Brevet fra OD

Det nyopprettede joint venture-selskapet Norwegian Petroleum Consultants (NPC) hadde skrevet under kontrakten om prosjektledelses- og engineering, mens kontrakten om bygging av dekket og utrustning av skaftene ennå ikke var avklart, men en opsjonsavtale var skrevet med Akergruppen. 

De store kontraktene var dermed, slik det så ut, plassert og etter at Stortinget hadde godkjent utbyggingsplan fase II i juni 1976 regnet de fleste med at det bare var å sette i gang byggingen. Men Oljedirektoratet (OD), som var ansvarlig for sikkerheten offshore, ville også si sitt. Det gjorde de gjennom et brev som ble sendt Statoil/Mobil 11. november 1976, og som skulle endre alle planer.  

Vogt-utvalget

9. juli samme år var det vedtatt nye sikkerhetsforskrifter for offshoreindustrien. Et sentralt punkt for Statfjord B og Statfjordgruppen var en ny restriktiv holdning til samtidig boring, produksjon og boligkvarter på samme integrerte plattform. Sikkerhetsforskriftene var utarbeidet av Vogt-komiteen, som allerede 22. mai 1970 var oppnevnt av regjeringen med mandat til å framlegge utkast til sikkerhetsforskrifter for produksjonsanlegg og lagringsanlegg på havbunnen, samt utnyttelse av petroleumsforekomster.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1976). Nr. 2. Kontroll med sikkerheten fordelt på ni instanser.

Arbeidet med bestemmelsene gikk sent framover og Jens Evensen som var formann, ba seg etter hvert fritatt. Ekspedisjonssjef Lars Oftedal Broch overtok ledervervet i november 1972, men ble igjen avløst av Nils Vogt fra OD i mai 1974. Utvalget la fram sin innstilling til Industridepartementet 12. juni 1975, hvorpå den ble sendt til høring hos berørte parter, institusjoner og selskaper.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 324.

Sikkerhetsvedtektene som ble vedtatt ved Kgl. Res av 9. juli 1976, var basert på Vogt-komiteens forslag, samt de innkomne uttalelser. En forutsetning i resolusjonen var at OD skulle ha hovedansvaret for kontrollen med de faste installasjonene. Det var med bakgrunn i de nye sikkerhetsforskriftene OD så på sikkerhetsspørsmålet på Statfjord. Direktoratet underrettet Industridepartementet om arbeidet sitt og skrev blant annet i brev datert 7. juli 1976: 

En har, på grunnlag av det løpende arbeidet med de sikkerhetsmessige forhold, funnet å måtte innta en mer restriktiv holdning til de konsepter som baserer seg på kombinert boring og produksjon, hvor også boligkvarterene plasseres på samme plattform. Hovedintensjonene i Vogt-komiteens innstilling går mot både kombinert aktivitet og plassering av boligkvarter som nevnt. […] Oljedirektoratet vil understreke at kombinert boring og produksjon bare vil bli akseptert etter individuelle analyser og vurderinger. Det samme gjelder boligkvarter foreslått plassert på en bore/produksjonsplattform. For Statfjord B foreligger det ikke noe endelig valg av konsept, og det foreligger derfor ikke noen konkret sikkerhetsanalyse. Oljedirektoratet vil derfor måtte vente med å uttale seg til etter at de faktiske forhold blir forelagt.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy.

Industridepartementet var altså informert om direktoratets arbeid og dets skepsis til planene for Statfjord B. Som det framkom i brevet måtte OD avvente med å ta endelig stilling til valg av konsept var gjort av Statfjordgruppen. Først etter at eiergruppens øverste besluttende organ Statfjord Unit Owners’ Committee (SUOC) vedtok et endelig konseptvalg for Statfjord B i slutten av august 1976, kunne Oljedirektoratet komme med egen sikkerhetsanalyse. 

Resultatet av denne analysen ble sendt i brevs form til Statfjordgruppen 11. november 1976. OD stilte gjennom brevet spørsmål ved sikkerheten ved en integrert plattform, og ga pålegg om en separat boligplattform tilknyttet Statfjord B: 

Oljedirektoratet vurderer for tiden konseptet for Statfjord «B», basert på en generell vurdering av sikkerhetsforskriftene på feltet, i lys av de nye forskrifter (Kgl res 9.7.76). 

