet.no/view/22486/28 Forslaget om å delta med en tredjedel var et dristig trekk. Ville det vinne gehør blant de privateide selskapene og statlige myndigheter?[REMOVE]Fotnote: https://media.digitalarkivet.no/view/22486/29 

I løpet av ettersommeren og tidlig på høsten hadde styreleder Jens Chr. Hauge og Arve Johnsen flere møter med ledelsen i Norsk Hydro og Saga. De snakket vekselvis med Johan B. Holthe og Torvild Aakvaag i Norsk Hydro og Otto Grieg Tidemand og Martin Siem i Saga. Men særlig i Hydro ble ikke det sett på som like naturlig å samarbeide med en tredjedel hver.

Miljøet i Oslo var ikke så stort, og Arve Johnsen som hadde vært statssekretær i Industridepartementet, pratet i denne tiden ofte med Odd Gøthe som ledet utvalget som satt med nøkkelen til Statoils rolle i petrokjemiprosjektet. Inntrykket Johnsen satt igjen med etter samtalene, var at Gøthe ikke var overbevist om Statoils rolle i prosjektet. Statoil hadde ikke nok innsikt i petrokjemi, mente han. Arve Johnsens motargument var at Statoils organisasjon var under oppbygging og dermed fleksibel til å ta på seg flere oppgaver.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen. Statoil-år: 70.

Heller ikke industriminister Skjåk Bræk (V) hadde tiltenkt Statoil noen særlig rolle i denne virksomheten, og ga klart uttrykk for det. Statoil som var det minste og sist ankomne oljeselskapet, stilte derfor som underdog i maktkampen som pågikk om utnyttelsen av våtgassen fra Ekofisk og et mulig petrokjemisamarbeid.

Heldigvis for Statoil førte stortingsvalget i september til regjeringsskifte med knapp margin: Arbeiderpartiet og SV fikk 78 mandater, de borgerlige 77. Trygve Bratteli (A) dannet sin annen regjering med Ingvald Ulveseth som industriminister.

Den siste dagen Skjåk Bræk satt som industriminister, 16. oktober 1973, la Forhandlingsutvalget for nye industritiltak frem sin plan for petrokjemiområdet. [REMOVE]Fotnote: Smst.: 71.

Strid i forhandlingene om petrokjemi

«Mye ville sette annerledes ut i norsk olje- og gassvirksomhet, og ikke minst innen petrokjemi, dersom utfallet av stortingsvalget hadde blitt et annet i 1973», skriver Johnsen i sine memoarer.

Industriministeren fra Arbeiderpartiet var på en helt annen måte enn sin forgjenger innstilt på at Statoil skulle ha en rolle innen petrokjemi. Den 2. november ba Ulveseth Statoil om å lede forhandlinger om petrokjemi med Norsk Hydro og Saga. Han ville at de tre selskapene, med utgangspunkt i innstillingen fra Gøthes forhandlingsutvalg, skulle samarbeide om utnyttelsen av statens opsjonskontrakt på våtgass fra Ekofiskfeltet. Jens Chr. Hauge var forhandlingsleder de ti dagene forhandlingene varte.

I Statoil ble det innkalt til et ekstraordinært styremøte 8. november for å diskutere saken. Da viste det seg at det ikke var full enighet innad i styret. Høyrerepresentantene, med Vidkunn Hveding i spissen, mente at et samarbeid mellom Saga, Hydro og Statoil ikke måtte hindre en teknisk/økonomisk best mulig løsning. Det måtte tas særlig hensyn til Hydro og deres eksisterende anlegg. Det ble også reist tvil om det var riktig for Statoil å prioritere petrokjemi som ikke ga like høy fortjeneste som utvinning og salg av råolje.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra Den norske stats oljeselskap a.s, 08.11.1973. Men verken Hauge eller Johnsen lot slike motforestillinger hindre videre fremdrift i forhandlingene. Nå gjaldt det å få Hydro og Saga med på notene:

En av hovedkonklusjonen til forhandlingsutvalget var den petrokjemiske industrien burde ligge i Bamble kommune i Telemark. Norsk Hydro hadde kjøpt Rafnes gård, på 1200 mål, like ved Herøya der Hydro allerede var etablert, som egnet seg godt for ny industri.

