Slik havnet gullblokken hos Statoil

Statoil hadde i 1977 manifestert seg som et privilegert selskap. Selskapet har fått tildelt halve Statfjord utenom ordinær tildeling og var i 1977 godt i gang, sammen med operatør Mobil, med å planlegge og bygge ut feltet. Statoil satt på dette tidspunkt med halvparten i det største oljefeltet som var funnet på norsk sokkel og ble lært opp i en stor og komplisert feltutbygging av et multinasjonalt oljeselskap med mye erfaring.

Statoil var klar for nye oppgaver, helst en stor operatøroppgave, og øverst på ønskelisten sto blokk 34/10. Men som alltid når det gjaldt Statoils stilling, makt og styrke kom det til politiske dragkamper. Så også i kampen om gullblokken.

Ønskelisten

I forbindelse med tredje konsesjonsrunde[REMOVE]Fotnote: Konsesjonsrunde er et uttrykk brukt om en samlet utdeling av utvinningstillatelser til oljeselskaper for leting etter og produksjon av petroleum på norsk kontinentalsokkel. hadde departementet spurt Statoil om å sette opp en liste over hvilke blokker de mente staten gjennom Statoil burde ta kontroll over. Industridepartementet hadde allerede i 1970 bestemt at det skulle holdes av en rekke nøkkelblokker som senere kunne utvinnes i statlig regi.[REMOVE]Fotnote: Industri- og håndverksdepartementet. (1970). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 95(1969/70), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Industri- og håndverksdepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1969-70&paid=3&wid=d&psid=DIVL896 Hensikten var å reservere spesielt interessante områder av norsk kontinentalsokkel for større grad av statlig og nasjonal utnyttelse enn hva som inntil da hadde vært oppnådd gjennom konsesjoner.

I de to første konsesjonsrundene var de utenlandske selskapene i praksis mer og mindre enerådende. De fikk operatørskap og eierandeler og bestemte i stor utstrekning betingelsene for konsesjon, selv om myndighetene i ettertid forhandlet seg fram til en viss statsdeltakelse.

Blokker som ble reservert hadde enten stort potensiale, var grenseblokker eller blokker som lå tett inntil kjente funn.

Nøkkelblokker

Da utlysningen til tredje konsesjonsrunde ble lansert i juni 1973, var spørsmålet om nøkkelblokker mer konkretisert og departementet bestemte at antall blokker som skulle reserveres for utnyttelse i statlig regi, skulle reduseres.

I kunngjøringene ble følgende ni blokker som lå langs grensen mot Storbritannia og i grenseområdenes umiddelbare nærhet bestemt holdt tilbake:

1/2, 1/9, 24/3, 24/6, 24/11, 24/12, 25/7, 34/7 og 34/10.

Statoil fikk samme høst forespørsel om å legge fram en samlet plan for mest hensiktsmessig utnyttelse av disse. For Statoil var dette et særs viktig, men også omfattende og tidkrevende arbeid. I januar 1974 var hovedanalysen klar og en 60 siders rapport kunne overleveres departementet.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom oljen, gassen og petrokronene. s. 135

Statoil hadde fått fritt spillerom i utførelsen av kartleggingen og hadde i løpet av høsten 1973 møter med alle selskaper og grupper som hadde uttrykt interesse for å samarbeide med Statoil om utnyttelse av nøkkelblokkene. Som resultat av møtene fikk selskapet betydelige mengder geologiske og geofysiske data. Samtalene bekreftet også selskapets antakelse om at blokkene 34/7 og 34/10 var av spesiell interesse.

34/7 ble senere tildelt Saga Petroleum og inneholder blant annet Snorre-feltet.

Blokk 34/10 hadde vært selskapets førstevalg siden høsten 1973. Den skulle etter hvert bli selskapets første utbyggingsoppgave, første feltutbygging på norsk sokkel med nasjonalt selskap i førersete og det skulle komme til å prege Statoils utvikling – og den teknologiske utviklingen på norsk sokkel.

