Medeier i oljerør

Spørsmålet om ilandføring til Norge hadde en forhistorie som strakte seg tilbake til kongelig resolusjon av 9. april 1965, da det juridiske grunnlaget for den første konsesjonstildelingen på norsk sokkel ble lagt. Der sto det: «Finner Kongen at nasjonale interesser tilsier det, kan han bestemme at utvunne petroleumsprodukter helt eller delvis kan ilandføres i Norge».[REMOVE]Fotnote: Kgl. Res. av 9. april 1965, § 33. Hvordan dette kunne skje i praksis, visste en ikke da. Oljeletingen hadde knapt nok startet.

En forsiktig start

Det var først da det ble påvist gass og lettolje på Cod-feltet i 1968 at et utvalg fikk i oppgave å vurdere muligheten for å føre oljen i rør til fastlandet. Selv om Cod-feltet viste seg å være for lite til å kunne settes i produksjon, la utvalget fram sin innstilling. Den slo fast at Norskerenna var en hindring for ilandføring til Norge.[REMOVE]Fotnote: Kvendseth, & Phillips Petroleum Company Norway. (1988). Funn! : historien om Ekofisks første 20 år (p. 224). Phillips: 22.

I de ti oljebudene fra 1971 ble det slått fast at petroleum fra norsk sokkel som hovedregel skal ilandføres til Norge. Tanken var at ilandføring og foredling av petroleum skulle bidra til å skape arbeidsplasser i landet. Dette var det bred politisk enighet om.

Utredningen om ilandføring fra Ekofisk konkluderte med at oljerøret fra Ekofisk skulle gå til Storbritannia og gassen til Tyskland – selv om det var kortere avstand til Norge. Beslutningen skyldtes at drift av rørledninger på 350 meter dyp i Norskerenna ikke var sikkert. Med datidens dykkerteknologi var det ikke mulig å reparere rørledninger på så store dyp. Phillips-gruppen søkte derfor om løyve til å bygge rørledninger til utlandet.

Industridepartementet hadde ingen erfaring på dette området, og måtte finne ut hvilke betingelser staten skulle sette når oljerør fra norsk sokkel skulle legges til utlandet. Dette var grunnen til at spørsmålet ble drøftet i statsoljeselskapets styremøte i Stavanger.

Phillips-gruppen hadde foreslått at Ekofisk-lisensen skulle eie rørledningene og bekoste alle utgifter. Så enkelt var det likevel ikke. Staten hadde nemlig behov for å delta for å lære virksomheten å kjenne, og for å ha muligheter til kontroll.

De to rørledningene Phillips-gruppen hadde søkt om å bygge hadde stor transportkapasitet som lå betydelig over det feltene som skulle tilknyttes var forventet å produsere, og med så   stor ledig kapasitet kunne det skape en monopolstilling vis-à-vis mindre funn som ikke kunne bygge sitt eget transportsystem. Det var derfor viktig for myndighetene å sikre nasjonal kontroll over systemet.[REMOVE]Fotnote: St. meld. nr. 51.(1972–73) Ilandføring av petroleum fra Ekofisk-området: 47.

Industridepartementet var derfor opptatt av to problemstillinger: 1) hvilken tariff-politikk burde departementet følge ved en rørledningskonsesjon?  2) Hvor mye skulle den norske stat eie i rørledningen?

Bygging av rørledninger kostet mye penger. Dette mante norske myndigheter til forsiktighet. Styret i statsoljeselskapet anbefalte i første omgang om å nøye seg med 10 prosent deltagelse i oljerørledninger.[REMOVE]Fotnote: https://media.digitalarkivet.no/view/22486/15 Tallet syntes rimelig siden staten hadde rett til en avgift fra petroleumsproduksjonen på kontinentalsokkelen var på 10 prosent, som kunne tas ut enten som penger eller petroleum.

I styremøtet argumenterte Arve Johnsen for at andelen burde vært større siden rørtransport på norsk sokkel ville komme til å bety mye i fremtiden. Men dette synet vant ikke frem, og Johnsen som ennå ikke var varm i trøyen, ville ikke presse på.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen: Statoil-år, 1988: 24.

Fra 10 til 50 prosent eierandel

I januar 1973 startet forhandlingene mellom Phillips-gruppen og et utvalg oppnevnt av Industridepartementet med Jens Christian Hauge som var styreleder i Statoil og Arve Johnsen som de toneangivende.