Ellers ble det lagt opp til at Hydro med sin erfaring, skulle være operatør for industrianleggene i Bamble. Der var det snakk om å bygge et stort og kostbart teknisk anlegg som produserer i store kvanta. En såkalt cracker skulle være sentrum i prosessen, og krevde høy teknologisk kompetanse i bedriften.

En cracker er den engelske betegnelsen på et anlegg som kan omdanne etan, propan og butan til gassformige produkter som etylen og propylen med mer – stoffer som danner grunnlag for fremstilling av en rekke plastprodukter.

I forhandlingene ble det foreslått at Hydro skulle eie halvparten av crackeren, mens Statoil skulle eie 2/6 og Saga 1/6. Våtgasskontrakten skulle overdras til det nye eierselskapet.

Videre ble det foreslått at produksjonen av vinylklorid, som produseres fra etylen og klor, skulle drives helt ut i Hydros regi. Vinylklorid brukes i fremstillingen av plasttypen polyvinylklorid (PVC), et plastråstoff som har blitt mye brukt til gulvbelegg, rør osv.

I tilknytning til crackeren skulle det bygges polyolefinanlegg. Eierskapet av dette anlegget skulle deles likt mellom de tre partene, men med et særlig ansvar hos Saga som operatør. Borregaards behov for etylen til vinylacetat-produksjon skulle særlig tilgodeses. Det var anlegg som kunne produsere plasttyper som polyetylen og polypropylen – som ofte brukes i husholdningsartikler og emballasje.

Det viste seg ganske snart at Hydro ikke kunne akseptere Statoils forslag, men insisterte på en eierandel på 2/3 i crackeren. «Denne uenigheten førte til at engasjementet til tider var meget intenst hos alle berørte parter», skriver Arve Johnsen i sine memoarer.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen. Statoil-år:  69.

Innad i Statoils styre var det heller ikke ro i rekkene. Enkelte av styremedlemmene mente at styret ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å treffe en avgjørelse i saken.

Styrets formann Jens Christian Hauge gjorde det da klinkende klart at styret tidligere hadde fattet et prinsippvedtak om at Statoil skulle delta i dette petrokjemikomplekset med en eierandel på 1/3, og dette var meddelt departementet. Stortinget hadde på sin side gitt uttrykk for at NGL-kontrakten med Phillips burde utnyttes til å få i stand et samarbeid innen norsk industri, og Regjeringen hadde erklært at det statlige engasjement skulle være fremtredende. På denne bakgrunn kunne ikke Hauge se annet enn at Statoils forslag til samarbeidsavtale var i samsvar med Statoils målsetting og styrets tidligere vedtak.

Men siden Hydro ikke bare krevde halvparten, men to tredjedeler av crackeren, noe verken Saga eller Statoil ville akseptere, var videre forhandlinger for tiden hensiktsløse. Alle parter holdt hardt på sine posisjoner.

Jens Chr. Hauge konkluderte med at det ikke var annet å gjøre enn å rapportere tilbake til industriministeren. Det måtte være opp til myndighetene å fortelle partene hvordan samarbeidet skulle foregå.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra Den norske stats oljeselskap a.s, 13.11.1973.

Hydro hadde også sterke allierte som bidro til å stå opp mot Industriministeren og Statoil. For eksempel var Tor Halvorsen, som var miljøvernminister med bakgrunn fra Hydro, klar på at Hydro burde eie mer enn 50 prosent av etylenanlegget.

Hydro motvillig inn i samarbeid

Da forhandlingene stoppet opp, innkalte Ingvald Ulveseth Statoils og Hydros styreledere til samtale. Hydros styreleder klaget over «tidvis hadde hatt følelsen av å tale for døve ører» i petrokjemiforhandlingene med Statoil. Var det virkelig meningen at Statoil også skulle drive landbasert virksomhet? For Statoil var det en helt klar ambisjon, og situasjonen var fortsatt like låst.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm, Giganten, 2019: 46–47.

For å komme videre utarbeidet arbeiderpartiregjeringen et notat som fastslo rammebetingelsene for samarbeidet i prosjektet. Industridepartementet ba om svar innen 10. januar 1974. Styret i Statoil vedtok straks å rette seg etter disse retningslinjene.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap a.s, 13.12.1973. Men Hydro drøyde det med å svare til etter at fristen var utløpt.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap a.s, 10.01.1974.

