Statoil inntar Kina

Oppdraget var et resultat av en reise olje- og energiminister Bjartmar Gjerde foretok til Kina i 1978.

Rådgivingstjenesten innebar at Olje- og energidepartementet tok seg av politiske og forvaltningsmessige sider, mens Statoil ga råd om teknologi og forretning.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, A. (2019). Giganten: Det norske oljeeventyret: Statoil – Equinor. Oslo: Kagge forlag: 123. Statoil fikk som resultat av engasjementet en fast representant i Kina.

Norges forhold til Kina

Norges forhold til Kina hadde i mange år vært komplisert. Etter revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse i 1949 endte Kina, sett med norske øyne, på den gale siden av den ideologiske skillelinjen. I over tjue år var det lite eller ingen kontakt mellom Norge og Kina, selv om Norge var et av landene som opprettholdt diplomatiske forbindelser.

Utover 1970-tallet ble det ideologiske grunnlaget svekket, og økonomisk vekst ble stadig viktigere. Kina satte i gang en veritabel sjarmoffensiv overfor Norge. En kinesisk handelsdelegasjon ledet av visehandelssminister Chou Hua-min kom til Norge i 1971, etter invitasjon av den norske regjering.[REMOVE]Fotnote: Arbeiderbladet 28. september 1971. Handelsdelegasjon fra Kina på besøk. Delegasjonens besøk ble tolket som at Beijing-regjeringen var interessert i å øke samhandelen og styrke de øvrige forbindelser med de nordiske landene.

Det økonomiske og politiske samkvemmet tok seg opp, og i 1973 reiste utenriksminister Dagfinn Vårvik til Kina. Året etter gjorde Stortingets utenrikskomite og handelsministeren det samme. Men handelen mellom landene var fortsatt beskjeden.

Deng åpner porten

Det var først etter at Deng Xiaoping hadde overtatt makten i 1976 at de økonomiske forbindelsene mellom Kina og Norge tok av. Han introduserte en form for sosialistisk markedsøkonomi som åpnet landet for utenlandsk innflytelse på slutten av 1970-tallet. I årene 1978 til 1980 reiste en strøm av delegasjoner med deltakere fra både politikk, embetsverk og næringsliv mellom Norge og Kina. Det var først og fremst oljeteknologi og vannkraft som var satsningsområdene. Ideen var å bytte norsk erfaring og teknologi på områder der Norge hadde spisskompetanse, mot ordrer for norsk industri.[REMOVE]Fotnote: Liland, Frode. (1996). Moral og realpolitikk. Norges forhold til Kina etter 1966. IFS Info 3/1996

Da olje- og energiminister Bjartmar Gjerde kom hjem fra sin første tur til Kina, var han storfornøyd. «Resultatet av drøftelsene som vi har hatt med kineserne er langt mer konkret enn jeg på forhånd hadde håpet.»[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 25. november 1978. Betydelige muligheter for norsk industriell innsats. Kineserne var opptatt av oljepolitiske spørsmål, og de ønsket norsk bistand knyttet til kontraktsforhold, blokkinndeling, geofysikk samt leting etter olje i Po Hai og Sør-Kinahavet. De ønsket også assistanse med hensyn til forsyningstjeneste, utbygging av oljefelt til havs, legging av rørledninger og bygging av terminaler på land.

Ministerens besøk resulterte altså i at statoilsjef Arve Johnsen året etter ble sendt til Beijing for å undertegne en avtale hvor Statoil lovet bistand i tekniske, juridiske og økonomiske spørsmål. Statoil fikk utbetalt konsulenthonorar for sine tjenester, men avtalen åpnet ikke for norsk deltakelse i leting etter eller produksjon av olje på den kinesiske kontinentalsokkel.

Statoil åpnet kontor i juni 1981, samtidig som samarbeidet mellom kinesisk oljeindustri og Statoil ble trappet opp. Selskapet drev opplæringsvirksomhet og kompetanseoverføring. Statoil holdt kurs i økonomi, lisensadministrasjon og letespørsmål. Flere konsulenter skulle drive veiledning innen samarbeid med utenlandske oljeselskap og kontraktørselskap i letefasen til havs. Det ble satt i gang kurs i sikkerhet og beredskap.[REMOVE]Fotnote: Status (Statoil: norsk): internavis for Statoil-ansatte. 1980 Nr. 19. Statoil/Kina samarbeid trappes opp til nest år. Samtidig kom flere kinesiske oljearbeidere til Norge for å få kjennskap til Statoils drift.

Med mindre vinger kan en fly lengre

Den kinesiske sokkelen ble åpnet for utenlandske selskap i 1980. Av disse fikk 33 eierskap i 18 ulike blokker, under strenge betingelser. Men Statoil var fortsatt bundet av Stortinget og paragraf 10, og kunne derfor ikke søke.