Utvalget la forsiktigheten til side og stilte nye krav til Phillips-gruppen. Anders Waale, som deltok i Phillips-gruppens forhandlingsutvalg, var overrasket: «Vi følte i utgangspunktet at betingelsene i utvinningstillatelsen med å betale royalty, og betale skatt til Norge, bringe olje tilbake til Norge og så videre, var betingelsene våre for å produsere. Vi ventet ikke at dette norske fenomenet, et nytt løyve for ilandføring, skulle medføre ytterlige betingelser. Men det var jo nettopp det som skjedde.»[REMOVE]Fotnote: Anders Waale i intervju med Kristin Øye Gjerde, 02.12.2002. https://ekofisk.industriminne.no/nb/hjem/

Det pågikk hemmelige og intense forhandlinger på flere områder samtidig. Et utvalg ledet av Odd Gøthe, ekspedisjonssjef i Industridepartementet, forhandlet med Phillips-gruppen om at råstoff (etylen) til en gunstig pris, skulle sendes med skip fra prosessanlegget i Teesside i Storbritannia til et norsk anlegg og dermed skape norske industriarbeidsplasser. Disse forhandlingene gikk greit sett fra Gøthes synspunkt.

Et annet departementsutvalg med ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet Jens Evensen som leder, forhandlet med tyske og britiske myndigheter og fikk aksept for at rørledningsselskapene som fraktet olje og gass fra norsk sokkel skulle være registrert i Norge og underlagt norsk lov. Selskapene skulle helt eller delvis eies av den norske stat. Transporttariffene for norske produkter skulle godkjennes av norske myndigheter, og det samme gjaldt tilkobling av rørledninger fra norske felt. Norskprodusert petroleum skulle ha førsteretten til transport. Norge skulle ha adgang til å skattlegge rørledningene i hele deres lengde og også enkelte av installasjonene på land.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1, p. 523). Leseselskapet.: 295. Dette ga gode kort på hånden i forhandlingene Hauge og Johnsen førte med Phillips-gruppen om statens eierrettigheter i rørledningene.

Industridepartementets ledelse gikk nå inn for at statsoljeselskapet skulle ha en opsjon på 25 prosent i rørledningsselskapet med frist på to år. Det vil si at det kunne velge å bli medeiere innen to år var gått. Dette ville kreve en finansiering på 1,5 – 2 milliarder kroner. Dette var verken Arve Johnsen eller Jens Chr. Hauge fornøyd med. De syntes en opsjonsløsning var for svevende og ville heller sikre deltagelse med en gang og ville høyne deltagelsen til 50 prosent.

Slik Arve Johnsen kjente olje- og gasshistorien fra USA, hadde selskapene som eide transportsystemer alltid hatt en sterk posisjon. Det måtte Den norske stats oljeselskap også skaffe seg, mente han.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen: Statoil-år, 1988: 50. Rørledningssystemene var viktige i hele verdikjeden. Statsoljeselskapet burde derfor eie halvparten av transportsystemene. Rørledningene kunne bli av langvarig betydning for nye funn, for fastsettelse av transporttariff, for feltenes prioritet ved transport, for fremtidig inntjening blant rettighetshaverne og for opplæring i planlegging, bygging og drift av rørledningsselskaper.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 34.

Når det gjaldt finansiering, anbefalte Hauge og Johnsen en ny løsning: Deltakerne i rørledningsselskapet skulle betale 10 prosent i egenkapital. Brukerne av rørledningen, det vil si Phillips, skulle skaffe all fremmedkapitalen det vil si 90 prosent. “Selv Industridepartementets folk virket vantro da vi lanserte dette forslaget”, skriver Arve Johnsen i sin selvbiografi.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 32–33.

Et vantro Phillips

Den topptunge forhandlergruppen fra Phillips Petroleum Company var ikke mindre vantro da forslaget om 50 prosent statlig eierandel ble presentert i et møte 29. januar 1973. De følte seg maktesløse og til dels overkjørt i forhandlingene. Den 5. februar meddelte de myndighetene at de verken godtok 50 prosent statsdeltagelse, finansieringsopplegget eller selskapsmodellen. De kunne likevel godta 30 prosent statsdeltagelse.

Arve Johnsen var fornøyd med at Phillips-gruppen godtok prinsippet om statsdeltagelse. Nå var det bare å kjøre på videre. Nordmennene visste at Phillips hadde det travelt med å komme i gang med rørleggingen. Det ga dem en fordel i forhandlingene. 9. februar sendte departementet sitt svar til Phillips med ni krav. Blant annet skulle ett eller flere norske aksjeselskap opprettes for å eie og drive rørledningene. Dernest måtte Phillips-gruppen godta 50 prosent statsdeltagelse dersom regjeringen skulle anbefale ilandføring av olje i Teesside og gass til Emden i Tyskland. Til sist skulle myndighetene ha rett til innsyn og inspeksjon, hjemfall og eventuell godkjenning av fjerning av anleggene.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 40.

