Statoils rolle

Debatten blusset opp våren 1973 da Statoil tiltok seg en betydelig rolle ved opprettelsen av Norpipe for ilandføring av olje og gass fra Ekofisk. Det nyopprettede oljeselskapet med en minimal organisasjon hadde vist seg som en mektig aktør overfor et internasjonalt oljeselskap. Hvor mektig skulle Statoil få lov å bli?

Den borgerlige regjeringen med statsminister Lars Korvald (Krf) i spissen advarte fra Stortingets talerstol 27. april mot oljefeberens skadevirkninger på norsk økonomi og den tradisjonelle industrien. Ved samme anledning bebudet Industriminister Ola Skjåk Bræk (V) en ny stortingsmelding og debatt om oljepolitikken i Stortinget.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 27.04.1973, «Alt klart for rørledninger».

Krav om tydeligere regelverk

I generalforsamlingen for Statoil 30. mai 1973 etterlyste industriministeren et «regelverk» for selskapet. Det han mente var at selskapet fra starten av bare hadde en midlertidig formålsparagraf. Han påpekte at det var styrets oppgave å utforme et detaljert regelverk, eller vedtekter, som skulle godkjennes av Stortinget. Nå var det gått nærmere et år siden opprettelsen, og det var på tide å stramme tøylene. Arbeidet hastet fordi han ønsket regelverket innarbeidet i den kommende stortingsmeldingen.

Statoils styreleder Jens Christian Hauge var ikke særlig lydhør overfor industriministerens ønsker. Han så rett og slett ikke nødvendigheten av et slikt regelverk. Arbeidet med å utforme et regelverk ble derfor ikke prioritert.

Selskapet hadde så mange nye oppgaver som tok tid: Det gjaldt blant annet utnyttelse av blokker på norsk side overfor det britiske Brent-feltet, Statoils deltagelse i gassfeltet Frigg hvor Elf var operatør og Statoils deltagelse i petrokjemisk virksomhet knyttet til ressurser fra Ekofisk. Veien var i ferd med å bli til, og statsoljeselskapet ønsket seg en fri stilling for å kunne posisjonere seg rett. I løpet av sommeren 1973 ble det derfor ikke gjort noe for å utarbeide et regelverk eller vedtekter for Statoil. I bakhodet til styrelederen, som hadde dype røtter i Arbeiderpartiet, lå kanskje også en overbevisning om at Arbeiderpartiet ville vinne høstens stortingsvalg, og at landet da ville få en ny og mer statoilvennlig industriminister.

Da høsten kom og ingenting var gjort, ba Skjåk Bræk om et møte med Statoils styre. Valget hadde gjort det klart at Bratteli igjen ville bli statsminister. Møtet som fant sted 3. oktober ble derfor et avskjedsmøte mellom Skjåk Bræk og styret, og han ville ikke ta farvel uten å si sin mening.

En frustrert industriminister

Det ble et langt møte. Statsråden var tydelig frustrert og hadde flere ankepunkter mot selskapets oppførsel. Det gikk rykter om at Statoil ville oppta store lån i utenlandske banker, bli operatør, engasjere seg i petrokjemi og endatil etablere en egen tankflåte! I det hele tatt var det mye usikkerhet knyttet til hvor mektig Statoil hadde tenkt å bli.

Til sist i møtet ble utarbeidelse av et regelverk for Statoil bragt opp som tema. Denne saken var for første gang blitt diskutert i Statoils styre dagen før (2. oktober). Likevel påsto styrelederen i møtet med statsråden at Statoil hadde arbeidet med dette problemkomplekset for å kunne komme med en studie, slik departementet hadde bedt om.[REMOVE]Fotnote: Statoil styreprotokoll, Møte med Industridepartementet 3. oktober 1973. https://media.digitalarkivet.no/view/22486/38

Uansett manglende forberedelser – Hauge fremførte sine synspunkter. Når det gjaldt utfordringen med å forene selskapets forretningsdrift med politisk og parlamentarisk kontroll, var det en utfordring som gjaldt ikke bare Statoil. Det var felles for alle statsaksjeselskapene.

