EØS begrenser Statoils muligheter

Diskusjonene startet mens avtalen mellom EU og EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein ble fremforhandlet. Det var betydelig motstand mot oljedirektivet selv i Arbeiderpartiet som i stor grad var positive til EU. Daværende nærings- og energiminister Finn Kristensen (Ap) uttalte i september 1992 at «Norge ikke trenger oljedirektivet». I februar 1993 uttalte handelsminister Bjørn Tore Godal (Ap) til VG at det ville være «utidig» av EU å vedta konsesjonsdirektivet, og i juni 1993 sa Godal til Arbeiderbladet at «Ingen folkevalgt eller statsråd med vettet i behold vil gå inn i en situasjon som innebærer salg av arvesølvet». I november 1993 uttalte Gro Harlem Brundtland (Ap) at «Oljedirektivet er mobbing».[REMOVE]Fotnote: https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/1994-1995/inns-199495-194/?lvl=0 Under stortingsbehandlingen gikk likevel Arbeiderpartiet, sammen med Høyre, inn for å godta oljedirektivet.

Hva var det som talte mot å godta det, og hva talte for?

Norge velger EØS – ikke EU

I 1980-åra var Europa i sterk forandring. Den kalde krigen tok slutt, og landene i øst rev seg løs fra Sovjetsamveldet. Samtidig begynte landene i det europeiske fellesskap en prosess mot å bli europeiske union, EU, med tettere integrasjon og samarbeid enn tidligere.

I denne prosessen ønsket EU også å knytte landene i frihandelsorganisasjonen EFTA tettere til det indre marked. Norge hadde vært med på å stifte EFTA i 1960, og gjennom EFTA hadde Norge en frihandelsavtale fra 1973. I og med denne avtalen måtte de norske politikerne forholde seg til forhandlingene om en ny avtale, EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde).

Arbeidet med ny avtale gikk raskere enn antatt og i 1992 var et avtaleutkast ferdig. Stortinget måtte ta stilling til den, og dermed kom spørsmålet om fullt medlemskap i EU opp igjen for fullt. Både Norge, Østerrike, Sverige og Finland signerte avtalen i 1992. Sveits, som også var med i forhandlingene, sa nei til avtalen i en folkeavstemning i 1993. For de andre landene trådte EØS-avtalen i kraft 1. januar 1994.

EØS-landene sendte ny søknad om medlemskap, og den 25. juni 1994 ble en avtale undertegnet. Den hadde en klausul om at de enkelte søkerland måtte ratifisere avtalen innen 31. desember 1994.

Før det kunne skje, måtte det gjennomføres en folkeavstemning i hvert av landene. I Østerrike, Sverige og Finland sa flertallet ja. Men i Norge endte folkeavstemningen som i 1972, med flertall for nei.

Konsesjonsdirektivet inn fra siden

Det spesielle med EUs konsesjonsdirektiv «for tildeling og bruk av tillatelser til å drive leting etter og utvinning av hydrokarboner» var at det i liten grad handlet om indre forhold i EU. Det var bare Storbritannia som var en stor petroleumsprodusent. Konsesjonsdirektivet var i stor grad rettet mot norske ressurser og endring av norske lover. Det var en omstridt del av EØS-forhandlingene, og var ikke en del av EØS-avtalen da den ble inngått.

Norske myndigheter ble dermed litt «lurt» da konsesjonsdirektivet ble lagt frem av EU-kommisjonen først etter at Norge var blitt EØS-medlem. Det ble vedtatt av Rådet i EU 30. mai 1994 og trådte i kraft en måned senere. Deretter skulle det innarbeides i medlemslandenes lovgiving innen 1. juli 1995.[REMOVE]Fotnote: Europaparlamentets og Rådets direktiv 94/22/EF Som EØS-medlem gjaldt det også Norge forutsatt at Stortinget ga samtykke.[REMOVE]Fotnote: Innst. S. nr. 194 (1994-1995) Om samtykke til EØS-komiteens beslutning nr 19/95.