Anders Waale forteller: «Vi ønsket ilandføring til England. Vi var villige til å imøtekomme visse betingelser, men hver gang vi følte at vi hadde imøtekommet den norske stat og budskapet ble overbrakt departementet, fikk vi svar tilbake, jo det var vel og bra, men så kom det enda flere betingelser».[REMOVE]Fotnote: Anders Waale i intervju med Kristin Øye Gjerde, 02.12.2002. https://ekofisk.industriminne.no/nb/hjem/

Phillips-gruppen hadde ikke så mye valg. Den 14. februar svarte den at den godtok alle vilkår i departementets brev, men at noen vilkår måtte avklares nærmere. «Det var ganske brutalt», ifølge Waale. «Phillips-gruppen skulle være ansvarlig for 90 prosent av lånekapitalen og halvparten av aksjekapitalen. Med 90 prosent av lånekapitalen pluss halvparten av aksjekapitalen, ble Phillips-gruppen ansvarlig for 95 prosent av alle utgifter i forbindelse med rørledningen, men eide bare halvparten av selskapet». Det var likevel ikke om dette spørsmålet det verste slaget sto.

Uenighet om dobbeltstemme

De videre forhandlingene i annen halvdel av februar 1973 skulle dreie seg om hvor mye statsoljeselskapet skulle ha å si. For Phillips hastet det å komme i gang med rørledningsprosjektet. Selskapet hadde allerede og i god tro investert betydelige beløp for å komme raskt i gang. For Phillips virket det urimelig at det nyopprettede statsoljeselskapet skulle ha så mye makt og myndighet i prosjektet.

«Statoil hadde den gangen ikke noen organisasjon å snakke om. De hadde heller ingen erfaring. At de eventuelt skulle sitte i førersetet og styre med våre penger, var bare noe vi ikke kunne godta. Bankene som skulle låne oss penger, ville heller ikke godta det. Det var jo et veldig viktig poeng», ifølge Anders Waale.[REMOVE]Fotnote: Smst..

I slutten av februar kjørte forhandlingene seg fast. Problemet gjaldt styreformannens rolle og dobbeltstemme. Et av kravene i brevet til Phillips datert 9. februar var at «styreformannen skal velges fra Den norske stats oljeselskap a.s.» Det ga muligheter for to tolkninger. Det ene var at styreformannen skulle ha dobbeltstemme, som var den vanlige ordningen ifølge aksjeloven. Den andre var at det var opp til partene å utarbeide vedtekter om at formannen ikke skulle ha dobbeltstemme.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Utfordringen: Statoil-år, 1988: 43.

I styremøtet til Den norske stats oljeselskap som ble holdt samme dag, 9. februar ble protokollført: «Det var enighet om at man fra selskapets side ikke ville forstå dette slik at det innebar dobbeltstemme for styreformannen».[REMOVE]Fotnote: https://media.digitalarkivet.no/view/22486/18 

Dette var også Phillips’ forståelse av dette premisset i forhandlingene. «Hvis vi hadde godtatt at styreformannen skulle ha dobbeltstemme, ville vi ikke hatt noe å si, bare hatt hele eksponeringen når det gjaldt å være ansvarlig for rørledningen», sier Waale.

Industriminister Ola Skjåk Bræk var imidlertid av den oppfatning at aksjeloven skulle gjelde, noe Jens Christian Hauge fikk i oppgave å meddele til Phillips-gruppens forhandlere 28. februar, to dager før Stortingsmeldingen skulle opp i statsråd. Dette kunne ikke Phillipsgruppen under noen omstendighet akseptere.

Det endte opp med at om morgenen, før Ola Skjåk Bræk skulle i statsråd, fikk han besøk av Fox Thomas fra Phillips Petroleum Company. Han kom inn til Skjåk Bræk, var ganske irritert, viftet med konvolutten og sa «Here’s the mailman!» Han la fram brevet, som alle i Phillips-gruppen var skjønt enige om.[REMOVE]Fotnote: Anders Waale i intervju med Kristin Øye Gjerde, 02.12.2002. https://ekofisk.industriminne.no/nb/hjem/ Der sto det: «Vi verken kan eller vil akseptere at formannen valgt av den norske stats oljeselskap skal ha dobbeltstemme.»[REMOVE]Fotnote: Brev fra Phillipsgruppen av 2. mars 1973 til Departement for industri og håndverk. Vedlegg 11. Som et resultat av dette ble behandlingen av stortingsmeldingen utsatt.