I notat til styret 8. februar 1974 beskrev direktør Arve Johnsen hvordan han så for seg at nøkkelblokkene burde forvaltes.[REMOVE]Fotnote: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Abb/L0002: Styremøter Statoil, 1974. Notat til styre. Dok.nr. 69/74. (1974. 10. oktober). Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60034662000735 Det burde planlegges for en trinnvis utnyttelse av blokkene i henhold til Stortingets forutsetning om at det skulle holdes et moderat tempo i oljeproduksjonen og for å gi statsselskapet tid til å ta hånd om tildelingene og for å tilpasse seg.[REMOVE]Fotnote: Norges Industridepartement. Virksomheten på den norske kontinentalsokkelen m.v. (Vol. Nr 30 (1973-74), St.meld. (1974). Oslo: Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1969-70&paid=3&wid=d&psid=DIVL896

Statoil måtte også ta høyde for departementets forutsetning om at de to andre norske oljeselskapene, Norsk Hydro og Saga Petroleum, skulle involveres i en av blokkene.

Andre prinsipielle faktorer som lå til grunn for Statoils prioritering var at den norske stat gjennom Statoil skulle få best mulig avkastning av nøkkelblokkene. Organiseringen av utbygging og produksjon skulle sikre størst mulig del av verdien av oljen og gassen.

Det var et uttalt politisk mål at Norge skulle bli en selvstendig og uavhengig oljenasjon, og for å oppnå det var opparbeiding av nasjonal teknologisk kompetanse sentralt. For Statoil som selskap var målet å bli et teknologisk kompetent, operativt selskap. Gjennom utbygging av Statfjordfeltet hadde selskapet gradvis bygget ut en skyggeorganisasjon, og ansatt en rekke fagpersoner. Skulle det inngås avtaler med utenlandske selskap måtte det fortsatt ligge inne krav om at Statoil skulle få lære av deres kompetanse og ekspertise. Statoil skulle kunne overta operatøransvar på nøkkelblokkene i løpet av rimelig kort tid, uten at rimelig ble nærmere definert. En annen side av den styrte fornorskingen var styrking av norsk landindustri, gjennom at Statoils operative virksomhet sørget for nødvendig forsyning av petroleum.[REMOVE]Fotnote: Brev til Det kgl. Departement for Industri og Håndverk, fra Statoil. (1974. 8. februar). Signert styreformann Jens Chr. Hauge. SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Abb/L0002: Styremøter Statoil, 1974. Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60034662000739

Statoils kriterier for valg av prioritert nøkkelblokk var at feltet måtte inneholde olje, det måtte være stort og det måtte ligge på et vanndyp som var overkommelig ut fra den tidens tilgjengelige teknologi. Flere blokkker hadde blitt vurdert og sett på som lovende; 30/6 (Oseberg), 34/7 (Snorre), 34/8 (Visund) og 34/10 (Gullfaks). 34/10 tilfredsstilte alle tre kriterier. Blokk 34/7 lå på et stort vanndyp og var avhengig av teknologiske nyvinninger for å kunne utvinnes, at og blokk 30/6 ble vurdert til å kunne inneholde mer gass enn olje.

34/10 bar preg av å ha en komplisert geologi, det var oppsprukket og med mange forkastninger. Men nettopp det ga en unik mulighet til å utvikle Statoil i retning målet – et teknologisk kompetent, teknologidrevet selskap.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2006). 34/10: Olje på norsk: En historie om dristighet. Stavanger: Statoil. s. 58

Statoils endelige prioritering viste blokk 34/10 på topp, med 34/7 på andreplass.

Statoil foreslo at blokk 1/9 som kom lengre ned på listen burde utnyttes i samarbeid med en utenlandsk partner. Et funn i 1/9 ville kunne gi Statoil betydelige inntekter på et relativt tidlig tidspunkt siden den lå opp mot Ekofiskfeltet og at eksisterende anlegg derfor kunne benyttes. Blokken ble tildelt 27. august 1976 med Statoil som operatør og inneholdt det skulle bli selskapets første funn. Feltet fikk navnet Tommeliten Alpha.

Resten av blokkene så ikke Statoil for seg at ble gjort noe med i denne runden.

