Lufeng – første operatørskap i utlandet

Den pragmatiske kommunismen som etterfulgte Mao-tiden staket ut en ny kurs for Kina. På 1980-tallet ble det gjennomført en rekke reformer i landet. I petroleumssektoren ble styringen overført til hele tre nasjonale oljeselskaper: China National Petroleum Corporation (CNCP) for oljevirksomhet på land, China Petroleum and Chemical Corporation (Sinopec) for foredling og salg av petroleumsprodukter og China National Offshore Oil Corporation (CNOOC) for oljevirksomhet til havs (opprettet 1982).[REMOVE]Fotnote: Inkpen, Andrew, Moffett, Michael H., Ramaswamy, Kannan, The Global Oil and Gas Industry: Stories from the field, 2017: 151–155.

Flere veier inn i leteboring i Kina

Det var det sistnevnte selskapet Statoil forhandlet med for å få innpass på kinesisk sokkel. I 1985 kjøpte Statoil seg inn i to konsesjoner på kinesisk kontinentalsokkel. I Beibuwan i Tongkin-bukten deltok Statoil med 9,8 % i et prøveproduksjonsprosjekt ledet av Total. I Gulehavet gikk Statoil inn i en konsesjon som var operert av Cluff Oil.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1985. Engasjementet i Kina ble styrt fra hovedkontoret i Stavanger. Selskapet hadde også et representasjonskontor på den norske ambassaden i Beijing.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1989.

Den strategiske alliansen med BP førte Statoil enda litt dypere inn i letevirksomhet i Kina. «The Protocol» ble signert 28. august 1990. Avtalen omfattet 1) internasjonal leting og produksjon i Angola, Nigeria, Kina og Vietnam offshore og Sovjetunionen, 2) produksjon og salg av gass og 3) forskning og utvikling (FoU). BP-alliansen var viktig for Statoil som i strategiplanen satte som mål at omkring en tredjedel av selskapets oljeproduksjon skulle komme fra områder utenfor norsk sokkel omkring år 2010.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1994.

I Kina hadde BP allerede før alliansen ble inngått sikret seg konsesjon på et område sørvest for Hongkong. Det var et havområde sør for den tropiske øya Hainan, ikke langt fra grensen til Vietnam. BP var operatør for letevirksomheten og ledet operasjonene fra London. Statoil hadde personell med i alle deler av virksomheten. Resultatene av leteboringen var imidlertid skuffende, og i 1994 besluttet BP og Statoil å trekke seg ut av samtlige prosjekter selskapene drev sammen i Kina.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsberetning 1994.

Viktig operatørskap på Lufeng

Statoil fortsatte likevel å engasjere seg i Kina på egenhånd. Det folkerike landet med over en milliard innbyggere hadde en voksende økonomi. «Hele verdens fabrikk» hadde stadig større behov for olje som energibærer i tillegg til kull, som landet var en storforbruker av. Kina var dessuten interessert i å lære mer om teknologien knyttet til utvinning av olje og gass offshore.

I 1996 kjøpte Statoil eierandeler i oljefeltet Lufeng 22-1 i Sør-Kinahavet, om lag 250 km sørøst fra Hongkong. Feltet lå på 330 meters dyp, og ble oppdaget av Occidental i 1983. Selger var oljeselskapet Ampolex.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/news/archive/2009/04/17/Lufeng170409

Statoil hadde 75 prosent av rettighetene i Lufeng og det kinesiske statsoljeselskapet CNOOC de resterende 25 prosentene. Beslutningen om utbygging ble tatt i 1996. Selv om feltet ikke var så stort, hadde det stor betydning siden det ga Statoil mulighet til å prøve seg som operatør i internasjonalt farvann for første gang.

