Statfjord tildeles

I 1972 hadde Stortinget besluttet at det var ønskelig med størst mulig statsdeltakelse gjennom statsoljeselskapet. Samtidig var departementet klar på at en utbygging krevde en erfaren operatør, særlig for de norske Brent-blokkene. Fra departementets side var det på ingen måte aktuelt å gi statsoljeselskapet dette oppdraget.

Når det gjaldt produksjonsplanene for Brent-feltet på britisk side, ga britiske myndigheter klar beskjed om at kartlegging av de norske Brent-blokkene hastet og statsoljeselskapet var ikke modent for en så krevende oppgave ennå.

Den som fikk ansvaret for å gjennomføre forhandlingene av blokkene på norsk side, var Karl-Edwin Manshaus. Manshaus hadde arbeidet i statsforvaltningen i en årrekke. De første årene arbeidet han som jurist i industridepartementets oljeavdeling med utformingen av lovverk for petroleumsvirksomheten. Han spilte også en sentral rolle i etableringen av Statoil og ved opprettelsen av Oljedirektoratet.

I 1973 satte han i gang forhandlingene om «hjemmebrentblokkene». Forhandlingene varte i flere uker. Det var mange hensyn å ta. Manshaus ønsket å få norske deltakere inn i lisensene og sørge for ringvirkninger i norsk industri. Det innebar at Statoil skulle få en stor andel og samtidig slippe å betale letekostnader. Samtidig var det et ønske om å få en erfaren og kapitalsterk operatør. Operatøren eller andre private, utenlandske selskap måtte ikke bli for dominerende.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, A. (2020). Giganten: Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge. Oslo: Kagge forlag. s. 61 Manshaus skulle også sørge for at Statoil kom godt ut av forhandlingene med det kommende operatørselskapet.

Shell og Esso, som hadde lisens på Brent-blokken på britisk side, var ikke lengre aktuelle som operatør. Deres ønske om kontroll av feltet på begge sider av midtlinjen forsvant. Faren for at operatørene av Brent-blokkene kunne tukle med fordelingsnøkkelen for å unngå å skatte til Norge ble vurdert som for stor. Det ble uttrykt bekymring for at internasjonale oljeselskap med reservoar på britisk side ville drenere olje fra norsk side av grensen inn på norsk område hvis ikke norske myndigheter passet på.

Manshaus tilbød Shell og Esso ti prosent hver av lisensen.

Det amerikanske oljeselskapet Chevron ble tidlig i forhandlingene forespeilet å være operatør for feltet, og ble tilbudt en andel på 15 prosent. Selskapet var imidlertid ikke fornøyd med betingelsene som myndighetene stilte.

Reaksjonen på dette fra departementets side viste tydelig hvilken privilegert forhandlingssituasjon det befant seg i. Fremfor å gå i videre forhandlinger med Chevron, sendte departementet ganske enkelt tilbudet videre til neste aktuelle kandidat.

Fra i tidligere konsesjonsrunder hvor departementet hadde måttet tilpasse seg de multinasjonale oljeselskapenes spilleregler, kunne departementet nå, i realiteten spille selskapene ut mot hverandre. Den som ikke godtok betingelsene, ble fort sittende igjen uten eierandeler. Til slutt endte Mobil opp med å godta de samme betingelsene som Chevron ble tilbudt, og tok på seg operatøransvaret. Blant kravene som ble stilt til Mobil var å overføre kunnskap og kompetanse til Statoil gjennom aktiv opplæringsvirksomhet.

I slutten av juni ble de siste forhandlingene med Mobil gjennomført. Da deltok også Arve Johnsen for statsoljeselskapet.

Manshaus stilte nå et nytt krav. Statsoljeselskapet måtte få en opsjon på overtakelse av operatørskapet ti år etter et eventuelt drivverdig funn. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, ga Mobil etter. Blokkene 33/9 og 33/12 var for attraktive til å gi slipp på. Mobil hadde vel innerst inne ingen tro på at Statoil ville være i stand til å overta som operatør etter bare ti år.

Resultatet ble at Statoil fikk 50 prosent, Mobil fikk en eierandel 15 prosent og operatørskapet, mens Esso, Shell og Conoco fikk ti prosent hver. I tillegg fikk fire andre selskap mindre andeler.[REMOVE]Fotnote: Saga Petroleum 1,875 % og Texas Eastern Norwegian Inc., Amoco Norway og Amerada Hess Norway 1, 0416 % hver.

Resultater av tredje konsesjonsrunde

Parallelt med forhandlingene om de norske Brent-blokkene startet en tredje konsesjonsrunden på norsk sokkel. Den tredje konsesjonsrunden, som startet med utlysningen sommeren 1973, strakk seg i realiteten helt frem til 1977. 32 blokker ble utlyst, mens ni nøkkelblokker ble holdt tilbake, blant annet i påvente av en plan fra Statoil om hvordan disse skulle utnyttes best. Betingelsene som var forhandlet frem under tildelingen av Statfjord-feltet ble satt som standard, og representerte på mange måter de nye spillereglene. Spørsmålet var ikke lenger om det var mulig med statlig deltakelse gjennom eierandeler til statsoljeselskapet, men hvor stort engasjement skulle være.

Stortingsmelding 30 (1973-74) utdypet de politiske målsetningene med statsdeltakelsen. Hensikten ble oppgitt å være todelt. Statsdeltakelse ga muligheter for ytterligere inntekter for staten utover bare å heve skatter og avgifter fra virksomheten. Statsdeltakelsen ga også bedre anledning til å påvirke beslutningene til rettighetshaverne etter at konsesjonen var gitt.

Totalt ble det dermed i tredje konsesjonsrunde tildelt 12 utvinningstillatelser for 20 blokker hvor statsoljeselskapet, som i 1974 tok navnet Statoil, ble tilgodesett med minst 50 prosent eierandel i alle tillatelsene. I enkelte avtaler var det i tillegg introdusert en glideskala som kunne gi selskapet opptil 80 prosent andel.

I de fleste tillatelsene ble det også satt som betingelse at Statoil kunne overta operatøransvaret etter åtte år, mens selskapet samtidig fikk sine leteutgifter dekket av de andre rettighetshaverne.

Praksisen med å gi Statoil 50 prosent eller større eierskap i blokkene som ble tildelt i konsesjonsrundene fortsatte. I 1977 var turen kommet til gullblokken – 34/10. Her inntok Arve Johnsen og Statoil et av sine absolutte høydedrag da selskapet fikk hele 85 prosent eierskap og ble utpekt som operatør. Statoil manifesterte gjennom denne tildelingen sin privilegerte stilling.