En forutser på Statfjord «B»: 

• Et spesielt komplekst og omfattende produksjonsanlegg konsentrert på en plattform. 
• Et stort antall produserende brønner med stor kapasitet, samt vann- og gassinjeksjon. 
• Permanent boligkvarter for 200 mann, som under konstruksjonsfasen og muligens borefasen vil bli benyttet av 400 mann. 
• Eventuelt samtidig boring og produksjon. 

Den totale risiko er karakterisert ved bidragene fra hver av de aktiviteter og prosesser som det er gitt noen eksempler på ovenfor. Det er Oljedirektoratets vurdering at den totale risiko som er knyttet til disse forhold, ligger på et for høyt nivå. 

Brevet fra Oljedirektoratet

Det som best vil kunne bidra til reduksjon av den totale risiko, vil etter Oljedirektoratets vurdering være å redusere antall personer som til enhver tid befinner seg på plattformen. Oljedirektoratet er derfor kommet til at det bør bygges en separat boligplattform tilknyttet Statfjord «B». 

Sikkerhetsvurderingen gjaldt ikke bare Statfjord B. Det ble også stilt spørsmål ved Statfjord A, som på dette tidspunktet var langt framskredet i byggeprosessen og om et halvt år skulle taues ut på feltet: 

De forhold som er nevnt ovenfor gjør seg også gjeldende på Statfjord A, om enn med noe mindre styrke. Oljedirektoratet vil derfor, på bakgrunn av bestemmelse i Kgl. Res. Av 9.7.76, be selskapet foreta en fornyet samlet vurdering av sikkerhetsforholdene der i relasjon til det planlagte borings- og produksjonsprogram, der innkvarteringsspørsmålet spesielt vurderes. 

Brevet var undertegnet av styreformann i OD Gunnar Hellesen og direktør Fredrik Hagemann. 

Nye konsepter foreslått

Statfjord B var planlagt som en tilnærmet kopi av Statfjord A, bare med fire skaft istedenfor tre. Prosessanlegget skulle være like stort og komplekst med en produksjonskapasitet på 300.000 fat per døgn, og boligmodulen skulle være plassert på plattformen og ha plass til 200 mann. Det var særlig dette punktet Oljedirektoratet ønsket å sette en stopper for. De mente at ved å redusere antall personer som til enhver tid befant seg om bord, ville de redusere den totale risikoen. Som det framgår av brevet, var det ønskelig at det ble bygget to plattformer, en produksjons- og boreplattform og en separat boligplattform. Oljedirektoratet la også vekt på den totale sikkerhetstenkingen, og ønsket en egen sikkerhetsstudie før detaljplanlegging ble utført. 

Statoil og Mobil uttrykte overraskelse over brevet, og mente å ikke ha hørt om at slike vurderinger var gjort. Arve Johnsen, daværende administrerende direktør for Statoil skrev om sin reaksjon på brevet fra OD i sin bok Utfordringen: «Jeg fikk mange slags brev som daglig leder av Statoil. […] De fleste glemte jeg. Men ett brev kommer jeg til å huske til min døyande dag.» Han fortsetter: «Det sendte en sjokkbølge gjennom rettighetshaverne i Statfjord-gruppen.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen : Statoil-år. Oslo: Gyldendal: 202.

Det kan virke uforståelig at partneren ikke hadde sett at dette kunne komme. Det hadde lenge vært klart at Oljedirektoratet så på problemene rundt samtidig boring og produksjon og Vogt-utvalgets innstilling hadde vært ute til høring, og høringsuttalelsene, sammen med innstillingen, hadde vært grunnlaget for de nye sikkerhetsforskriftene. Forskriftene som var vedtatt i juni, fire måneder før brevet ble sendt, slo fast at samtidig boring og produksjon ikke skulle finne sted, med mindre det ble gitt særskilt samtykke. Dette burde gitt visse signaler om at planene for Statfjord B kunne bli vanskeligere å gjennomføre enn det Statoil/Mobil la opp til. Så sent som 12. oktober hadde seksjonssjefen i OD Harald Ynnesdal, forklart direktoratets syn på saken i et foredrag han holdt i Kristiansand: 

De nye plattformtypene er spesielt komplekse og vanskelige å vurdere ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt når det gjelder disse kombinerte aktivitetene. Produksjonsfeltene burde i størst mulig grad planlegges med separate boligplattformer. Produksjonsplattformene kunne da med de kombinerte aktiviteter vurderes som rene industrianlegg. 