Det ble etablert en driftsorganisasjon i Shekou i Kina.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1996. Der var det bare et fåtall nordmenn fra Statoil i store deler av driftsperioden. Ellers bestod arbeidsstokken av lokalt ansatte. Kineserne som ble ansatt hadde begrenset internasjonal erfaring, og nordmennene var avhengige av tolk for å kommunisere.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021).  Nordmennene hadde også litt å lære når det gjaldt kulturforskjeller. Kineserne var svært autoritetstro og svarte alltid ja når sjefen spurte om noe. Slikt kunne det bli misforståelser av. Nordmennene måtte derfor lære seg kinesernes uskrevne regler i samarbeid med dem.[REMOVE]Fotnote: Roald Riise i mail 14.06.2021. Utbyggingen og driften skjedde i samarbeid med CNOOCs datterselskap China Offshore Oil Nan Hai East Corporation.

I en radius på 200 km fra Lufeng var det påvist et dusin større og mindre oljefelt. Det ga håp om at det ville åpne seg flere muligheter for Statoil. Anslått utvinnbar oljemengde fra Lufeng var om lag 130 millioner fat. Det skulle utvinnes i løpet av tre til fire år.

Produksjonsløsningen som ble valgt med et flytende produksjonsskip (FPSO) tilknyttet havbunnsbrønner i en brønnramme, lignet det som ofte ble brukt på norsk sokkel på 1990-tallet.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Nergaard, Arnfinn, Subseahistorien. Norsk undervannsproduksjon i 50 år: 169. Statoil brakte dermed norsk teknologi og norske leverandørbedrifter til Kina.

Produksjonsskipet «MST Munin» ble tilknyttet fem havbunnsbrønner i en brønnramme. Skipsløsning var egnet for vanndypet på 330 meter.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin (trykt utg.). 1995 Vol. 17 Nr. 3.

Et produksjonsskip kunne bevege seg med vær og vind samtidig som det var oppankret. Nordmennenes erfaring med produksjonsskip fra Nordsjøen og Norskehavet med tøffe klimatiske forhold kom godt med. Det subtropiske klimaet i området var preget av perioder med tyfoner og monsunregn. Tyfonene hadde vanligvis en varighet på litt over et døgn og førte til bølger på åtte meters høyde i snitt. Et annet værfenomen var kalde havstrømmer fra Sibir som også medførte sterk vind.[REMOVE]Fotnote: https://www.offshore-technology.com/projects/lufeng/

Boring i Sør-Kinahavet

For Statoils folk som deltok på boringen fra boreriggen Nanhai 5 på Lufeng-feltet i 1997 var det spennende saker. Bjørn Risvik forteller at det var «utfordringer med logistikken, orkaner, pussige havstrømmer og uvant språk». Det som var givende, var å få praktisere Statoils subsea-kompetanse i et annet land. Statoil hadde ansvaret for å lære opp kinesere. Det var også kjekt å knytte nye vennskap over landegrensene, syntes Risvik.

Boring av de fem produksjonsbrønnene gikk raskt. Hver brønn var knyttet til et ventiltre med nytt horisontalt design. Da Lufeng-feltet startet produksjonen 27. desember 1997, var oljeprisen på vei ned mot et lavpunkt på 10 dollar fatet. Men selv om det var et lite felt og lønnsomheten ikke var så god, hadde feltet stor symbolsk betydning, som det første Statoil-produserte i utlandet.[REMOVE]Fotnote: Fortalt av Bjørn Risvik på Equinor 50 års facebookside, 26.11.2019.

Regulariteten på driften var på nærmere 99 prosent.[REMOVE]Fotnote: Lufeng skulle feltet bygges til «low cost», «fast track» og med ny teknologi (flerfasepumper fra en MST). Det ble skrevet en 15 siders Lufeng Functional Requirements-rapport som ble avviksbehandlet av Johan Bruun Olsen i raskt tempo slik at en unngikk forsinkelser. Kilde: Hans Jørgen Lindland i mail 14.06.2021. Det vellykkede resultatet gjorde at produksjonsperioden ble forlenget fram til 2002, og deretter til 2004.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 1999. Høsten 2003 viste det seg imidlertid at det trengte så mye vann inn i brønnene at over 90 prosent av væsken som kom opp, var vann. Feltet måtte enten stenges ned, de gamle brønnene «friskes opp» eller det måtte bores nye brønner.