Den 25. januar 1974, etter en langvarig tautrekking om rollefordelingen, ble av avtale mellom staten og de tre selskapene undertegnet. Det var da funnet en styringsform for samarbeidet. Hydro og Saga ville stå som operatører under styrets ledelse og kontroll.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap a.s, 25.01.1974. De to selskapene som ble opprettet var I/S Noretyl (crackerselskapet) og I/S Norpolefin (polyolefin-selskapet).

Saga og Statoil var enige om at anleggene burde holdes samlet og fortrinnsvis i Bamble i Telemark. Norsk Hydro foretrakk en lokalisering av crackeren i Bamble og polyolefinanleggene i Kårstø i Rogaland. Heller ikke avtaleverket var det full enighet om. Hydro foreslo én løsning og Statoil og Saga en annen. Derfor måtte avgjørelsen tas av Industriministeren.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap a.s, 17.04.1974.

I juni 1974 vedtok Stortinget endelig at Statoil, Norsk Hydro og Saga Petrokjemi skulle reise et petrokjemisk kompleks i Bamble slik det var inngått avtale om.

Petrokjemiprosjektet i Bamble

Prosjekteringsarbeidet for petrokjemianleggene i Bamble gikk fort fremover. Hydro var i førersetet (51 prosent) og prøvde fortsatt å holde Statoil (33 prosent) og Saga (16 prosent) på armlengdes avstand.

Allerede i september 1974 ble det inngått kontrakt med det tyske firmaet Linde AG om bygging av crackeren. Etter kontrakten skulle det stå ferdig i desember 1976. Linde AG forpliktet seg til å bruke minimum 150 mill. kroner i norske varer og tjenester av en total sum på 700 mill. kroner.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra Den norske stats oljeselskap a.s, 06.09.1974.

Når det gjaldt finansiering forutsatte myndighetene at de tre selskapene kunne få legge ut obligasjonslån på det norske markedet for en del av finansieringsbehovet. De tre selskapene ville ta opp separate lån. Både Norsk Hydro og Statoil tok sikte på å legge ut obligasjonslån for sin del av anleggene i Noretyl og Norpolefin.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra Den norske stats oljeselskap a.s, 06.09.1974. Norsk Hydro var ikke innstilt på felles finansiering.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra Den norske stats oljeselskap a.s, Sak 13/74-2.

På det meste var 1300 mennesker sysselsatt med byggingen, hvorav 390 utlendinger – tyskere, franskmenn og nederlendere. Anlegget satte preg på området. Det høyeste tårnet var 70 meter høyt. Og 2500 rørforbindelser ble sveiset sammen. Men ikke alt var synlig i overflaten. Det ble boret tre større tuneller, en 13 km lang vanntunnel fra Nordsjø til Rafnes for vannforsyning til fabrikkene, en fire km lang tunnel for rørforbindelse til Hydros fabrikker på Herøya og endelig propanlageret på 100 000 kvm som ble sprengt ut 120 meter under havflaten.

Etylenfabrikken på Rafnes sto ferdig høsten 1977 og hadde da ca. 160 fast ansatte. Landets første produksjon av polyetylen (myk plast) og Nordens første produksjon av polypropylen (hard plast) kom i gang i 1978, men ikke med råstoff fra Ekofisk i første omgang.

Det var mange arbeidskonflikter i Storbritannia på slutten av 1970-årene og det var noe av grunnen til at det tok lenger tid enn beregnet å gjøre mottaksanlegget i Teesside ferdig.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra Den norske stats oljeselskap a.s, sak 10/76-6: «I/S Noretyl – statusrapport». Mens råoljeterminalen sto ferdig i 1975, var ikke våtgassanlegget ferdig før i mars 1979.  Terminalen i Teesside sto ferdig først i 1979, da med en kapasitet på å ta imot én million fat per døgn.

Siden 1979 har NGL fra Teesside blitt sendt på tankskip til petrokjemianlegget i Bamble i Telemark. Dette var en del av den politiske avtalen, siden olje og gass fra Ekofisk ikke kunne ilandføres i Norge. Dette har skapt arbeidsplasser og aktivitet i Norge, slik intensjonen i avtalen var.