Ved en vurdering av for eksempel Statfjord-prosjektet med hensyn til samtidig boring og produksjon ville problemet ha vært mye enklere dersom det hadde vært anlagt separate boligplattformer. Kostnadene til slike plattformer ville for dette prosjektet ha gitt små utslag i lønnsomheten, men betydd mye for totalsikkerheten og ønsket om en tidlig produksjonsstart.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy.  (1976). Nr. 9. Statfjord – planer og virkelighet.

På bakgrunn av brevet ble det innkalt til ekstraordinært møte i SUOC den 26. november, hvor det ble bestemt at alle aktiviteter rundt Statfjord B-prosjektet skulle stanses. Prosjektet måtte revalueres og det skulle gjøres omfattende konseptstudier med alt fra én til tre plattformer. 

I januar 1977 ble det holdt møte i den tekniske prosjektgruppen Statfjord Field Engineering Committee (SFEC). De nedsatte en undergruppe bestående av 35 personer som skulle utrede og vurdere forskjellige konseptløsninger for Statfjord B. De kom opp med hele 39 forskjellige varianter som ble gjennomgått.

18. mars var det nytt møte i SUOC. Statoil ga da uttrykk for bekymring for framdriften. Prosjektet hadde en stram tidsplan, og ordrebøkene til verftsindustrien var tomme. For å få fortgang i prosessen, framla de et forslag om at det skulle bygges en separat boreplattform, samt en kombinert produksjons- og boligplattform, med broforbindelse mellom dem. En boreplattform med for eksempel stålunderstell, ville være relativ enkel å bygge, og kunne være klar til uttauing allerede i 1979.

Boringen av produksjonsbrønnene kunne starte så snart plattformen var på plass på feltet, og pågå mens bygging av en tilhørende produksjons- og boligplattform pågikk. Produksjonen av olje og gass kunne dermed starte så snart plattform to var plassert på feltet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

Det opprinnelige tidsskjemaet skissert i planen for feltutbyggingen kunne dermed overholdes. Mobil og Saga var sterkt imot denne planen, men hadde ikke nok stemmer til å stoppe det. De to hadde bare 25 prosent eierskap og et forslag i SUOC trengte 70 prosent tilslutning, og forslaget ble i utgangspunktet vedtatt – mot operatørens stemme. 

Esso fremmet også et eget forslag i møtet, hvor de foreslo en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, men med en halvering av prosesskapasiteten fra 300.000 fat per døgn til 150.000 fat per døgn. Anlegget ville bli enklere, siden det bare ville trenges én prosesslinje mot opprinnelig to, og den totale sikkerheten ville bli bedret. 

Mobil støttet Esso sitt forslag. De var steile i sin holdning mot to plattformer og mente det ikke ville gi noen sikkerhetsgevinst. Med i vurderingen var de dårlige bunnforholdene som var på Statfjordfeltet. Ville det være en sikkerhetsrisiko å sette to plattformer så nær hverandre og forbinde dem med en bro hvor det ville gå rør med høyt trykk over. 

Tanken på så store kapitalutlegg som to plattformer krevde, bekymret også operatøren. Derimot tilsa erfaringen fra andre prosjekter i Nordsjøen at et anlegg på 150.000 fat ville være stort nok. En slik løsning ville føre til lavere byggekostnader siden plattformen ble enklere, og produksjonen kunne i tillegg starte tidligere. 

Trusler

28. april 1977 ble det igjen avholdt møte i SUOC, hvor Mobil framla et forslag til en integrert plattform med en prosesslinje, med gjennomsnittlig kapasitet på 180.000 fat olje per produserende døgn. Ved å velge den størrelsen, håpet de at det ikke skulle blinødvendig med en separat boligplattform. Dette innebar en så stor endring av de opprinnelige planene at det derfor var fare for at det måtte utarbeides en helt ny feltutbyggingsplan. Planen som var godtatt i Stortinget sommeren 1976 forutsatte tre plattformer med en samlet kapasitet på 900.000 fat per døgn. Ved å bygge mindre produksjonsanlegg på plattformen trengtes enten flere plattformer for å opprettholde planlagt produksjonsvolum eller et lavere utvinningstempo.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B».

