Samarbeid for framtiden

Først ut var samarbeidet med Esso, som lærte Statoil å bli operatør for leting og produksjon. [REMOVE]Fotnote: Delen om samarbeidet med Esso er i stor grad basert på Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. S. 370-372. Delen om samarbeid med Mobil om Statfjord utbyggingen er i hovedsak basert på Elisabeth Ugland Moland sin mastergradsavhandling. Moland, Elisabeth Ugland. (2011). Fra lærling til mester: Kunnskap og kompetansebygging i Statoil årene 1972–1986. (Mastergradsavhandling). Universitetet i Agder, Kristiansand. Hentet fra: https://uia.brage.unit.no/uia-xmlui/bitstream/handle/11250/139504/HI-500%202011%20Vsr%20Masteroppgave%20Elisabeth%20Ugland%20Moland.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Esso lærer Statoil leting og produksjon

Under diskusjonene i Stortinget om tildeling av nøkkelblokker og grenseblokker ble det reist tvil om Statoil hadde den kompetansen som skulle til for å drive med boring på egen hånd.  Da Esso i forbindelse med tildelinger av tredje konsesjonsrunde tilbød selskapet teknisk assistanse var det av stor interesse. Statoil ville gjennom et slikt samarbeid tilegne seg nødvendig kompetanse.

Om selskapene fikk tildelt lisenser var avtalen at Statoil kunne plassere folk i Essos operasjonelle organisasjon for å få erfaring. Esso ville i starten være ansvarlig for Statoils traineer i det daglige og for å gi dem videreopplæring. Etter hvert som personellet ble kvalifisert skulle det operasjonelle ansvaret overføres til Statoil.

I tillegg til å opplæres i leteboring, tilbød Esso å assistere Statoil i driften av leteriggen «Ross Rig» som Statoil nylig hadde inngått letekontrakt med.

Da Industridepartementet i november 1974 tildelte nye lete og produksjonslisenser ble Statoil utpekt som operatør for lisens 038, blokkene 15/11, 15/12 og 6/3 med Esso som teknisk operatør. Opplæringen kunne begynne.

Statoils første brønn, 15/12 – 1, ble boret på det som siden ble kjent som Sleipnerområdet i juli 1975. Statoil var operatør og Esso teknisk assistent, men i realiteten var det nok Esso som gjorde jobben. Statoils folk var læregutter.[REMOVE]Fotnote: Equinor.no. (2000. 4. juli). Hentet fra: https://www.equinor.com/no/news/archive/2000/07/04/DrillingFor25years Det ble ikke gjort funn, men Statoil fikk den erfaringen selskapet trengte for å stå på egne bein og etablere seg som en teknologisk kompetent organisasjon.

Året etter skulle Statoil få sin svenneprøve og for første gang bore en letebrønn på egenhånd. Også den ble boret fra «Ross Rig», og denne gangen var det treff. Dette var i blokk 1/9, i nærheten av Ekofisk, og strukturen ble gitt navnet Tommeliten Alpha.

Et mål var nådd – Statoil var blitt et operativt leteselskap med kompetanse i egne rekker.

Samarbeid om Statfjord

Samtidig som at Statoil ble lært opp i leteboring og drift av egen leterigg, startet en annen avdeling opplæringsprogram i utbygging av et felt gjennom en samarbeidsavtale med Mobil om lisens 037. Denne omfattet Statfjordfeltet. Statfjordutbyggingen skulle bli helt avgjørende for at Statoil skulle bygge opp nok kompetanse til selv å bli fullverdig operatør for et produserende felt.

Lisensbetingelsene gjorde det klart at det nyetablerte selskapet skulle overta operatøransvaret etter ti år. Da måtte Statoil først lære å kjenne feltet. Mobil forpliktet seg til å overføre den nødvendige kompetansen. Statoil skulle nå involveres i flest mulig av prosessene og avgjørelsene som angikk Statfjord.

Statoil fikk gjennom dette, på nært hold, følge og ta aktiv deltakelse i utviklingen av et av verdens største offshore oljefelt.

Selskapet startet oppbygging av en skyggeorganisasjon som til slutt skulle ta helt over, og ekspanderte raskt. Først til et par hundre, så opp mot tusen medarbeidere.

Statoil hadde «rett til å la rimelig antall av sine ansatte arbeide sammen med operatøren med sikte på en hensiktsmessig opplæring av Statoils personell på forskjellige trinn».[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 370.

Mobil var i de første årene den som leverte den viktigste delen av arbeidskraften og teknologien, men allerede i 1973 var Mobil i gang med å lære opp Statoilpersonell. Flere Statoilansatte ble sendt verden rundt til Mobil sine opplæringsinstitusjoner. Forskningssenteret i Dallas, Research Centre, ble hyppig brukt. Under de seismiske undersøkelsene som ble gjort, var Statoil representert med en person som skulle observere og jobbe sammen med utforskningsgruppen til Mobil i London.

Samtidig som mange reiste ut av Norge for å få opplæring, dukket flere opplæringsmuligheter opp i Norge. Vinteren 1974/75 fikk ingeniører fra Statoil plass i lengre opphold i Mobils interne organisasjon i Stavanger. Statoil la inn krav om at de utplasserte måtte få utfordrende oppgaver, og det ble forutsatt at de fikk mulighet til å delta aktivt i alle deler av driften.

For å lede selve utbyggingsprosjektet etablerte Mobil en egen prosjektgruppe for hver plattform: Project Task Force. Det var i disse gruppene Statoil hadde flest utplassert. Prosjektgruppene rapporterte direkte til operatøren, men medlemmene av gruppene kunne bli pålagt av Statoil å innhente informasjon om Statoil skulle trenge det. Statoil kunne dermed ivareta alle sine interesser – uten å være operatør.

I 1975 etablerte Statoil en egen avdeling som skulle representere Statoil i alle saker som gjaldt Statfjord. Leder for gruppen ble Olav K. Christiansen. Avdelingen arbeidet tett med andre avdelinger i Statoil.

Samarbeidet mellom Mobil og Statoil om utbygging av Statfjordfeltet var avgjørende for Statoils kompetanse og for å klargjøre selskapet til større oppgaver – som operatør på Gullfaks.