Fjerde konsesjonsrunde

I 1977 var det på tide med en ny tildelingsrunde. Den norske økonomien viste stagnasjon og aktiviteten i Nordsjøen var dalende. Resultatene fra boringene på blokkene som ble tildelt i 1974 og 1975 viste stort sett negative resultater og tildeling av nye blokker ville kunne bidra til å opprettholde letevirksomheten.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1977). Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boring etter petroleum i statlig regi. (Vol. Nr 142 (1972/73), St.prp. Oslo: Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=2&wid=b&psid=DIVL400. s 3 Aktiviteten måtte ikke reduseres hvis samfunnet ønsket å opprettholde en positiv virkning av oljevirksomheten, særlig for den hardt prøvede verftsindustrien.

Den beste måten å motvirke stagnasjon og nedgang i aktiviteten var nye tildelinger. I første omgang skulle det tildeles et mindre antall blokker, anslagsvis fem til seks. Ut fra resultatene fra boringen i disse blokkene ville departementet bestemme om flere blokker skulle tildeles.[REMOVE]Fotnote: Stortingsproposisjon 142 som ble lagt fram for kongen i statsråd 25. mars 1977. Industridepartementet St. Prp. Nr. 142 (1976—77) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boringer etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=2&wid=b&psid=DIVL400 Prinsippet om at Statoil skulle ha minst 50 prosent eierskap i alle blokker som ble tildelt, ble videreført. Det var nedfelt ved konsesjonsrunden i 1974. Prosentandel kunne også økes om det ble gjort kommersielle funn.

Blokk 34/10, som nå hadde fått tilnavnet Gullblokken, var blitt gjenstand for særlig stor oppmerksomhet. Det var ikke bare Statoil som var interessert i den, hele 19 av verdens ledende oljeselskap meldte sin interesse. Blokken ble ansett for å være av en slik potensiell verdi at særskilte hensyn måtte bli tatt, og myndigheten bestemte seg for å dele den ut i forkant av konsesjonsrunden. Arbeiderpartiet var i regjering og partiet, sammen med fagbevegelsen, jobbet hardt for at Statoil skulle få 100 prosent eierskap til gullblokken.

Stortingsproposisjon 142 (1976-77) anbefalte departementet at 34/10 ble tildelt utenom konsesjonsrunde slik det også var gjort med Statfjord og at den utelukkende ble tildelt Statoil.

En utblåsning på Ekofiskfeltet skulle sette kjepper i hjulene for den planen. Den 22. april 1977. én måned etter at stortingsproposisjon ble signert av kongen i statsråd, sprutet oljen ukontrollert ut fra Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Episoden medførte spørsmål om sikkerhetene offshore. Var sikkerheten god nok og hadde egentlig norske myndigheter god nok kontroll? Og hva med oljevernberedskapen? Bravo-utblåsningen viste med all tydelighet at norske myndigheter ble tatt på sengen og beredskapen var langt under pari.[REMOVE]Fotnote: Meyer, J. (1977). Ukontrollert utblåsing på Bravo 22. april 1977 (Vol. NOU 1977:47, Norges offentlige utredninger (tidsskrift: trykt utg.)). Oslo: Universitetsforlaget. Granskningskommisjonens rapport ble avgitt Justisdepartementet 10. oktober 1977. Etter et føre-var prinsipp ble alle tildelinger og konsesjoner besluttet utsatt til en gransking av ulykken var gjennomført. Stortingsproposisjonen 142 ble dermed ikke stortingsbehandlet og tildelingene ajournert.

Departementet fortsatte likevel arbeidet og i desember 1977 ble en ny proposisjon lagt fram. På de fleste punkt var den i overenstemmelse med den opprinnelige proposisjonen fra mars samme år, men for Statoils del var det kommet inn en signifikant endring. Fra at blokk 34/10 skulle tildeles Statoil alene, ble det nå foreslått at blokken ble delt mellom de tre norske oljeselskapene, Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum.

I Industridepartementets proposisjon nummer 72 (1977-78) står det at «[…] deltakelse i en relativt prospektiv blokk vil være hensiktsmessig for at Hydro og Saga skal kunne bidra til at de mange oppgaver som vi står foran innenfor oljevirksomheten blir løst på den måte Stortinget har forutsatt.»[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet st. Prp. Nr. 72 (1977—78) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boringer etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=2&wid=a&psid=DIVL895

Det ble videre understreket at blokken ble ansett for å være såpass lovende at den hadde potensialet til å: «[…] fremme det organisatoriske og økonomiske grunnlag for utvikling av og samarbeidet innen norsk oljeindustri og derved opprettholde og trygge et norsk oljemiljø.»