Saken vakte stor bestyrtelse i deler av det politiske miljøet i Norge, særlig hos EU-motstanderne. Det bare bekreftet antagelsene om at norsk sjølråderett var i ferd med å gå tapt, og de ville nedlegge veto. Ja-siden som besto av Arbeiderpartiet og Høyre tok det langt roligere, og mente at direktivet ikke ville ha så stor betydning for de norske oljeselskapene.

Hadde Arbeiderpartiet skiftet standpunkt i saken, i tilfelle hvorfor?

Nei-siden i sjokk

I partiene som var mest negative til EU, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, var det betydelig skepsis til at Norge skulle underlegge seg EUs konsesjonsdirektiv. Det var flere årsaker til det.

For det første regulerte EØS-avtalen forhold innenfor medlemslandenes territorier (i folkerettslig forstand: landjorden og havområdet innenfor territorialgrensen). Kontinentalsokkelen var ikke definert som en del av EØS-avtalens virkeområde, og burde derfor ikke inngå i noen nye avtaler, ble det påpekt.

EØS-motstanderne syntes det var oppsiktsvekkende at Norge som en stor eksportør av råolje frivillig skulle legge om sine konsesjonsregler og frata staten styringsmuligheter på grunn av EU og EØS-avtalen. Det var bare Norge som måtte gjøre betydelige endringer i egne lover og regler for oljevirksomheten på grunn av direktivet. Storbritannia, som var den eneste store petroleumsprodusenten innen EU, ble ikke berørt siden landets lovverk allerede var i tråd med direktivet. Det var spesielt at oljedirektivet, som berørte Norge så sterkt og i svært liten grad berørte EU-medlemmene, allerede var vedtatt i EU. Andre direktiver på energiområdet (for kraftsektoren og gass) som hadde innvirkning på EU-landene, var utsatt til 1996.

Direktivet tok ikke høyde for at Norge som produsent og eksportør av petroleumsprodukter hadde grunnleggende interesser helt forskjellige fra importørlandene i EU. Mens Norge var tjent med høye oljepriser og en skattlegging som ga produsentlandet høyest mulig inntekter, hadde EU interesse av lave importpriser og at mest mulig av skatteinntektene tilfalt forbrukslandet.

Direktivet sikret staten eierskapet over petroleumsressursene som lå under havbunnen, men ikke når ressursene ble produsert. Nei-partiene påpekte at konsesjonsdirektivet ville legge sterke begrensninger på statens rolle som produsent. Det var et tankekors at Statoil ikke hadde kunnet vokse til et stort oljeselskap hvis det ikke siden 1972 hadde fått privilegier i form av konsesjoner og operatøransvar som ga kunnskaper og erfaring. En slik aktiv styring av norsk oljepolitikk ville ta slutt dersom Stortinget godkjente konsesjonsdirektivet.

Konsesjonsdirektivet ville også legge begrensninger på forvaltningen av petroleumsressursene siden statsoljeselskapet ikke lenger fritt kunne velge leverandør, men måtte konkurranseutsette oppdragene. Det ville redusere muligheten til å gjennomføre petroleumslovens målsetting om at oljevirksomheten skulle komme hele det norske samfunnet til gode.

Dette var begrunnelsene nei-partiene ga for å avvise konsesjonsdirektivet i EØS-avtalen.[REMOVE]Fotnote: Innst.S.nr.209 (1993-1994)

Flertallets syn

Både Høyre og Arbeiderpartiet hadde helt siden den første folkeavstemningen om EU i 1972 hatt et sterkt ønske om en nærmere tilknytning til den europeiske unionen. Et forpliktende internasjonalt samarbeid både på regionalt og globalt plan ville sikre verdier som sysselsetting, miljø og velferd. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, viste det seg at fordelene med tilgang til et felles marked og fri flyt av varer og tjenester hadde sin pris, blant annet oljedirektivet. Var det verdt det?