St. meld. nr. 5 ble dermed behandlet i et ekstraordinært statsråd 6. mars 1973.[REMOVE]Fotnote: https://www.nb.no/items/ca5d169b337b8fa046e221c2401c4473?page=449&searchText=ilandf%C3%B8ring Departementet sendte da svar til Phillips-gruppen om at statens oljeselskap skulle fortsette forhandlingene med Phillips-gruppen om et avtaleverk som sikret full tilfredsstillende nasjonal styring og kontroll med rørledningsselskapet. Dersom det ble oppnådd en slik avtale var regjeringen innstilt på ikke å kreve dobbeltstemme til formannen.[REMOVE]Fotnote: Brev fra industri og håndverk av 6. mars 1973 til Phillipsgruppen. Vedlegg 12. Forhandlingene om en aksjonæravtale kunne dermed fortsette.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i den norske stats oljeselskap, 29. mars 1973.

Den endelige stortingsbehandlingen av saken skjedde 26. april. Waale satt på tilhørerplass og fikk med seg den politiske debatten og avstemningen som endte med at Stortinget med 90 mot tre stemmer ga sin tilslutning til regjeringens stortingsmelding om ilandføringssaken. Waale gikk tilbake til Bristol Hotell og rapporterte resultatet til alle toppfolkene i Phillips-gruppen, som hadde deltatt i forhandlingene til siste slutt. Det var stor lettelse, og plutselig fikk alle det travelt med å videreformidle beskjeden til sine respektive selskaper. Bare 24 timer etter at Stortinget ga sin tilslutning, begynte leggingen av rør.[REMOVE]Fotnote: Anders Waale i intervju med Kristin Øye Gjerde, 02.12.2002. https://ekofisk.industriminne.no/nb/hjem/ Det var ikke vanlig prosedyre i Norge, men likevel typisk for oljeindustrien mange steder i verden.

Ikke bare forretning

Rørledningsselskapets formål var å bygge, eie og drive rørledningssystemet i første rekke for de sju petroleumsfeltene Ekofisk, West-Ekofisk, Cod, Eldfisk, Tor, Albuskjell og Edda. Selskapet skulle drive etter sunne, samfunnsmessige og forretningsmessige prinsipper, med en rimelig fortjeneste.

Ved midten av mai 1973 var det oppnådd full enighet om aksjonæroverenskomst mellom Phillips-gruppen og Den norske stats oljeselskap a.s.. Rørledningsselskapets styre skulle bestå av i alt 12 personer, seks fra norsk side og seks fra Phillips-gruppen, slik at alle selskapene som deltok i gruppen fikk en representant hver. Formannen skulle alltid være norsk og ikke ha dobbeltstemme. Statoils styremedlemmer i Norpipe A/S skulle være Arve Johnsen (formann), Olav K. Christiansen, Tor Espedal, Rolf Quenild, Jon Rud og Erik Schanche.

Partnerforholdet skulle være likeverdig. Og det ble bestemt at alle beslutninger i styre og generalforsamling skulle være enstemmige for å være gyldige. Ved uenighet om den rettslige forståelsen av avtalen mellom Statoil og Phillips-gruppen kunne tvisten bringes inn for en voldgiftsrett bestående av tre norske høyesterettsdommere. Partene var enige om at det var lite ønskelig å komme opp i en slik situasjon som kunne gå ut over selskapets drift.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 27.04.1973, «Oljen gir ny energisituasjon».

Rørledningene til Teesside og Emden ville koste fem til seks milliarder kroner å bygge. Phillips-gruppen som var ansvarlig for 90 prosent av kapitalen opptok lån i den amerikanske storbanken First National City Bank. Lånet skulle nedbetales i løpet av ti år. Statoil skulle skyte inn 250–300 millioner kroner i aksjekapital – fortrinnsvis fra norske banker.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 30.04.1973, «Norsk rørledningskontroll er sikret». https://www.nb.no/items/f7df89d6dc3f3c574c36ef1ceea67c7b?page=7&searchText=

Adm. dir i Norpipe A/S ville bli ansatt i nær fremtid og ville ventelig måtte bli en utlending. Det ble understreket at det var viktig å få en mest mulig norsk stab i Norpipe, med sikte på å utvikle personell og know-how på dette området.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i den norske stats oljeselskap, 16. mai 1973.

Arve Johnsen var fornøyd med at avtalene med Phillips-gruppen, som sammen med konsesjonsbetingelsene ellers ga betryggende norsk styring og kontroll. En ytterligere grunn til å være medeier i Norpipe var at det ga adgang til å transportere olje fra andre funn enn Ekofisk-funnet. Statoil ville sørge for at tredjepart skulle få samfunnsmessige og bedriftsmessige forsvarlige forhold. «Det er viktig å ha for seg at vi ikke bare er med i dette for å drive forretning», uttalte Arve Johnsen.