Når det gjaldt spørsmålet om en fordelingsnøkkel for Statoils inntekter, mente Hauge at det var irrelevant på det nåværende tidspunkt. Det ville ta mange år før selskapet kom til å tjene penger. Utfordringen var å skape forståelse for at Statoil de nærmeste årene ville ha store utgifter som måtte finansieres ved statlige bevilgninger og lån.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Industriministeren lot seg ikke uten videre overbevise av Hauges argumenter. Han mente det var nødvendig å legge frem en melding om regelverk, og at spørsmålet om inntektsfordeling var reist og måtte behandles. Han sa at det var en utbredt oppfatning at det kunne være fare for at svære penger ville kunne gå utenom statens direkte kontroll og brukes av Statoil til investeringer i inn- og utland uten at staten fikk herredømme over dette.

Ny regjering – samme toner

Etter at regjeringen Bratteli (Ap) tiltrådte i oktober og Ingvald Ulveseth overtok som industriminister trodde nok Hauge at det ville være større likhet i oppfatningen av Statoils rolle i forhold til departementet enn under den borgerlige regjeringen. Arbeiderpartiet hadde tradisjonelt støttet opp om at Statoil skulle ha en fri og uavhengig stilling i forhold til staten. Men selv med Ulveseth som leder av Industridepartementet utviklet saken om regelverk seg videre, og situasjonen mellom også denne industriministeren og Statoil spisset seg til.

Uten at Hauge og Johnsen visste om det, hadde Skjåk Bræk før regjeringsskiftet nedsatt en departementsgruppe som utarbeidet utkast til regelverk for Statoil. Da Ulveseth overtok statsrådsstolen, ba han gruppen om å fortsette sitt arbeid og ferdigstille det innen 20. januar 1974. EMOVE]Fotnote: Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim, Fra vantro til overmot? (vol. 1). 1992: 308.

Utkastet til regelverk var klart innen fristen. Der ble det påpekt at Statoil ikke var et aksjeselskap drevet på ren forretningsmessig basis. Det skulle også være statens viktigste redskap for å gjennomføre regjeringens oljepolitikk innen ressurs- og miljøpolitikk, forsyningspolitikk, regionalpolitikk og økonomisk politikk.

En annen forskjell var at Statoils «kapitalbasis» var annerledes enn andre selskapers siden Statoil hadde fått overdratt enorme aktiva gjennom sin rett til deltagelse i utnyttelsen av petroleumsforekomster. Disse verdiene tilhørte den norske stat, og med den størrelsen og betydningen disse ressursene hadde, kunne ikke forvaltningen overlates til selskapets styre alene.[REMOVE]Fotnote: Smst..: 309.

Myndighetenes kontroll med selskapet måtte likevel skje innenfor aksjelovens rammer, fastslo gruppen. Generalforsamlingen, det vil si industriministeren, var høyeste myndighet i selskapet. Men når det bare var én generalforsamling i året, ga det minimal mulighet for å styre selskapet.

For å øke generalforsamlingens innflytelse foreslo gruppen kvartalsvise rapporter. Til ekstraordinær generalforsamling hvert år i november skulle det legges frem budsjett for neste driftsår. Flere spørsmål skulle alltid forelegges generalforsamlingen før styret kunne treffe noen beslutning:
a) Forslag til vesentlige endringer i det vedtatte budsjett
b) Forslag om å delta i eller kjøpe eller selge interesser i selskap
c) Forslag om å inngå viktige samarbeidsavtaler
d) Forslag om å delta i oljevirksomhet utenfor Norge
e) Forslag om å overta som operatør eller opprette operatørselskap
f) Forslag til viktige vedtak i andre selskap Statoil deltok i
g) Forslag til ethvert annet vedtak av vidtrekkende betydning for selskapets virksomhet[REMOVE]Fotnote: Smst..: 311.Ulveseth hadde nok bange anelser når det gjaldt denne rapporten. Var det å ta for hardt i? I stedet for å sende den til styret i Statoil for behandling, sendte han den underhånden til styreformann Jens Christian Hauge som straks viste den til Arve Johnsen.

En rasende styreleder

Hauge var ikke nådig i svaret som kom fra ham 24. januar 1974. Han var rasende og kalte forslaget fra utvalget den rene galimatias. Hauge og Johnsen hadde vært uvitende om at det i det hele tatt var nedsatt en komite til å arbeide med disse spørsmålene. De følte det som et bakholdsangrep på selskapet de var i ferd med å bygge opp.

Det var sterke ord, men det var også drastiske forslag som var lagt på bordet: Departementet, ikke styret, skulle ansette og avskjedige administrerende direktør. Departementet, ikke styret, skulle fastsette budsjetter og budsjettendringer. Departementet, ikke styret, skulle ha siste ord i valg av samarbeidspartnere og utforming av forretningsavtaler.[REMOVE]Fotnote: Njølstad, Olav, Jens Chr. Hauge – fullt og helt, 2008: 638.

