Johan Castberg til land…. Eller, nei.

Riktignok fantes det forsyningsbase og oljeselskap med driftsorgansisasjon i Harstad, det fantes oljerelatert virksomhet i Tromsø, og Hammerfest hadde fått ilandføringen av Snøhvit og LNG-fabrikken på Melkøya som et kjærkomment tilskudd, men de positive ringvirkningene av oljen opplevdes av mange som mindre enn hva man kunne se lenger sør.

Da Ola Borten Moe i april 2013 også la frem planer for åpningen av det såkalte Barentshavet sørøst, den tidligere «Gråsonen» som Norge og Russland kom til enighet om i 2011, så mange i Øst-Finnmark for seg en gryende gullalder. «Nå kommer folk som vil bruke penger og selge tjenestene sine på land. Det trengs kokker, bilmekanikere og andre som leverer basistjenester. Ikke bare ingeniører» kunne lederen i Arctic Development AS, Remi Strand, fortelle. [REMOVE]Fotnote: Finnmarken, 24.03.2013

Eksportløsninger for oljen

Oljefunnet Skrugard ligger 250 kilometer nordvest for Hammerfest, i den vestlige delen av Barentshavet. Funnet, som ble gjort i 2009 og senere døpt Johan Castberg, skapte forventninger i Nord-Norge. Letekontoret i Harstad pustet lettet ut etter å ha kjent kniven på strupen, men også i Finnmark var det håp om at funnet kunne bringe med seg arbeidsplasser og inntekter. Driftskontoret for det kommende feltet ble lagt til Harstad, men etter hvert som også funnene Havis, Drivis og Skavl også ble lagt til de samlede volumene (også under Johan Castberg-navnet), vokste håpet om en mulig ilandføring i Finnmark som kunne skape lokale arbeidsplasser og verdier.

Flere mulige modeller ble vurdert for eksport av olje fra Johan Castberg:

• direkte eksport fra en «flyter»/FPSO (Floating Production Storage and Offloading) til oljetankere,
• et oljerør til land og transport derfra med oljetankere,
• en mellomløsning hvor skreddersydde shuttletankere bringer olje fra feltet til en omlastingsterminal på land hvor konvensjonelle, større tankere bringer oljen videre til markedet.

I den norske oljemodellens «ti bud» fra 1971 heter det at petroleum som hovedregel skal ilandføres i Norge. Olje ilandføres to steder, Stureterminalen og Mongstad, og nå øynet mange håp for en tredje ilandføring, denne gang i Finnmark. Men for å legge et oljerør må det finnes tilstrekkelig petroleum i et funn, eller finnes en reell forventning om at det vil være tilstrekkelige summer i prospekter og letemuligheter i nærområdet. Johan Castberg var helt på grensen av dette økonomisk i de interne regnestykkene. «Prosjektet har gjort en god jobb, og det er vanskelig for oss. Det er veldig ‘close race’ mellom ilandføring og en offshoreløsning» fortalte direktør for Drift Nord, Hans Jakob Hegge i februar 2013.[REMOVE]Fotnote: Finnmark Dagblad 8.02.2013

Forløsningen kom 12. februar på en presentasjon i Veidnes i Nordkapp kommune. Oljen skulle ilandføres via et 280 kilometer langt rør til et oljelager på Veidnes. Derfra skulle den via en kai til råoljetankere, opptil 50-100 anløp i året. Statoils egne tall antydet 50 arbeidsplasser direkte knyttet til ilandføring i tillegg til anleggsfasen og ringvirkninger. Enkelte var til og med bekymret for den massive veksten, men så likevel positivt på det: «Det vil utfordre kommunen i forhold til arealplanlegging og utbygging, men det er utfordringer vi tar med glede» fortalte ordfører i Nordkapp Kristina Hansen (Ap). [REMOVE]Fotnote: Nordlys 12.02.2013

Det ble feiret og jublet, og Finnmarksposten brukte ni sider på gladnyheten. Det ble også rapportert om nye tider i eiendomsmarkedet og hus som ble solgt til seks ganger taksten. [REMOVE]Fotnote: Finnmarksposten 08.02.2013

