Medeier med BP i Vietnam

I tillegg til å komme inn som partner i den sosialistiske republikken Vietnam, fikk Statoil i 1990 del i lisenser i Angola, Nigeria og Kina, samt lisens til å lete i Sovjetunionen.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1990.

Et viktig nasjonalt prosjekt

Vietnam er med sine 97 millioner innbyggere (2020) det 13. mest folkerike landet i verden. Nord- og Sør-Vietnam ble etter langvarige kriger forent i 1976. Landet var da sterkt preget av fattigdom. I 1986 forandret kommunistpartiet sin økonomiske politikk og begynte å innføre «sosialistisk orientert markedsøkonomi». BP etablerte seg med kontor i Vietnams hovedstad Hanoi, som ligger nord i landet. Her fikk Statoil også plass til sine representanter.

De aktuelle stedene for leting etter olje og gass lå utenfor Vietnams sørkyst. Statoil og BP deltok sammen med partnerne statsoljeselskapet PetroVietnam og det indiske statsoljeselskapet ONGC som partnere i letingen. De hadde i alt fire lisenser som dekket syv blokker i havet sør for Vietnam. Statoils andel var på 13,33 prosent.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon. Min historie, (Utgitt privat 2021): 187.

Etter at det var foretatt en geologisk kartlegging ble det i 1993 boret tre brønner i Saigonbassenget. Det ble da påvist gass i blokk 6/12.

I 1995 ble det gjort enda to lovende gassfunn kalt Lan Tay og Lan Do i Nam Con Son-bassenget. Mulighetene for å finne mer gass som kunne knyttes opp mot de andre funnene/feltene, ble da undersøkt.[REMOVE]Fotnote: https://www.nb.no/items/fd4536f057ed98964a299bc491cf30e5?page=39&searchText=

Men hvor skulle gassen selges? Arbeidet med å etablere et innenlands gassmarked for å sikre avsetning fikk nå høy prioritet.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1995. Før feltene kunne settes i produksjon, måtte det derfor opparbeides en infrastruktur for gass i Vietnam.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1993 og 1994. Dette måtte skje i tett samarbeid med vietnamesiske myndigheter.

Ilandføringen skulle skje sørøst for Ho Chi Minh-byen, Vietnams mest folkerike by. Etter forhandlinger ble det besluttet at det ved ilandføringsstedet skulle bygges en mottaksterminal, et gasskraftverk og en kunstgjødselfabrikk.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1997.

Da de vietnamesiske myndighetene i 1997 godkjente BP/Statoil-alliansens gassprosjekt som ett av landets fem viktigste nasjonale prosjekt, var det «et gjennombrudd for oss», ifølge Tore Sund, Statoils direktør i Vietnam. Til sammen skulle det investeres for 1,5 milliarder dollar i utbyggingen av gassfeltene offshore, den 400 km lange rørledningen til land samt terminal, gjødselfabrikk og elektrisitetsverk.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin 1997 Vol. 19 Nr. 3, «Gjennombrudd i Vietnam». Statoil sin andel i rørledningen var på 16,33 prosent, og partnerne her var BP og PetroVietnam.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon. Min historie, (Utgitt privat 2021): 187.

En rask sorti

I 1998, da oljeprisene var svært lave, fusjonerte BP med Amoco. Alle avtaler i alliansen BP/Statoil ble da sagt opp og inngått på ny.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin 1998 Vol. 20 Nr. 4, «Nye rammer for alliansen». På kort sikt endret ikke det selskapenes samarbeid om engasjementer i Vietnam. Der fortsatte BP og Statoils forhandlinger om utbyggingsløsninger og avtaler om gassalg – inklusiv prising av gassen. Dette tok tid.

Utbyggingsbeslutningen for Nam Con Son-prosjektet ble tatt i juni 2000. Den omfattet gassfeltene Lan Tay og Lan Do, en gassrørledning til land og mottaksterminal. Alle hovedavtaler for utbygging ble da signert av vietnamesiske myndigheter. Planlagt oppstart for feltet Lan Tay var fjerde kvartal 2002. For Statoils del betydde det at selskapets del av jobben var gjort.

Statoils hovedstrategi etter oljeprisfallet i 1998–1999 var «et mer fokusert Statoil».[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1999. Det betydde at deltagelse i utbyggingen av gassfeltene i Vietnam ikke lenger passet inn i selskapets strategi. I Vietnam satt BP med operatørskapet. Til tross for at alle avtalene med vietnamesiske myndigheter var på plass, besluttet altså Statoil i 2001 å selge sin andel i Nam Con Son-prosjektet og avvikle konsernets aktiviteter i Vietnam. Engasjementet i landet fulgte dermed samme mønster som Statoils engasjement i Thailand i omtrent samme periode.

Statoils ledelse ønsket rundt 2000 å styrke posisjonen i områder hvor selskapet var, eller kunne bli, operatør. Vest-Europa, Venezuela, Kaspiregionen og Vest-Afrika ble definert som selskapets kjerneområder de neste årene.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin, 2001 Vol. 23 Nr. 2 «Selger ut i Vietnam».