Hauge hadde liten tro på at departementet hadde kompetanse til dette, eller at det i det hele tatt var departementale oppgaver.

«Kvintessensen er etter mitt skjønn at departementet skal omgjøre Stortingets vedtak om opprettelse av et selvstendig statsselskap som skal ivareta statens interesser og føre Statoil over til å være et kamuflert departementskontor eller et direktorat med begrensede fullmakter som handler på departementets vegne», skrev Hauge.[REMOVE]Fotnote: Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim., Fra vantro til overmot? (Vol. 1) 1992: 311.

Statoils første vedtekter som var vedtatt på generalforsamlingen i september 1972 var utarbeidet med tanke på at selskapet skulle ha en vid ramme slik at selskapet kunne konkurrere på lik linje med de andre oljeselskapene. Formålsparagrafen lød:

«Den norsk stats oljeselskap A/S har til formål selv, eller gjennom deltagelse i andre selskaper å drive undersøkelser etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter, og annen virksomhet som står i naturlig forbindelse med dette.»

For Hauge og Johnsen var det av avgjørende betydning å beholde formålsparagrafen uendret. En innsnevring ville gjøre Statoil til et annenrangs oljeselskap.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen: Statoil-år, (1988): 106. For å gjøre dette ekstra tydelig for Ulveseth, avsluttet Hauge brevet med følgende kraftsalve:

«Jeg har villet gjøre disse refleksjoner umiddelbart for at det ikke skal være noen tvil om mitt syn på saken. Forslaget fra gruppen er komplett uegnet som grunnlag for en alvorlig drøftelse om Statoils vedtekter og om den konstitusjonelle kontroll.»[REMOVE]Fotnote: Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim, Fra vantro til overmot?, 1992: 312.

Den arrogante tonen i brevet var ikke så velegnet for videre dialog. Etter diskusjon i styret 25. februar var det enighet om at Hauge skulle utarbeide et eget utkast til neste styremøte. Det ble kompromiss. I motsetning til arbeidsgruppen foreslo han blant annet at administrerende direktør skulle utnevnes av styret og ikke av departementet. Forslaget om en egen generalforsamling om høsten med fremleggelse av budsjett var sløyfet.

På styremøtet 6. februar sluttet et enstemmig styre seg til Hauges reviderte vedtektsforslag. To av medlemmene, begge fra Høyre, Vidkunn Hveding og Per Mauritz Hansen, markerte sin uenighet med å få protokollført visse tilleggsmerknader – i realiteten en kamuflert dissens. Her tok de til orde for å styrke kommunikasjonen mellom departement og styret gjennom hyppigere møter.[REMOVE]Fotnote: Njølstad, Olav, Jens Chr. Hauge – fullt og helt, 2008: 639.

Budsjett eller planer?

Til syvende og sist var det Stortinget som skulle ta stilling til reglene for Statoils handlingsrom. Departementet gikk enda en runde og utarbeidet et nytt utkast etter at alle innspill som ble fremlagt i Stortingsmelding nr. 30 den 15. mars 1974, var kommet på bordet.

I begrunnelsen for en sterkere parlamentarisk kontroll av Statoil ble det lagt vekt på den sterke veksten Statoil var inne i, og at selskapet som et integrert oljeselskap allerede var i ferd med å utvikle datterselskaper (ved rørledningsselskapene). Når dette fortsatte på andre fronter, ville selskapet nærme seg en konsernstruktur. Da var det enda mer nødvendig å avklare forholdet mellom departement og selskap, enn om det bare hadde dreid seg om ett enkelt statsselskap.

Stortingsmeldingen viste at Hauge hadde fått gjennomslag på noen punkter. Blant annet var det i paragraf 6 foreslått at det var styret som skulle ansette direktør – ikke departementet.

Spørsmålet det var mest uenighet om gjaldt om styret skulle legge frem budsjett for generalforsamlingen slik Industridepartementet hadde gått inn for. I stortingsmeldingens paragraf 10 var det foreslått å lempe på dette. I tråd med Hauges forslag var ordet budsjett endret til planer.

