Starten på noe stort – Statfjordfunnet

Det er geologisk flaks at det finnes olje og gass på norsk sokkel, men det er ikke flaks som gjør at den blir funnet. Det var store forventninger og kamp om posisjonene når blokkene på grensen til Storbritannia skulle tildeles. Mobil vant kampen om operatørskap og var ansvarlige da det som fortsatt er norsk sokkels største oljefelt ble funnet, mens Statoil opprinnelig var partner i det som skulle bli en bærebjelke for selskapet.

Av Björn Lindberg, Norsk Oljemuseum

- Statfjord. Foto: ukjent/Norsk Oljemuseum

Helt siden Brent-funnet på britisk sokkel i 1971 hadde de tilgrensende blokkene 33/9 og 33/12 på norsk side vært ettertraktet og omsøkt av flere store internasjonale selskap. Allerede i februar 1972 søkte Shell og Esso om blokkene, og avslaget de fikk av norske myndigheter var ikke mer avskrekkende enn at de søkte igjen ett år senere, da med 19 andre selskap i hælene. Muligheten for at feltet strakte seg inn på norsk side («Hjemme-Brent»), og sannsynligheten for å finne olje, var pådrivere for en rask avklaring både for politikere og industri.

Norske myndigheter holdt tilbake utvalgte blokker, spesielt i grenseområdene, og etter dragkamper og posisjonering ble blokkene 33/9 og 33/12 tildelt i august 1973 utenom vanlig konsesjonsrunde. Etter forhandlinger med flere aktuelle selskap ble amerikanske Mobil operatør og fikk 15 prosent eierandel, mens Statoil som partner fikk hele 50 prosent. Shell, Esso og Conoco fikk 10 prosent hver, mens den såkalte Saga/Amocogruppen fikk 5 prosent.[REMOVE]Fotnote: Fra vantro til overmot, Hanisch & Nerheim. Norsk Petroleumsforening 1992. Et viktig vilkår som Mobil måtte akseptere var at Statoil fikk opsjon på overtagelse av operatørrollen ti år etter at feltet eventuelt ble erklært drivverdig.

Rigghavari og dårlig vær

Testing av den første oljen fra Statfjordfeltet om bord i Waage Drill I i april 1974. Foto: Mobil

Allerede 6. september 1973 ble det første lisensmøtet for å drøfte seismiske tolkninger av området avholdt, og i et nytt møte 16. oktober ble borelokasjonen bestemt. Mobil hadde i forhandlinger lovet Industridepartementet å starte boring ca. 1. november, og dermed var tiden knapp.[REMOVE]Fotnote: Fra vantro til overmot, Hanisch & Nerheim. Norsk Petroleumsforening 1992. Den opprinnelige planen til Mobil var å bruke den nye «Transocean 3», men riggen ble forsinket og var ikke godkjent av norske myndigheter. «Transocean 3» hadde ikke hell og lykke med seg, og havarerte allerede før den hadde boret en eneste brønn. Dramatisk nok drev den etter havariet ukontrollert mot installasjoner på Friggfeltet, og myndighetene forberedte seg på å bombe den for å avverge skade – noe som ikke ble nødvendig.[REMOVE]Fotnote: Dråper av svart gull. Bjørn Vidar Lerøen. Statoil 1992.

Mobil vendte seg mot vest og en ny halvt nedsenkbar rigg. «Waage Drill I» ble bygd i New Orleans og levert til KS Waage Drilling A/S i 1973. På reisen over Atlanterhavet var Torbjørn Aakra med som sveiser, og som tidsfordriv sveiset han sammen en skulptur av toppen av en surstofflaske og deler av et rør. Lite visste han, eller noen andre, at «Waage Drill I» var på vei til å gjøre funnet av Norges største oljefelt som etter hvert skulle få navnet Statfjord.

Skulpturen som er utformet som en dykkerhjelm ble laget på overfarten fra USA til Norge i forbindelse med henting av leteriggen Waage Drill I som fant den første oljen på Statfjordfeltet. Foto: Norsk Oljemuseum

Den 1. desember 1973 ble brønnen 33/12-1 påbegynt (33/12-1 : kvadrant 33, blokk 12, brønn nummer 1) kun noen hundre meter fra grensen til Storbritannia. Grunnet dårlig vær, innkjøring av nytt mannskap og ny rigg tok det tid før målet ble nådd. Hele 47 dager gikk med til tekniske problemer og «WOW» – waiting on weather, hvilket innebærer at det ikke bores grunnet dårlige værforhold. Allerede på vei ned, i lagene over det som var forventet å være reservoaret, kom tegn på at det kunne finnes noe lenger nede i undergrunnen. Til slutt kom borekronen ned i den såkalte Brent-gruppen som her befant seg 2409 meter under havnivå og var full av olje. Kjerneprøver ble tatt og såkalte produksjonstester ble gjennomført for å kunne si noe om egenskapene til både olje og reservoar.