Nærings- og energidepartementet, ledet av Jens Stoltenberg (Ap), beroliget med at det norske konsesjonssystemet, nedfelt i petroleumsloven, i hovedsak var i samsvar med de krav direktivet stilte.[REMOVE]Fotnote: Petroleumsloven av 22. mars 1985 nr. 11.

Arbeiderpartiet og Høyre var enige om at norsk petroleumspolitikk i hovedtrekk kunne videreføres under konsesjonsdirektivet. Medlemslandene skulle selv bestemme hvilke områder som skulle gjøres tilgjengelig for leting etter og produksjon av petroleum, og at ressursforvaltningen var et nasjonalt anliggende.

Norge ville blant annet selv ha rett til å bestemme størrelsen på statens direkte økonomiske engasjements (SDØE) andel i den enkelte utvinningstillatelse. Nivået på den samlede statlige deltakelse ville fortsatt bli fastsatt av norske myndigheter.

Eksisterende praksis måtte endres slik at Statoil måtte konkurrere om andeler i utvinningstillatelser. Myndighetenes konsesjonstildeling og bruk av vilkår og krav måtte skje på grunnlag av prinsippet om ikke-diskriminering. Statoil måtte søke om og konkurrere for sin økonomiske andel og eventuelle operatørskap i den enkelte utvinningstillatelse. Etter politikernes mening ville Statoil med sin opparbeidede kompetanse stå sterkt og klare seg godt i konkurransen med andre selskaper.

Statoil ville fortsatt kunne være forretningsfører for SDØEs andel, men med noen stemmebegrensninger. Forretningsførerrollen for SDØE ville være betinget av at det ble etablert et klart skille mellom Statoil som økonomisk deltaker i petroleumsvirksomheten på den ene siden og som forretningsfører på den andre siden.

Noen endringer i petroleumsloven måtte likevel foretas. Blant annet skulle fysiske personer kunne tildeles utvinningstillatelser, krevde EU. Søknadsfristen måtte forlenges fra 50 til 90 dager, og regelen om tildeling uten utlysning måtte justeres. I tillegg ble det tilføyd en bestemmelse om at tildeling skal skje på grunnlag av saklige og objektive vilkår og krav.[REMOVE]Fotnote: Energi- og miljøkomiteen, den 7. juni 1995.

Stortinget innordner seg EUs direktiv

Stortingsdebatten om konsesjonsdirektivet fant sted 12. juni 1995.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 40 (1994-1995) – Om konsesjonsdirektivet. Debatten varte halvannen time. Det var en bemerkelsesverdig kort debatt med tanke på at norsk oljepolitikk gjennomgikk et dramatisk skifte. Arbeiderpartiet hadde skiftet syn på konsesjonsdirektivet. Fra å se på det som mobbing, var de negative sidene ved direktivet blitt tonet ned og nærmest bagatellisert. De endringene i lovgiving som måtte til, var til å leve med.

Statoil ble ansett som robust nok til å kunne stå på egne bein i konkurranse med internasjonale aktører. Det var ikke lenger behov for å gi selskapet særfordeler.[REMOVE]Fotnote: Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1994/95 Vol. 139 Nr. 7d (nb.no).

Dette synet hadde sannsynligvis støtte i selskapet selv – et Statoil som var på vei ut i verden sammen med BP.

Jens Stoltenberg, som satt som øverste leder i Nærings- og energidepartementet, var åpen for en mer liberalistisk næringspolitikk tuftet på konkurranse. Statskapitalismen som -isme var på vei ut.

Saken var også en prøve på hva Norge ville med EØS-avtalen. Var en med på leken, måtte Norge innordne seg reglene som gjaldt i EU. Avstemningen endte med et klart flertall, 71 mot 41 stemmer for å godta konsesjonsdirektivet.

Dermed måtte Statoil fra 1. juli 1995 klare seg uten de særfordelene selskapet hadde hatt – en overgang som selskapet med sin modne organisasjon klarte å håndtere uten større tilbakeslag.