Norsk Hydro – statens forlengede arm i oljepolitikken?

Ideen om at staten skulle sikre seg aksjeflertallet i Hydro skal ha kommet fra Hydros generaldirektør, Torvild Aakvaag, selv. I et notat fra november 1970 formulerte han Hydros ambisjoner meget klart: Hydro skulle bli statens redskap i utviklingen av norsk oljevirksomhet.[REMOVE]Fotnote: Johannesen, Finn Erhard, Rønning, Asle og Sandvik, Pål Thonstad, Nasjonal kontroll og industriell fornyelse, Hydro 1945–1977, (2005): 319.    

Hydro som nasjonalt redskap 

Hydro var det norske selskapet som fra starten var sterkest engasjert i oljevirksomheten i Nordsjøen. Som deltaker i Petronord-gruppen sammen med syv franske selskaper siden 1965, hadde Hydro hatt lisens på leting og utbygging i tolv blokker.  

For å spre risikoen hadde Petronord-gruppen i 1967 inngått en utvekslingsavtale med Phillips-gruppen der hver av partene fikk en 20-prosentsandel på den andres blokker. Denne avtalen viste seg å bli gull verdt for Hydro etter Ekofisk-funnet. Selskapet fikk da en andel på 6,7 prosent i Ekofisk – en svært god startkapital som oljeselskap.  

Dersom Hydro skulle brukes som politisk redskap, var det en ulempe at selskapet hadde et flertall av private og til dels franske eiere. Statens eierandel var på 47,72 prosent. 23 prosent av aksjene var på franske hender, mens 4 prosent var registrert i andre land, blant annet Sveits. Den private norske eierandelen var på 25 prosent. Dermed eide private aksjonærer til sammen 52 prosent.[REMOVE]Fotnote: Johannesen m. fl. (2005): 323.  

For å bruke Hydro som et nasjonalt redskap på norsk sokkel var det et mål å høyne den statlige eierandelen. Den 9. oktober 1970 sendte statsministeren og industriminister Rostoft brev til Hambros Bank med følgende ordlyd: [REMOVE]Fotnote: St.  prp. nr.63, Om kjøp av aksjer i Norsk Hydro A/S: 3. Innst S nr 110(1970—71) Innstillig fra industrikomitéen om kjøp av aksjer i Norsk Hydro AS

I det jeg viser til samtale med banksjef Otto Norland på mitt kontor 9. oktober d.å., bekrefter jeg hermed at jeg er interessert i å øke den norske stats andel av aksjene i Norsk Hydro A/S fra 47,72 til minst 51 pst.  

Oppkjøpet måtte skje raskt og i hemmelighet slik at ryktet ikke spredde seg og kursen steg i været. Per Borten sendte derfor banksjef Otto Norland i Hambros bank på tur rundt i Europa i et innleid privatfly som gikk mellom en rekke byer i Frankrike, Østerrike, Sveits og Vest-Tyskland. Der kjøpte han poster med Hydro-aksjer for egen regning, for deretter å overdra dem til den norske stat. Oppdraget lyktes, og Hydro kunne dermed brukes som statens forlengede arm.[REMOVE]Fotnote: Johannesen m.  fl.  (2005): 323. 

Regjeringsskifte og nye takter 

Nyheten ble kjent i forbindelse med stortingsbehandlingen av aksjekjøpet i januar 1971. Hvorvidt Hydro skulle bli det nasjonale instrumentet i oljevirksomheten knyttet det seg likevel politisk usikkerhet til. Opprettelsen av et rent statsoljeselskap hadde fremdeles sine tilhengere, også på borgerlig side. I realiteten hadde regjeringen Borten dessuten bare kort tid igjen å leve. Håndteringen av EU-saken førte til mistillit mot statsministeren. De fire koalisjonspartnerne var dypt splittet i synet på Norges forhold til Europa, og slitasjen innad i regjeringen var så stor at den ikke kunne holdes sammen. 

Den 17. mars 1971 tok Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet over som statsminister.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1, p. 523). Leseselskapet: 165–169. Regjeringsskiftet beredte grunnen for en annen modell som Arbeiderpartiet hadde modnet frem. Det skulle bygges et nytt oljeselskap som staten skulle eie 100 prosent. 

Til tross for at arbeiderpartiregjeringen var i mindretall, ble modellen med et rent statsoljeselskap det neste året båret frem av Finn Lied (Ap), som var industriminister. Han var Arbeiderpartiets kanskje mest sentrale industripolitiker etter krigen, mangeårig leder av Forsvarets forskningsinstitutt og en respektert forsker. Lied valgte Arve Johnsen, som tidligere hadde skrevet et utkast til norsk oljepolitikk, som sin statssekretær. Sammen fikk de stor gjennomslagskraft. 

Finn Lied har senere uttalt i et intervju:[REMOVE]Fotnote: Finn Lied, Intervju i NRK-serien Mitt liv.

Vi ønsket at staten skulle engasjere seg intimt operativt i virksomheten. Da kunne vi lære helt fra bunnen av. Vi ønsket et helt 100 prosent statlig arrangement. Dette var nasjonens formue. I Hydro hadde vi ikke den formen for kontroll. Det var et aksjeselskap underkastet alminnelig aksjelovgivning. Det muliggjorde ikke bruk av Hydro som statens instrument. Eneste mulighet for å ha et instrument er å eie det 100 prosent.

Som en viktig opptakt til beslutningen om å gå inn for et statlig oljeselskap, ble innstillingen fra Knudsen-utvalget, som hadde vurdert hvordan staten skulle organiseres i og utenfor Industridepartementet, lagt frem 24. mars 1971. Det var en uke etter at regjeringen som hadde nedsatt utvalget hadde gått av. Var anbefalingene dette utvalget kom med gangbar politikk også etter regjeringsskiftet? 

Hør NRK radio, 2. mars 1985: Da oljen kom til oss. (Program 4) Oljenasjon over natta. Ekofisk, Statoil og Oljedirektoratet.