De syv søstre og OPEC

I etterkrigstiden var verdens oljeindustri dominert av en liten gruppe store oljeselskaper, kalt de syv søstre. Disse eide det meste av oljereservene både i USA og i andre store oljeproduserende land som Venezuela, Indonesia og landene i Midtøsten. Dermed bestemte de hvor mye olje som skulle utvinnes, hvor det skulle gjøres, transport, foredling, hva den skulle koste og på hvilket marked den skulle selges.  

Vestlig dominans i verdens oljeproduksjon

Mye makt over en strategisk og økonomisk viktig råvare var samlet på få hender. Flere av disse store oljeselskapene var datterselskaper av oljemagnaten Rockefellers Standard Oil som ble avviklet som monopol i 1911. Hver for seg arbeidet datterselskapene seg opp til å bli svært mektige. Et eksempel var Esso, eller Exxon som det kalles i USA. Et annet var Mobil, et tredje Chevron og et fjerde Standard Oil Co. California.  De øvrige selskapene blant de syv søstre var det britisk-nederlandske oljeselskapet Shell, det britiske BP og det amerikanske Texaco. 

Da forbruksveksten virkelig begynte å skyte fart ved midten av 1950-tallet, kontrollerte de syv største oljeselskapene nærmere 90 prosent av oljeproduksjonen og 90 prosent av oljesalget i hele den vestlige verden utenom USA. I USA eide de rundt halvparten av oljereservene og sto for en nesten like stor andel av salget. 

Tjue år senere, i 1970, sto de syv søstre for 61 prosent av råoljeproduksjonen og 56 prosent av salget i den vestlige verden. Men nasjonalisering og nye konkurrenter begynte etter hvert å rokke ved makten deres. Produsentlandene stilte stadig oftere spørsmål ved hvor rett det var at de store internasjonale selskapene skulle sitte med full kontroll over en så viktig råvare. 

Det finnes muligens andre industrier som har vært kontrollert av en like liten gruppe internasjonale selskaper. Men ingen annen industri har i så lang tid vært kontrollert av en så liten gruppe selskaper. Det er spesielt når en tenker på hvor viktig oljeindustrien har vært for verdensøkonomien.  

Forbruksveksten i etterkrigstiden gjorde at USA ikke lenger var selvforsynt med olje. I stedet ble stadig mer olje importert fra Midtøsten, hvor det nærmest flommet olje opp av ørkenen. Men selv der var det de store oljeselskapene som hadde kontroll. Land som ikke hadde egne oljeselskaper, som Tyskland, Italia, Østerrike og land i Skandinavia, prøvde også å komme inn på markedet som oljeprodusent i Midtøsten, men det var så å si umulig. 

Noen land klarte likevel å forandre på denne situasjonen. Det skjedde i Frankrike med forløperen til Elf (i dag en del av TotalEnergies). Og det skjedde i Italia som opprettet sitt eget nasjonale oljeselskap ENI i 1953. Men det var ikke lett for selskapet å drive forretning, noe som ble illustrert ved at politikeren Enrico Mattei, som sto bak opprettelsen av ENI, fikk mange fiender og til slutt døde i et antatt bombeattentat. 

I Iran var det etter andre verdenskrig en voksende nasjonalisme. Den iranske staten forhandlet med oljeselskapene for å oppnå en høyere pris for oljen, men forhandlingene førte ikke fram. Enden på visa ble at landet ville nasjonalisere oljekildene i 1951. Men selv om Iran gjennomførte nasjonalisering, fikk landet liten glede av det. Iranerne behersket ikke selve teknologien ved oljeproduksjonen. Etter hvert som ting gikk i stykker og ikke ble reparert, måtte oljebrønnene stenges ned. Dessuten reagerte kjøperlandene med å boikotte Iran. Med CIAs hjelp ble sjahens rolle styrket gjennom et kupp i 1953, og oljeproduksjonen tok seg opp igjen. På 1960- og 1970-tallet var sjahen en medspiller for USA og dermed de amerikanske oljeselskapene frem til han i 1979 ble styrtet av Ayatollah Khomeini og mye av oljeproduksjonen igjen ble nasjonalisert. 