Forslaget gikk ut på at styret skulle forelegge for generalforsamlingen, ordinær eller ekstraordinær, alle saker som måtte antas å ha politiske eller prinsipielle sider av betydning. Blant annet planer for kommende år med økonomiske oversikter, og samarbeidsplaner med andre selskaper.[REMOVE]Fotnote: Stortingsforhandlinger, innbundet utgave 1973/74, Volum 118, nr. 3c: 638.

Stortinget bestemmer regelverket

Da saken kom opp i Stortinget 11. juni 1974, hadde de borgerlige partiene med Høyre i spissen forberedt et nytt forslag. I praksis ville det pålegge Statoil å legge fram sitt budsjett for Stortinget via generalforsamlingen.

I Aftenposten ble det spekulert i at Industriministeren nå ville lide nederlag og det ville gå mot regjeringskrise. De borgerlige partiene hadde ikke flertall, likevel var det i Arbeiderpartiet en viss bekymring for at representantene fra Sosialistisk Valgforbund (SV) ville stemme for forslaget. SVs Reidar Larsen hadde nemlig tatt til orde for et lignende standpunkt.

I denne situasjonen tok Arbeiderpartiets parlamentariske leder Odvar Nordli kontakt med KrFs formann Lars Korvald.[REMOVE]Fotnote: Njølstad, Olav, Jens Chr. Hauge – fullt og helt, 2008: 640. Sammen utarbeidet de et kompromiss – i Statoil straks kalt Norvald – som byttet ut ordet budsjetter med økonomiske oversikter:

Stortinget anmoder regjeringen om å legge fram en særskilt årlig melding med hovedtrekkene i Statoils planer og prosjekter med økonomiske oversikter og andre saker av vesentlig prinsipiell eller politisk betydning.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Forslaget hadde støtte også fra Venstre og ble fremsatt av Hallvard Eika (V) på vegne av samtlige medlemmer av Industrikomiteen – unntatt Reidar Larsen. Det ble en seks timer lang debatt i Stortinget før saken endelig ble avgjort.

Gunnar Berge som representerte Arbeiderpartiet, argumenterte sterkt for at Statoil måtte bli det viktigste instrumentet for å sette ut i livet oljepolitikken som Stortinget hadde trukket opp. Han syntes det var merkelig at Høyre var det partiet som ville gå lengst i å forlange at Stortinget skulle stå for den detaljerte forretningsmessige styring av Statoil. Dette sto i sterk kontrast til hva Høyre ellers mente om hvordan en bedrift skulle kunne fungere effektivt. Han mistenkte Høyre for ikke å ønske at Statoil skulle bli så effektivt som mulig for ivaretakelse av statens interesser i denne sektoren.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis, 12.06.1974, «Statoil må prioriteres».

Som ved tidligere stortingsdebatter om Statoil endte det med bred enighet. Like før midnatt tirsdag 11. juni gikk et flertall på 119 mot 18 stemmer inn for vedtaket om at regjeringen skulle presentere en årlig melding som nevnt ovenfor – ofte kalt paragraf 10-planen.

Behandlingen av saken i Stortinget ble innkassert som en seier for arbeiderpartiregjeringen som tross alt var i mindretall. Til tross for Høyres ønske om sterkere statlig kontroll av Statoil hadde et nesten samlet storting vedtatt at tidligere hovedretningslinjer for selskapet skulle bestå.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis, 12.06.1974, «Seier for regjeringen».

Statoils direktør, Arve Johnsen, var fornøyd med at ordet budsjett var tatt ut av flertallsvedtaket. Det var det viktigste.

Kåre Willoch fra Høyre var delvis fornøyd. Vedtaket gjorde at Statoil i hvert fall ikke kunne sette i verk prosjekter av betydning uten at de først hadde vært nevnt for Stortinget slik at det kunne ta stilling til dem. Statoils disposisjoner var dermed til en viss grad underlagt parlamentarisk kontroll. Helt tilfreds var likevel ikke Høyre. Internt i partiet bredte det seg en følelse av å ha tapt et viktig slag, ifølge historiker Tore Jørgen Hanisch.[REMOVE]Fotnote: Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim, Fra vantro til overmot?, 1992: 315–318.

Verdt å merke seg fra denne stortingsdebatten var at Reidar Larsen kom med et annet forslag som det var enighet om. Det var å be regjeringen utrede spørsmålet om å opprette et eget olje- og energidepartement. Alle så hvor mye og hvor raskt utviklingen skjedde innen oljevirksomheten i Norge. Det var behov for et eget departement til å ta seg av disse sakene. Som et resultat av dette ble Olje- og energidepartementet opprettet i 1978.