En ny Stortingsbehandling ville kunne forsinke prosjektet ytterligere. Samtidig la Mobil ned veto mot en separat boligplattform.[REMOVE]Fotnote: Moe, J. (1980). Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel : Rapport fra styringsgruppen oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. mars 1979 : Rapporten avgitt til Olje- og energidepartementet 29. april 1980 : 2 : Utbyggingsprosjektene på norsk sokkel (Vol. 2). Oslo: [Olje- og energidepartementet]. Mobil, sterkt støttet av Esso, kunne ikke akseptere en løsning som oppfylte Oljedirektoratets prinsipielle krav om at boring og produksjon ikke skulle finne sted samtidig fra samme plattform. Fra Mobil sitt hovedkontor i New York var det kommet klare instrukser om at en kompromissløsning som ville innebære en aksept av Oljedirektoratets prinsipielle krav, ikke var aktuell.

Ga de etter for dette kravet fra norske myndigheter, fryktet de at tilsvarende krav kunne bli gjort gjeldene på andre lands kontinentalsokler, noe som ville få store konsekvenser for både Mobil og andre oljeselskap. På telex fra New York ble det gjort klart at slik det så ut hadde betongplattformer av Statfjord A sin størrelse utspilt sin rolle på dette oljefeltet, og Mobil var villig til å gi fra seg rollen som operatør for Statfjord B hvis en to-plattformsløsning ble vedtatt. Dette kom overraskende på Statoil og de norske myndigheter.[REMOVE]Fotnote:  Norsk Oljerevy. (1977). Nr.5. Industrien må fortsatt vente på «Statfjord B» 

Statoil undersøkte mulighetene for en annen operatør, men ingen av partnerne var villige til å påta seg rollen uten omfordeling av andelene. For Mobil og Esso hadde det gått prestisje i saken, og de klarte til slutt å overbevise Statoil om de tekniske problemene en to-plattformsløsning ville innebære. Argumentet med at to plattformer kunne påvirke senere utbygginger på større dyp var sentralt i Statoil sitt skifte av mening. 

Parallelt med diskusjonen om en eller flere plattformer og utredningen av ulike konsepter ble det lagt fram nye seismiske data av feltet, som reduserte anslaget oljereserver fra 3,9 milliarder tilsvarende 527 millioner tonn til 3,2 milliarder fat tilsvarende 432 millioner tonn. Det gjorde at behovet for doble prosesslinjer på Statfjord B ble redusert. 

En avklaring

5. august vedtok SUOC planene om en plattform med en prosesslinje med kapasitet på 180.000 fat per døgn og 29. november ble det vedtatt å søke Oljedirektoratet om tillatelse til en slik plattform. Søknaden, sammen med en egen sikkerhetsstudie, ble sendt 1. desember 1977.

Planen var nå at Statfjord B skulle plasseres på 149 meters havdyp på søndre del av feltet. Grunnforholdene var der dårligere enn på resten av feltet og grunnstrukturen på plattformunderstellet måtte dermed økes. Mens Statfjord A hadde 19 celler, skulle B-en bygges med 24, og dekkene ville øke tilsvarende, fra planlagte 5200 kvadratmeter til 7800 kvadratmeter. Plattformen skulle fortsatt ha fire skaft, selv om det bare skulle bygges et prosessanlegg. Det fjerde skaftet var forbeholdt stigerørene, og frigjorde dermed plass i de tre andre. 

Som ekstra sikkerhetsbarriere ble det bestemt at dekkene og modulene skulle være åpne for å redusere eksplosjonsfaren og skadevirkninger ved en eventuell eksplosjon, og de forskjellige funksjonene skulle plasseres slik at ingen farlige funksjoner ville ligge inn mot eller under boligmodulen. I tillegg skulle boligmodulen kles med en ekstra brannvegg. 19. desember godkjente Oljedirektoratet planene. 

Prosjektet var blitt forsinket med ett år og hadde pådratt seg store kostnader gjennom flere konseptstudier og utredninger. Viseadministrerende direktør i Statoil, Henrik Ager-Hanssen karakteriserte brevet fra OD som Norges dyreste, og påsto en merkostnad for prosjektet på 25 millioner kroner per ord. Sett på en annen måte slik tidligere Statoilmedarbeider, Bjørn Vidar Lerøen gjorde, steg oljeprisen til historiske høyder de neste årene, og førte til at brevet ble et av Norges mest lønnsomme.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2002). Dråper av svart gull : Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil: 149.

Effekten av brevet ble et nytt layout design for SFB, som ble førende for fremtidige plattform-dekk på norsk sokkel. Det britene måtte gjøre etter Piper A, det ble gjort på norsk sokkel på slutten av 1970 tallet, – uten noen ulykke som driver, men som konsekvenser av et «utidig» brev som makta raljerte med.