OPEC dannes 

Også andre land i Midtøsten var misfornøyd med de store oljeselskapenes dominerende rolle. I 1960 ble OPEC, organisasjonen av oljeeksporterende land, dannet. Til å begynne med besto den av fem medlemsland – Venezuela, Saudi-Arabia, Iran, Irak og Kuwait. Året etter fikk de følge av Qatar. I 1962 meldte Libya og Indonesia seg inn. Da oljekrisen meldte seg i 1973 som følge av krigen mellom Israel og Egypt/Syria, hadde organisasjonen tolv medlemsland. Disse var Gabon, Ecuador, Nigeria og De forente arabiske emirater i tillegg til de allerede eksisterende medlemslandene.

Organisasjonen ønsket for det første å arbeide for stabile oljepriser og at prisene ikke skulle forandres uten at alle OPEC-landene var konsultert. For det andre ville OPEC arbeide for å sikre inntekter ved blant annet å regulere produksjonen. Det ville gi oljeressursene lengre levetid. For det tredje ville landene støtte hverandre dersom oljeselskapene kom med utspill mot enkeltland. 

OPEC fikk hovedkvarter i Wien i Østerrike. I lang tid nektet oljeselskapene å forhandle med OPEC som en felles representant for de oljeproduserende landene. De foretrakk å forhandle med hvert enkelt land. Oljeselskapene endret imidlertid syn på dette etter å ha røynt seg på Libya. 

Libya presser oljeprisene oppover 

Libya var det landet som presset hardest på for å få til en økning i oljeprisen. Landet var en ung oljenasjon som i utgangspunktet lokket med gunstige skatte- og konsesjonsavtaler for å få oljeselskap til å etablere seg der. Libya, som ligger i Nord-Afrika og grenser til Middelhavet, lå nær de europeiske markedene. Dette viste seg å være veldig gunstig i 1967 da Suez-kanalen ble stengt som følge av krigen mellom Egypt og Israel. All oljetransport fra Saudi-Arabia, Iran og Irak måtte nå gå rundt hele Afrika for å komme fram til Europa. 

I 1969 skjedde et statskupp i Libya. Oberst Muammar Al-Gaddafi sto i spissen for en gruppe offiserer som tok makten. Gaddafi var en glødende arabisk nasjonalist. Etter at amerikansk og britisk basevirksomhet ble nasjonalisert, kom turen til oljeselskapene. Men i stedet for å kaste dem ut ble det innledet forhandlinger om å øke oljeinntektene for Libya. Et av selskapene, Occidental, var svært avhengig av oljekildene i landet og lot seg presse. Deretter ga Texaco etter. Til slutt ga alle utenom Shell etter – og Shells oljefelter og oljeinstallasjoner ble deretter nasjonalisert. 

Da Libya hadde fått oljeselskapene til å bøye seg, fikk de andre oljeproduserende landene blod på tann. OPEC ville nå gå til en samordnet aksjon for å øke skatteinntektene med minst 55 prosent. Dette kravet fikk 23 oljeselskap til å gå sammen. De ville nå bare forhandle samlet, og bare med OPEC, ikke ett og ett av de oljeproduserende landene. De ville unngå at enkeltselskaper ble presset slik tilfellet hadde vært i Libya. 

Oljeselskapenes krav gjorde imidlertid Gulfstatene rasende. Etter harde forhandlinger klarte oljeselskapene og OPEC-landene likevel å bli enige. OPEC-landene skulle få 35 cent mer per fat pluss kompensasjon for den årlige inflasjonen. Avtalen skulle gjelde i fem år. Libya og Algerie syntes ikke avtalen var god nok og presset gjennom en enda bedre avtale for land som grenset til Middelhavet. På denne måten ble oljeprisen holdt i sjakk med bare en svak økning. Dette var særlig i konsumentlandenes interesse.  

Flere land med statlige oljeselskaper 

Ønsket om nasjonal kontroll var altså økende i 1960-årene. En lang rekke stater ønsket å begrense de internasjonale oljeselskapenes makt ved å opprette egne oljeselskaper.[REMOVE]Fotnote: Francis Sejersted, Systemtvang eller politikk: Om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge  (Oslo: Universitetsforlaget, 1999), 28. 

Dette var situasjonen da Nordsjølandene dukket opp på scenen som oljeprodusenter. Storbritannia startet offshore gassproduksjon i 1967 og oljeproduksjon i 1975. Norges oljeproduksjon startet i 1971 – året før Den norske stats oljeselskap as., senere Statoil, ble opprettet.