Krigsdans

«Olje på dekk» er det håndfaste beviset på det som har blitt planlagt, forventet, håpet på og kanskje til og med drømt om. Derfor kan man forstå geologene fra Mobil som ble «egget til den reneste krigsdansen i pur glede» ved synet av oljen.[REMOVE]Fotnote: Verdens Gang 6.12.1994. Tonen var mer sober i teleksen fra Mobil til Oljedirektoratet som annonserte et «oppmuntrende funn av hydrokarboner i den første letebrønnen i blokk 33/12».[REMOVE]Fotnote: https://statfjord.industriminne.no/nb/2017/09/22/statfjord-pavist/.

Statoils letesjef Phil Halstead var også nøktern: «Det er også stort, selv om det ikke er blant de aller største i Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 8. mars 1974 «Brent-funnet er av stor betydning»

Stavanger Aftenblad hadde tydeligvis gode kontakter, for de fikk opplyst at grunnet reservoarbergarten av jura-alder ville oljen være lettere å produsere enn Ekofisk, og det som fortsatt ble kalt for Brent-feltet kunne være større enn Ekofisk.

Statfjord inneholder olje og assosiert gass i sandstein av jura-alder med svært god reservoarkvalitet. Reservoarene ligger på 2500-3000 meters dyp i en stor forkastningsblokk med fall mot vest og i mange mindre forkastningsblokker langs den østlige flanken.[REMOVE]Fotnote: https://factpages.npd.no/nb-no/field/pageview/all/43658

For å kunne si noe om den samlede mengden olje i et funn er det viktig å finne overgangen mellom olje og vann, «kontakten». Denne ble ikke funnet i den første brønnen ettersom hele reservoarseksjonen var fylt med olje, og det var derfor et behov for avgrensningsbrønner. Allerede før den første letebrønnen var avsluttet, ble den neste påbegynt. Riggen Nordskald startet boringen i naboblokken (33/9) 2. april 1974, og deretter gikk det slag i slag. I løpet av 1974 ble ytterligere to brønner boret i blokk 33/9, og enda en brønn i 33/12. Til sammen ble det boret ni vellykkede letebrønner med funn av olje. Jørund E. Karlsen som jobbet om bord i «Norskald» uttalte senere: «Vi hadde nok med å flytte oss fra brønn til brønn den første tiden. Overalt fant vi olje. Vi boret ikke et eneste tørt hull».[REMOVE]Fotnote: Gjengitt i Dråper av svart gull. Bjørn Vidar Lerøen. Statoil 1992.

Det viste seg raskt at det nye funnet ikke hang sammen med Brent, men at også dette feltet strakte seg over på britisk side.

Nummer og navn

Det er ikke lett å estimere størrelsen på et funn basert på seismikk og noen «nålestikk», om enn aldri så dyre. Tenk deg at du skal mene noe om et område på størrelse med 1500 fotballbaner basert på ni små hull! I tilfellet med Statfjord var det likevel åpenbart at det fantes enorme mengder olje der i et godt reservoar, og allerede 7. august 1974 ble funnet erklært drivverdig med et estimat på 1,88 milliarder fat utvinnbar olje. Før året var omme var dette oppjustert til 3 milliarder fat. I desember 2020 er det gjeldende ressursanslaget fra Oljedirektoratet 3,64 milliarder fat olje. Altså nesten 600 milliarder liter!

I en sak til styret i mai 1974 foreslo Statoil-direktør Arve Johnsen at det skulle tas i bruk navn etter norske oppdagelsesreisende på Statoils felter. Brentfeltet skulle gis navnet «Nansen-feltet», og kommende felt kunne bære navn som Foyn, Sars, Amundsen, Sverdrup etc. Styret var imidlertid ikke fornøyd med dette forslaget, og ba om alternativer. På et styremøte i august kom forslaget om å bruke navn med «Stat» som prefiks og et suffiks med basis i norsk topografi, noe som ble bedre mottatt.[REMOVE]Fotnote: Notat til styret, dok. 48/742. august 1974.

I en pressemelding datert 29. august meddeles det at feltet er gitt navnet Statfjord, noe som etter hvert viste seg å bli det eneste navnet med Stat-prefikset.