I 2004 ble det besluttet å velge det siste alternativet. Produksjonen ble stoppet, produksjonsskipet fjernet fra feltet og leid ut til en annen operatør i produksjonsstansen.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021). Dette innledet fase 2 i feltets historie.

Nytt liv for Lufeng

Initiativtaker og pådriver for fase 2 på Lufeng var Roald Riise, statoilveteran med lang erfaring fra boring og brønn. Han mente at det var muligheter for en lønnsom oppgradering på Lufeng-blokken. I tre av de gamle brønnene ble det boret nye sidesteg. I juni 2005 var skipet på plass igjen og produksjonen startet opp.

Hele operasjonen ble gjennomført uten uhell eller fraværsskader. Lufeng fikk konsernsjefens HMS-pris i 2005, da hadde feltet vært uten fraværsskader i over tre år.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/news/archive/2005/12/14/LufengWinsTopHSEAward

Produksjonen ble til slutt dobbelt så stor som det som lå til grunn ved utbyggingsbeslutningen. Det vil si at utvinningsgraden økte fra om lag 20 prosent til over 40 prosent. I de siste årene av feltets levetid steg oljeprisen opp mot 100 dollar fatet og ga god lønnsomhet for eierne. Feltet ble nedstengt 16. juni 2009 – det første kinesiske offshorefeltet som offisielt ble stengt ned.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad, Helge, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021).

Stopp for flere prosjekter

Statoil hadde også et kontor i Beijing hvor det ble jobbet med nye mulige prosjekter og med teknologisamarbeid med kineserne. I 2005 var olje- og energiminister Thorhild Widvey på besøk. Hun var naturlig nok interessert i hvilke fremtidsmuligheter norske oljeselskaper hadde i Kina. Hennes kinesiske kollega, Sun Wensheng, sa de ønsket utenlandske oljeselskaper velkommen til å delta, særlig på dypvannsprosjekter. Fram til 2005 hadde det kinesiske statsoljeselskapet samarbeidet med 20 utenlandske oljeselskaper, og investeringene på kinesisk sokkel var kommet opp i 100 milliarder dollar.[REMOVE]Fotnote: https://www.tu.no/artikler/kina-vil-laere-om-olje-og-vann/263312 TU, 11.02.2005. Kinesiske oljeselskaper hadde imidlertid enerett på all landbasert oljevirksomhet.

I likhet med Statoil var kineserne selv i ferd med å internasjonalisere sin oljevirksomhet på 2000-tallet. For eksempel prøvde CNOOC ltd., som ble børsnotert i New York og Hongkong i 2001, å kjøpe seg inn i USA i 2005, men ble stoppet av amerikanske myndigheter. Selskapet lyktes bedre i land i Afrika og Sør-Amerika, hvor Kina ga lån i bytte mot tilgang til ressurser. Særlig i Afrika satset kineserne stort for å få tilgang på olje, gass og mineraler.[REMOVE]Fotnote: Inkpen, Andrew, Moffett, Michael H., Ramaswamy, Kannan, The Global Oil and Gas Industry: Stories from the field, 2017: 156–161. Kina var en stormakt med stor økonomisk fremgang. En kan derfor spørre seg om hvor interesserte kineserne var i Statoil.

En kan også spørre om hvor interessert Statoil var i Kina. Helge Hatlestad, som hadde med teknologisamarbeid å gjøre, var av den oppfatning at det ble modnet frem minst to prosjekter hvor det hadde vært mulig for Statoil å bli operatør/deltager i Kina. Men etter fusjonen med Hydro i 2007 var ledelsen i selskapet mer opptatt av å etablere seg i Russland og Midtøsten. Aktiviteten i Beijing ble ikke prioritert.

Da den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010 var Statoils engasjement på et lavt nivå. Uansett satte det en stopper for det meste av kinesisk samarbeid med norske bedrifter for en lang periode.