Paragraf 10 i Statoils vedtekter, som selskapet hadde vært underlagt siden 1974, påla selskapet å forelegge alle saker som ble antatt å være av vesentlig, prinsipiell, politisk eller samfunnsmessig betydning for generalforsamlingen. Paragrafen styrket myndighetenes kontroll over Statoil og reduserte selskapets uavhengighet. Hvert år skulle det presenteres en melding for Stortinget om utviklingen av og planene for selskapet.

Da Statoils virksomhet ble behandlet i Stortinget i forbindelse med §10-planen for 1983, kom selskapets internasjonale planer opp. Statoils styre hadde overfor statsråden gitt uttrykk for at selskapet nå hadde nok erfaring og kapasitet til å påta seg oppgaver i andre land. Men flertallet i energi- og industrikomiteen bestående av Høyre og Kristelig Folkeparti var av en annen oppfatning. De mente at utover et begrenset engasjement på nederlandsk sokkel og konsulentvirksomheten i Kina, skulle Statoil ikke engasjere seg utenlands hverken når det gjaldt leting og utvinning, foredling eller annen industriell virksomhet. Departementet burde komme tilbake til dette når en utredning av organisering av petroleumsvirksomheten forelå.

Arbeiderpartiet på sin side hadde ingen innvendinger mot at Statoil påtok seg slike oppgaver og tok saken opp igjen samme høst.

Guttorm Hansen fra Arbeiderpartiet stilte spørsmålet til statsråd Kåre Kristiansen (KrF) i en spørretime i oktober 1983. Han la vekt på at Kina var et nytt og viktig marked, ikke bare for Statoil, men også for store deler av norsk næringsliv.

«Det er en kjempe som nå rører på seg, og som er innstilt på samarbeid med verden utenom.»[REMOVE]Fotnote: Stortingets spørretime (1983. 28. oktober). Spørsmål fra representant Hansen om grunngivingen for å nekte Statoil å forsøke å komme med i oljevirksomheten på Kinas kontinentalsokkel.

Interessen blant oljeselskap verden over for å delta i den oljevirksomheten på kinesisk kontinentalsokkel som nå var åpnet for utenlandsk deltakelse, var stor.[REMOVE]Fotnote: Status (Statoil: norsk): internavis for Statoil-ansatte. 1985 Nr. 1. Vi tolker: Kinesisk seismikk På en stor oljebase som var bygget i den økonomiske sonen mellom Kanton og Hong Kong, var en rekke utenlandske selskap allerede på plass. Kina var ikke et marked det var lett for næringslivsinteresser å komme inn på, men Statoil, som allerede kjente landet, kunne fungere som en nøkkel for norsk næringsliv, særlig verftsindustrien.  Hansen hadde selv vært i Kina og hadde fått inntrykk av at Statoil var meget godt ansett hos de kinesiske myndighetene.

Statsråd Kristiansen holdt på sin og regjeringens politikk og mente spørsmålet om Statoils internasjonale engasjement måtte avvente resultatet av det pågående arbeidet om selskapets stilling.

Arbeidet det var snakk om, var det som ble omtalt som vingeklippingen av Statoil.

Våren 1984 kom saken opp i Stortinget. Resultatet var at Statoil gjennom et forlik ble strippet for omfattende eierrettigheter på norsk sokkel og staten tok over dette eierskapet direkte.

På den andre siden fikk selskapet større frihet til å ta egne beslutninger. Statoil ville i større grad kunne arbeide under tilsvarende betingelser og forutsetninger som andre selskaper, og blant annet få større frihet til å disponere egne finanser som ikke ble bevilget over statsbudsjetter. Det viktigste i denne sammenheng var at Statoil ville få anledning til gradvis å utvide sin lete-, utbyggings- og produksjonsvirksomhet i utlandet. Det ble bestemt at utenlandske engasjement måtte organiseres i et eget datterselskap.[REMOVE]Fotnote: Norge Olje- og energidepartementet. (1984). Om organisering av statens deltagelse i petroleumsvirksomheten (Vol. Nr 73 (1983-84)). Oslo: Departementet. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1983-84&paid=3&wid=e&psid=DIVL389&pgid=e_0719

Statoil var nå klar for å fly ut i verden med litt kortere vinger. Eller kanskje det var som Senterpartiets pressekontor beskrev det: «Statoil er ikke vingeklippet. Selskapet er i beste fall stusset og gredd.»[REMOVE]Fotnote: Status (Statoil: norsk): internavis for Statoil-ansatte. 1984 Nr. 8. Statoils organisering.