Forslaget viste en fortsatt favoriseringen av norske aktørene på bekostning av utenlandske oljeselskap. Fornorskningslinjens hovedmål var å skape et bredt norsk oljemiljø som skulle gjøre Norge mindre avhengig av utenlandsk kompetanse og kapital. Hovedrollen ble gitt til Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum fikk viktige biroller.

Statoil hadde på sine fem år opparbeidet seg en sterkere og sterkere stilling. Nå skulle Norsk Hydro og Saga Petroleum opp og fram. Departementet foreslo at de to selskapene skulle bli tildelt en fem prosents andel hver, mens resten skulle gå til Statoil. Fortsatt skulle Statoil prioriteres og i forslaget lå det at Hydro og Saga skulle betale ti prosent hver av leteutgiftene, doblet så mye som de fikk i eierandel.

Alle de norske selskapene skulle gjennom avtalen få en sterkere posisjon på norsk sokkel. Utenlandske selskap ble ikke tiltenkt noen rolle i 34/10. Det tyder på at deres kapital og kompetanse ikke lenger var like viktig for utviklingen på norsk sokkel. Den tidligere bekymringen for konsekvensene om utenlandske selskap skulle trekke seg ut og flytte sin aktivitet til et annet sted, så ikke ut til å uroe politikerne. I kontrast til tidligere politiske signal mente departementet nå at de utenlandske oljeselskapene fint kunne flytte aktiviteten sin utenlands om de ble tildelt mindre oppgaver. Det var ikke en mulighet Hydro og Saga hadde, og nye oppdrag på norsk sokkel ville utgjøre det videre eksistensgrunnlaget til disse selskapene. Om Hydro og Saga ble tildelt færre oppgaver ville det bli vanskeligere for dem å holde på den opparbeidede ekspertisen sin.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet st. Prp. Nr. 72 (1977—78) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om horinger etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=2&wid=a&psid=DIVL895. s 10

Utenlandske selskap reagerte på innstillingen med frykt for at dette var opptakten til en fullstendig nasjonalisering av norsk sokkel, mens Hydro var i sjokk over at de bare fikk en så liten flik.

Regjeringen ble satt under press fra alle kanter. Fra Hydro, fra LO og fra de borgerlige partiene. Hydro ville selvsagt ha en del av den beste blokken på sokkelen. LO, og særlig LO-medlemmer ansatt ved Hydros anlegg tok også til orde for at Hydro måtte få rettigheter til gullblokken. De borgerlige partiene, og da særlig Høyre presset på for høyere deltakelse for de to private selskapene.[REMOVE]Fotnote: Kvam jr. Ragnar. (1978. 26. januar). Får Hydro 10 prosent andel i gullblokken? Borgerlig side ønsket å forskyve tyngdepunktet slik at det ble bedre balanse mellom de tre norske selskapene.  Statoils privilegerte stilling hadde det vært politisk strid om før, det var strid om det i denne saken og det ville bli strid om det igjen.

Saken gikk nå til industrikomiteen. I deres behandling av tildelingen kom uenigheten mellom Arbeiderpartiet og Høyres representanter når det gjaldt synet på Statoil og forholdet mellom statsoljeselskapet og de private norske selskapene tydelig til syne. For Høyre var det en «merkverdig vrangforestilling at disse selskapene [Hydro og Saga] skulle være mindre nasjonale enn Statoil».[REMOVE]Fotnote: Odd Vattekar (H) i stortingsdebatten 16. mars 1979. s 2269. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=7&wid=a&psid=DIVL382&pgid=b_0931 Høyre var misfornøyd med størrelsen på den private andelen og kunne sammen med utviklingsskeptikerne fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, stikke kjepper i hjulene for regjeringens plan.

Høyre gikk primært inn for større andel til Hydro og Saga og de ville i tillegg ha inn folkeaksjeselskapet Norse med en prosent andel og ikke minst langt mindre bæring for de private selskapene.