Selve røret og oljeterminalen var beregnet å koste ti milliarder kroner av en totalsum på 80 milliarder for utbyggingen. «Vi har konkludert med at en terminalløsning er den beste løsningen, både økonomisk og miljømessig» fortalte konserndirektør Øystein Michelsen under lanseringen i Veidnes. [REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 13.02.2013

Fra Skrugard og Havis til Johan Castberg

Skrugard er et isfenomen som dannes når flak av is presses sammen og brekkes opp og isblokkene mellom flakene fryser helt eller delvis sammen og kompakteres.

Sammen med navnene Havis, Drivis, Isflak, Skavl og Kramsnø utgjorde is- og snøfenomener det tematiske navnegrunnlaget for området, noe mange mente passet godt gitt at dette var blant de nordligste områdene som hadde blitt åpnet for leting på norsk sokkel. Men ikke alle var enige i dette. I april 2013 kom nyheten om at olje- og energiminister Ola Borten Moe døpte feltutbyggingen av funnene Skrugard og Havis til Johan Castberg. Det var begrunnet med et ønske om å komme bort fra «Harry Potter-navn og Grimms eventyr» og var begynnelsen på en politikk hvor departementet baserte navnsettingen  på historiske personer, selv om operatøren stod fritt til å komme med forslag.[REMOVE]Fotnote: https://www.tu.no/artikler/statoil-ville-at-dette-feltet-skulle-hete-dronning-margrethe/231193

Johan Castberg var sosialminister og venstremann, og mest kjent for «De Castbergske barnelover», en av forløperne til den moderne velferdsstaten. [REMOVE]Fotnote: https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1642-de-castbergske-barnelover.html

Skatteregler, usikkerhet og kostnadsøkninger

I juni kom nyheten om at prosjektet hadde blitt opp mot 30 milliarder dyrere enn først antatt, og prosjektet ble utsatt. I tillegg til kostnadsøkningen kunne nye skatteregler (forslag om å redusere friinntekt i petroleumsskatten) føre til redusert lønnsomhet, og på toppen av det hele var Statoil i gang med en omfattende letekampanje med mål om å øke ressursgrunnlaget for utbyggingen.

Den såkalte balanseprisen for Skrugard (oljeprisen som gjør at prosjektet går i null) var opprinnelig 64 dollar per fat, men det ble nå oppgitt til 81 dollar per fat som følge av kostnadsøkning og nye skatteregler.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 06.06.2013

Letekampanjen resulterte i et par relativt små funn, ikke på langt nær opp mot volumene på til sammen en milliard fat som det hadde blitt mumlet om. Dermed fortsatte usikkerheten rundt utbyggingen.

I 2016 var utbyggingen fortsatt uavklart, og enda mer usikkerhet var det rundt ilandføringen. «Castbergfeltet er stort, men ikke stort nok til å bære en terminalløsning alene. Derfor fortsetter arbeidet sammen med de andre selskapene som har interesser i området for å finne robuste løsninger» fortalte pressetalsmann i Statoil Ola Anders Skauby.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 14.01.2016

Skuffelse, endelig plan og godkjenning

I 2017 fremmet Statoil plan for utbygging og drift av feltet, med helikopter- og forsyningsbase planlagt lokalisert i Hammerfest og driftsorganisasjon planlagt til Harstad. Og med plan om en FPSO og direkte eksport av oljen med skytteltankere til markedet. I høringen ble Statoil pepret med misnøye fra Nord-Norge, og spesielt Finnmark om avgjørelsen å gå bort fra ilandføring, men uten at det fikk konsekvenser for godkjenningen. I juni 2018 ble PUD-en godkjent av Stortinget. [REMOVE]Fotnote: https://www.regjeringen.no/contentassets/358428f8785c4057a9cc143ed221ec75/no/pdfs/prp201720180080000dddpdfs.pdf

Status i februar 2022 er at feltet er under utbygging, skroget til FPSO-en er på vei fra Singapore til Norge, og etter planen skal feltet i produksjon i 2024.