Under høringen i Stortingets industrikomite forlangte Norsk Hydro deltakerandel på 15 prosent og Saga 10 prosent. Selskapene hadde riktignok på forhånd godtatt fem prosent hver, men mente selv de hadde måttet bøye av for press fra regjeringspartiet. Det var duket for et av mange kompromiss mellom Arbeiderpartiet og de tre store borgerlige partiene i oljepolitikken.

Regjeringen opplevde ikke bare press fra utsiden, men også en intern tautrekking i Arbeiderpartiet om gullblokken. Kompromisset møtte sterk motstand hos en del arbeiderpartirepresentanter.

Den endelige løsningen skulle bære preg av en pragmatisk tilnærming som har kjennetegnet oljepolitikken. Løsningen ble at Hydro fikk 9 prosent, Saga 6 prosent og Statoil satt igjen med den resterende andelen på 85 prosent. I tillegg måtte Hydro og Saga dekke en og en halv gang egen andel av letekostnadene. Siden sikkerheten for at gullblokken inneholdt store mengder petroleum var stor, ble ikke 85 prosent eierskap sett på som avskrekkende risiko med den norske andelen. Utenlandske oljeselskaper ble ikke tatt inn i tildelingen, men Statoil skulle få betydelig hjelp ved å leie inn Esso som teknisk veileder og assistent.

Statoil hadde på få år skutt to gullfugler – først Statfjord hvor de fikk 50 prosent, og nå Gullblokken som operatør og 85 prosent eierskap.

Ikke bare fikk de gullfuglen, men de kom på alle måter godt ut av fjerde konsesjonsrunde med hele tre operatørskap. (Huldra, Veslefrikk og Oseberg).  Gullfaks utgjorde et høydepunkt for Statoil. Troll var det eneste feltet med utenlandsk operatør, Norske Shell, hvor det siden ble gjort funn. Men Norske Shell fikk kun i oppdrag å lede utbyggingen, operatørskapet skulle i driftsperioden overlates Statoil, som i tillegg satt med eierandel på hele 75 prosent.

Tildelinger runde 3 og 4

3. konsesjonsrunde:

038 – tildelt 1.4.75 Operatør Statoil 50 % (Varg og Rev) Første brønn 15/12-1 – Ross Rig – funn av olje (senere tildelt lisens 1034)
039 – tildelt 1.4.75 Operatør Conoco, Statoil 50 % – Tørr
040 – tildelt 1.4.47 Operatør Hydro, Statoil 50 %. Martin Linge, påvist 1978, PUD 2012
041 – tildelt 1.6.75 Operatør Saga, Statoil 50 %
042 – tildelt 1.6.75 Operatør Amoco, Statoil 55 %.  Tørr
043 – tildelt 6.8.76 Operatør BP, Statoil 50 %, Martin Linge
044 – tildelt 27.8.76 Operatør Statoil 50 %, Tommeliten (1/9). Påvist 1977/78
045 – tildelt 3.12.76 Operatør Statoil 50 %
046 – tildelt 3.12.76 Operatør Statoil 50 %, Sleipner
047 – tildelt 7.1.77 Operatør Hydro, Statoil 50%
048 – tildelt 8.2.77 Operatør Hydro, Statoil 50 %, Gina Krogh
049 – tildelt 23.12.77 Operatør Agip, Statoil 50 %

Mellom rundene

050 – tildelt 16.6.78 Operatør Statoil 85 %, Gullfaks

4. konsesjonsrunde

051 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Huldra (funnet 2000)
052 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Hydro 10 %, Veslefrikk
053 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Hydro 12,5 %, Saga 7,5 %. Oseberg
054 – tildelt 6.4.79, Operatør Shell, Statoil 50 %, Hydro 5%, Troll
055 – tildelt 6.4.79, Operatør Hydro 15 %, Statoil 50 %, Brage
056 – tildelt 6.4.79, Operatør Amoco, Statoil 50 %
057 – Tildelt 6.4.79, Operatør Saga, Statoil 50 %, Snorre
058 – tildelt 6.4.79, Operatør Gulf, Statoil 50 %